|
Den Sovjetiske illusjon av Tord Østberg ROMAN. Med Sovjetsamveldets oppløsning mistet ikke bare verden en supermakt, men et stort folk mistet bærebjelkene i sitt indre univers, og vant en fortolker av sin forvirring. Victor
Pelevin: Oppbygningen av et imperium gjøres ikke bare med militær makt. Om en stormakt skal kunne konsolidere seg i det geografiske landskap, må den også skape forestillinger som kan nedfelles i enkeltmenneskenes bevissthet. Det tok kristendommen rundt tusen år å bygge seg inn i de dypeste gjemmer av vestens sjelsliv. Først etter nærmere 500 års iherdig nedbyggingsarbeid kunne Nietzsche erklære Guds død, og Freud fortolke hans mentale etterlatenskaper. Bevissthet om slike enorme tidsspenn er nyttig ballast for et vestlig publikum som skal prøve å leve seg inn hvor vondt det gjør når illusjoner brister. Fra Karl Marx utgir Kapitalen i 1867 til Gorbatsjov erklærer glasnost og perestrojka går det i underkant av 120 år. Allerede i 1992, 7 år etter Gorbatsjovs maktovertagelse, utgir den russiske forfatteren Victor Pelevin romanen Omon Ra (norsk utgave Cappelen, 1997), en sosial-surrealistisk fortelling der sovjetisk romfartsvirksomhet fremstilles som et manipulerende narrespill uten materiell substans. Omon Ra er en ung sovjetborger som drømmer om å komme til himmelen som astronaut, for å kompensere for alt han har gått glipp av i sin oppvekst. Romfartskarrièren ender med Omon i halvt neddopet tilstand på en monstrøs sykkelinnretning i en av Moskvas nedlagte metro-tunneller. En velregissert forestilling om at han egentlig befinner seg på månen i viktig oppdrag for ‘the banner of triumphant socialism’, holder ham fast helt til bokens siste side. Flere av de sentrale temaer i Pelevins øvrige forfatterskap er godt utviklet i Omon Ra. Den hovedakse hans historier dreier seg rundt, er spørsmålet om hvordan enkeltmennesket skal håndtere et plutselig tap av forestillinger, idéer og idealer som har inngått som sentrale elementer i struktureringen av dets selvbilde og virkelighetsopplevelse:
I arbeidet med å bearbeide de tapte illusjoner om sovjetisk suverenitet og kommunismens moralske overlegenhet, benytter Pelevin absurde fabuleringer over fragmenter av østlig religion, vestlig filosofi og psykologi, falmende sovjetisk propaganda og kapitalistisk markedsføringsstrategi. De intellektuelle labyrinter og inkarnerte filosofiske problemstillinger slekter åpenbart på Borges’ litterære univers. Men der Borges lar sitt overflødighetshorn flyte over av underholdende spissfindigheter, skriver Pelevin med kniven på strupen, på vegne av et folk i akutt behov av hans innsikter. Og den kompleksitet som gjør hans noveller til små litterære diamanter, skyter i hans siste romaner fart til en mitraljøsesalve av assosiasjoner og ledetråder. For lesere utenfor Russland vil nok novellene fungere som den minst krevende inngangsport til en verden der overganger fra babylonsk religion til reklameguru David Ogilvy opptrer med abrupt selvfølgelighet. Den russiske versjon av vestens kapitalisme er tema for Pelevins siste roman, Babylon. Hovedpersonen Babylen Tatarsky er forvirret middelklassegutt, ‘by default member of Generation P’ (generasjonen som ‘valgte Pepsi’, fordi en sovjetisk partibyråkrat hadde bestemt at man ikke skulle importere Coca-Cola), med oppveksterfaringer fra ungpionerenes sommerleire som ikke har utryddet hans lengsler etter poesi og ‘evighet’. Møte med det nye Russland blir brått og opprivende. De ytre forandringer begrenser seg riktignok til en viss økning av fattigfolk i bybildet. Men det har skjedd en dramatisk indre endring som kommer til syne i kontrasten mellom ‘a frighteningly vague uncertainty that dominated everything’, og gatene som flyter over av ‘Mercedes and Toyotas, carrying brawny types possessed of absolute confidence in themselves and in what was happening’. Tatarskys respons på sine forsinkede erkjennelser er en motvillig men rask tilpasning: ‘He didn’t write any poems after that: with the collaps of Sovjet power they had simply lost their meaning and value.’ I stedet fanges han inn av markedsføringsbransjens forlokkende prospekter, og investerer sin kunstneriske begavelse i produksjon av kommersielle slagord tilpasset en forbrukergruppe i akutt identitetskrise: ‘Gucci for men - Be a European: Smell better’. Pelevins historie drives frem av forsøket på å gripe de dypere eksistensielle problemstillinger som spiller seg ut i banale, forfalskede eller forvirrede menneskelige relasjoner. Med bruk av marxistisk frigjøringsfilosofi, østlig religiøs ontologi og moderne identitetspsykologi, lanserer han et halsbrekkende forsøk på å fortolke hva vi gjør med verden og hverandre under markedsliberalismens gjørmebad i legitimert grådighet. Hans elegante likhetstegn mellom kommunistisk ideologiproduksjon og kapitalistiske markedsføringsstrategier er like paranoid i sin post-sovjetiske mistenksomhet, som den er overbevisende i sitt desillusjonerte klarsyn: Kommunismens intellektuelle tradisjon bestod i å innprente folket med mentale fiksjoner om en moralsk overlegen fremtid, mens reklameprodusentene forleder sitt publikum til å investere sine lengsler i forfalskede bilder av lykke. Og i forlengelsen av reklamebransjens kontroll over våre bilder, har de også kontroll over vår begreper om den ‘virkelige verden’. En datamanipulert Yeltsin-kloning på alle landets nyhetssendinger har samme folkelige og storpolitiske gjennomslagskraft som noe biologisk vesen. Et av høydepunktene i innsikt og underholdningsverdi når Pelevin i en freudiansk analyse av markedskreftenes utnyttelse av menneskets driftsliv, ført i pennen av Che Guevaras for anledningen påkalte ånd: I den orale fasen føler vi lyst ved å tilegne oss mest mulig penger, mens vi i den anale fasen nyter å bruke mest mulig penger. Reklamens kunstgrep er å få oss til å tro at vi har glede av de produktene vi kjøper, mens Pelevins analyse gjør det tindrende klart at nytelsen ligger i å kjenne hvordan pengene tyter ut. Dermed gir han også en lenge etterlenget forklaring på det merkelige fenomen at det føles så mye bedre å ha dyre enn å ha billige ting; minnet om lystfølelsen ved å betale masse penger knyttes til den kjøpte tingen. Hverken Freud eller Marx kunne gjort det bedre! Pelevins jevnaldrende kultforfattere, amerikaneren Bret Easton Ellis, berører i American Psycho og Glamorama en rekke av de temaer Pelevin gjennomarbeider i Babylon. Ellis tegner, nesten uten å uttrykke refleksjoner eller kommentarer, karikerte konturer av et samfunn han kjenner godt både som utside og innside. Pelevin kombinerer imidlertid intelligens, humor og desperasjon på en måte som genererer historier av et helt annet kaliber enn Ellis’ til tider kjedsommelige eksesser i glitrende fasader. Pelevins forsøk på å gripe tak i dybden under tidens ironiske overflater er naturligvis et risikabelt prosjekt, og kunne raskt stagnert i romantiske eller pedagogiske blindgater. Men hans fortellerevne og fantasi bærer arven fra Dostojevski og Bulgakov med overbevisende kraft, og viser med full tyngde at en del av de store eksistensielle og filosofiske spørsmål fortsatt herjer urbane sinn i en postmoderne tid. At hans bøker avkrever leseren en grad av konsentrasjon og mentalt arbeid som andre deler av underholdningsindustrien arbeider hardt for å undergrave, ser ikke ut til å redusere verken hans nasjonale eller hans internasjonale salgbarhet. For den som liker teorier om sammenheng mellom diktatur, sensur og kunstnerisk kreativitet er det ikke lett å finne en plass for Pelevin. Hans utgangspunkt er et mentalt apparat fostret opp på velredigerte verdensbilder, intens propaganda og streng kontroll over enkeltmenneskets utfoldelse. I kollisjon med en hensynsløs frihetskultur uten andre kriterier for suksess enn de kommersielle, blir dette utgangspunkt fruktbar grobunn for et eksplosivt og sprudlende litterært prosjekt. Den motsetning mellom det slaviske og det vestlige som har vært en av kjernekonfliktene i Russlands litteratur og historie, oppheves fullstendig i Pelevins krystallkule. Han forteller ikke bare historien om sitt eget folks mentale lidelser, med Babylon har han servert en betydelig litterær fortolkning av den eksistensielle og kulturelle forvitring som har herjet det moderne vestens sjelsliv i to århundrer.
|