|
Testosteronsvikt i kirkerommet av Tord Østberg
Leon J. Podles: Nietzsches beskrivelse av den kristne etikk som en slavemoral som gir de svake et uberettiget fortrinn fremfor de sterke, har for ettertiden blitt stående som farlig tenkning. I nazismen fikk ‘forakt for svakhet’ en vulgærmanifestasjon, som den vestlige verden ble tvunget til å ta kollektivt avstand fra. Både nazismens mannsfellesskap som ideologisk konkursbo, og 70-talls-feminismens kritikk av den borgerlige mannsrollen, har nok bidratt til samtidens maskuline identitetsproblemer. Og i en viss forstand har alle vestens store etisk-ideologiske bevegelser; kristendom, humanisme, sosialisme og feminisme etterhvert løpt sammen i en kritisk holdning til sentrale aspekter ved klassiske maskuline idealer. Rå maktutøvelse har ingen legitimitet i vestens moralske selvbevissthet, og når vi mener å se den manifestert er vi villig til bruke tungt skyts for å bombe den ut av vårt synsfelt. Det er dette minefeltet Leon J. Podles beveger seg inn i, når han prøver å skrive seg frem til en forståelse av, og en løsning på, den manglende rekruttering av ugifte heteroseksuelle menn til den kristne kirkes tilhørerbenker. Etter en kjedsommelig monoton statistisk dokumentasjon over de etterlengtede menns fravær fra alle andre kirkesamfunn enn de greskortodokse, skifter Podles raskt takt over i begeistret omtale av flagellanter, inkvisisjon, fascisme og mannlige initiasjonsriter. Det hele er så politisk ukorrekt at det er lett å rives med. Men etterhvert blir forfatterens kombinasjon av hemningsløs homofobi, fascinasjon over maskuline initiasjonsriter og apologetisk omtale av den italienske fascismen, litt for drøy. Og den sympati man ellers kunne føle for en eksentrisk gammel ‘die-hard’, drukner i emosjonelle og intellektuelle motforestillinger. Podles utgangspunkt er frustrasjon over det han betegner som en ‘barriere’ mellom menn og kristen religionsutøvelse. Hans erfaring er at kirkerommet fylles av kvinner, homoseksuelle og menn av ‘tvilsom maskulinitet’, til fortrengsel for heteroseksuelle menn. Han forteller at han selv forlot prestestudiene fordi han fant seg omgitt av homofile menn. De var riktignok ‘morsomme’, men han visste ikke helt hvordan han skulle oppføre seg overfor dem, og noen av dem gikk til og med hen og døde av AIDS. ‘Femininiseringen’ av den kristne kirke ser han senere bekreftet i at den kristne tro oppsøkes som en beskyttelse mot livets harde realiteter, at unge menn velger å bli prester på grunn av sine mødres innflytelse, og at voksne menn går i kirken etter påtrykk fra sine ektefeller. Disse karaktertrekk har i følge Podles fått tiltagende gjennomslag i kirken etter høymiddelalderen, og representerer en vesentlig forskjell i forhold til den kristendom som ble praktisert i det første millennium. Hans prosjekt blir å forklare hvorfor og hvordan denne endringen har funnet sted. Podles baserer sitt resonnement på en teori om maskulinitet knyttet til biologiske, utviklingspsykologiske og sosialantropologiske modeller. Hans hovedpoeng er at gutter må gjennom et helt annet modningsløp enn jenter, fordi de må løsrive seg fra sitt primære symbiotiske objekt (mor), på en langt mer radikal måte enn jenter. For at gutten skal etablere en maskulin kjønnsidentitet må han bryte ut av tryggheten i forholdet til mor, og oppsøke verden alene. Guttens vei til manndom går gjennom separasjon og isolasjon. Maskuliniteten særpreges derfor ved selvstendighet og grenseoverskridelse. Den maskuline modningsprosess blir imidlertid ikke fullført før mannen søker tilbake til fellesskapet. Ifølge Podles skjer dette ved at mannen inngår en ny allianse med kvinnen, i det heteroseksuelle parforholdet. Dersom mannen ikke klarer å fullføre denne bevegelsen tilbake til det feminine, men forblir i separasjonen, avskjærer han seg fra muligheten til å finne mening i tilværelsen, og ender i nihilisme. Et annet vesentlig aspekt ved mannens rolle er at han forventes å risikere sitt eget liv for fellesskapet, gjennom deltagelse i krig, og risikopregede yrker. Dette motsvarer kvinnens villighet til å stille sin kropp til samfunnets disposisjon, gjennom graviditet og fødsel. For å orke å holde fast på funksjonen som potensiell ‘kanonføde’, må mannen imidlertid avskjære seg fra sin egen følsomhet, fordi han ellers ville bli overveldet av angst og smerte. Men kvinnen, som lever tryggere, kan i større grad bevare kontakten med sin avhengighet og sårbarhet. For Podles var kristendommen opprinnelig en maskulin religion i en slik betydning. Den gav mulighet for en personlig utviklingsprosess som inkluderte både løsrivelse og forsonelse. Jesus’ brudd med familien og jødedommen, og hans legemlige død, var forbilde for løsrivelsesfasen. Hans oppstandelse, hans lære om tilgivelse og medmenneskelighet, og hans retur til Gud, representerte forsonelsen og det reetablerte fellesskap. Denne maskuline modningsodyssé var ifølge forfatteren åpen både for kvinner og menn, og den kristne tro var derfor var like meget oppsøkt av begge kjønn helt fra Jesu tid og frem til 1100-tallet. Både kvinner og menn kunne berikes av den personlige og religiøse erkjennelsesprosess som en slik kristendomsforståelse skapte betingelser for. Martyriet og munkelivet representerte på svært forskjellige måter suksessive manifestasjoner av den samme maskuline modningsprosess. Martyrene var kirkens ‘soldater’, som ofret sine liv i et øyeblikks dødskamp, slik Jesus gjorde det. Munkene videreførte den samme tradisjon med sin mer langdryge ‘daglig kamp’, som ifølge Podles var likeverdig med martyriet som maskulint livsløp. På 1100-tallet skjer det flere endringer i kirken som medfører et brudd med disse maskuline tradisjoner. Bernhard av Clairvaux og Hildegard av Bingen introduserer en erotisering av relasjonen mellom den troende og Jesus, der det blir de feminine følelsen overfor Jesus som kjærlighetsobjekt som blir dominerende. Fra å være et identifikasjonsobjekt for et maskulint begjær etter frigjøring og transcendens, blir den lidende og halvnakne Jesus objekt for et feminint og (mer eller mindre sublimert) erotisk begjær. Samtidig blir Aristoteles’ skrifter tilgjengelig for vesteuropeisk kristendom, og i hans kjønnsantropologi defineres det feminine som passiv mottakelighet, mens det maskuline karakteriseres ved aktiv handling. Den aristoteliske kjønnsoppfatning får gjennomslag i kristendommen, og den troende ser seg selv som passiv, og dermed feminin, mottager av Guds nåde og Jesu sonoffer. Sammen med andre forhold bidro disse endringene til at den kristne etos fra høymiddelalderen og fremover ble stadig mer feminisert. Bare enkelte ‘hederlige unntak’, som botsbevegelsene, flagellantene, de tidlige protestanter, vekkelsesbevegelsene og fundamentalistene klarte ifølge Podles å fastholde kristendommens opprinnelige maskuline prosjekt. Hans nostalgiske beskrivelser av flagellantenes selvbeskadigelsesregimer er i så måte et høydepunkt. De er som hentet ut av en lærebok i kultivert sado-masochisme. I omtalen av botsbevegelsenes initiasjonsriter beskrives mesterens håndtering av novisen i subtilt erotiske vendinger: «Novices ... strip to the waist ... The novice master, using the ritual flint knife, ... , makes three or four shallow gashes on the penitent’s back. The free flow of blood ... serves a practical purpose during the next stage of the initiation, the flagellation. A prescribed number of strokes with the cactus-fiber whip follow, though the postulant may ask for more. ... so the penance, though real and painful, does no lasting physical damage.» Maskulinitet er for Podles en ‘naturlig religion’, som foregriper kristendommen, og fullbyrdes i denne. Men maskuliniteten inneholder også farer, som insensitivitet, isolasjon fra fellesskapet/kvinnen, dødslengsel og nihilisme. Uavsluttede maskuline modningsprosesser gjenfinner forfatteren i homoseksualitet, ekstremsport, nazisme og filosofisk nihilisme. Så lenge disse elementer representerer forbigående faser i en utviklingsprosess er de akseptable for Podles. Han legger i den forbindelse inn et forsvar for paramilitære grupper, krigsleker, krig og den italienske fascismens ‘selvbevisste maskulinitet’. Som løsning på kirkens og samfunnets maskulinitetskrise foreslår Podles tre tiltak: For det første etablering av et initiasjonsrituale for unge gutter. Det beskrevne ritualet innledes med at en gruppe menn, inkludert guttens far, under rungende salmesang bortfører gutten fra hans mor. De bortførte guttene samles i en større gruppe, og ledsaget av bønn og bibelvers innføres de i manndommens mysterier i en salig blanding av speiderleir og heksesabbat. Dernest anbefaler forfatteren en generell oppvurdering av kampens og de harde konfrontasjoners verdi, der fundamentalistenes brutale bibelanvendelse tilskrives et vesentlig fortrinn fremfor en mer liberal kristendom. Til slutt fremholdes nødvendigheten av dype og selvoppofrende mannsvennskap, der Platons homoerotiske pedagogikk i god kristen tradisjon kan anemiseres til ubesudlet åndelighet. Dersom man ikke lar seg vippe av pinnen av Podles misjonsmotiver og åpenbart provokatoriske utspill, er det faktisk mulig å anerkjenne hans forsøk på å belyse temaer av bredere betydning enn litt skjev rekruttering til den kristne kirke. Selv om de siste tiårs feministiske arbeid har vært fokusert på opphevelse av kulturbestemte forskjeller mellom kjønnene, er det mulig å hevde at resultatet i større grad har vært en oppvurdering av feminine livsverdier, enn en nyansering av de maskuline. Freuds påstand om at ‘anatomi er skjebne’, bør naturligvis tilføyes både fysiologiske og kulturelle faktorers betydning. Men feminismens prisverdige forsøk på å formulere de kulturelle implikasjoner av et liv med ‘innover-tiss’ og østrogenovervekt, kan ikke forventes å skulle besvare spørsmålet om en brukbar løsning på problemet med testosteron og ‘utover-tiss’. Hverken ‘fight-club’ eller fotformsko ser ut til å nå helt inn til kjernen av det maskuline livsløps mysterier. Så lenge spørsmål rundt maskulin identitet har vært såpass dårlig forstått og ivaretatt i vesten de siste tiår, er det ikke vanskelig å forstå at Podles’ bok har vekket hissige reaksjoner i USA. Dessverre er det lett å fremstå som patetisk og hjelpeløs når man søker seriøse løsninger på mannsrollens problemer. Det er ikke lenge siden alt-mulig-hudprofessor Ole Fyrand uttalte i NRK at tvekjønnetheten er på vei ut, og at testosteronet har utspilt sin rolle i historien. Og psykolog Bjørn Blumenthal uttrykte i en diskusjon i Metropol-live skepsis til at mannsrollen overhodet representerer et problem. I forhold til den type resignasjon og bagatellisering innebærer Podles utspill muligens en mer realitetsorientert holdning. Men utgangspunktet blir for snevert, forfatteren for meget i utakt med sin samtid, og løsningene tilsvarende inadekvate.
|