Verdensbilde med muslimske muligheter

av Tord Østberg

ISLAM/VESTEN. Uansett hvor lei man måtte være av forhastede påstander om historiske veiskiller, kan man glede seg over nyanserikdom og velfundert originalitet i den franske historikeren Alexandre Adlers fremstilling av konfrontasjons-linjene mellom vestlig-kristne og muslimske kulturer.

Alexandre Adler:
J'ai vu finir le monde ancien
336 sider. Grasset. 2002

Fra et europeisk, asiatisk eller afrikansk synspunkt kunne terrorangrepet på WTC umiddelbart fremstå som ett av mange terrorangrep, om enn det største på USAs territorium. Amerikansk offentlighet og internasjonal presse grep likevel med stor iver anledningen til å etablere datoen 11.09.01 som det 21. århundrets store merkedag. Men uansett hvilke psykiske, utenrikspolitiske og militære konsekvenser terrorangrepet medførte for USA, går det fortsatt an å se på hendelsen, og dens evinnelige dato, som en litt vel brutal morgenrevelje for et USA som slumret i søvndrukken benektelse av sin egen geopolitiske sårbarhet.
Derfor kan det også være rimelig å reagere med en viss skepsis på den franske historikeren Alexandre Adlers forsøk på å etablere tvillingtårnenes fall som et vannskille i historien. Tittelens dobbelte allusjon til den franske revolusjon som endepunkt for l'ancien régime (og dermed i en viss forstand starten på den politiske moderniteten), og til den japansk-amerikanske historikeren Francis Fukyamas berømte tese om 'Historiens slutt', vitner ikke akkurat om en forfatter som har tålmodighet til å avvente historiens tilbøyelighet til selv å velge sine skjellsettende hendelser. Man skal imidlertid ikke ha beveget seg langt inn i boken før man blir såpass overbevist av forfatterens omfattende detaljkunnskap, og hans evne til å etablere saklig begrunnede og originale resonnementer, at de innledende reservasjoner fordufter fullstendig.
Adler var inntil nylig var redaksjonsleder og skribent i det franske ukemagasinet Courrier International. Han bruker, i likhet med Fukyama, sovjetunionens oppløsning, og tapet av kommunismen som troverdig ideologi, som dreiepunktet i sin historieforståelse. De påfølgende "uunngåelige, nødvendige og frigjørende, men ofte smertefulle ødeleggelser av de gamle samfunnsformer", utløste ifølge Adler en rekke "voldelige reaksjoner, som for noens del…[…]…har gått så langt som til en fullstendig avvisning av den demokratiske samfunnsmodell." I forfatterens begrep om 'de tradisjonelle samfunns reaksjon' inngår ikke bare den politiske islamismen og Al-Qaida's aksjoner, men også bombeattentatet i Oklahoma City, den vestlig baserte globaliseringsmotstanden, og forsøket på å velte Jeltsin i 1993. Her synes Adler å nærme seg Fukyamas tro på at det liberale demokrati og den markedsstyrte kapitalismen representerer historisk uovervinnelige systemer (og dermed 'The end of History' som en fremtidsrettet forandringsbevegelse). Samuel P. Huntington har som kjent markedsført en motsatt spådom, der verdenskulturens splittelse i atskilte kultursfærer med dypt avvikende verdigrunnlag bevares. Intensiveringen av kontakten, kombinert med dyptgående kommunikasjonsbarrierer, vil ifølge denne teorien bidra til å øke risikoen for voldelig konflikt ('The Clash of Civilizatons'). Denne siste muligheten er også til stede i Adlers tekst, men mer som et ris bak speilet enn som et sannsynlig scenario.
Etter noen innledende betraktninger over verdenssituasjonen, og de nye krigsformers forhold til Clausewitz' teorier, starter Adler sitt panorama med en presentasjon av USA. Kapittelet er tynt og apologetisk, preget av manglende evne til å gjennomskue landets sjarmerende tilbøyelighet til å uttrykke sin etnosentrisme i en universaliserende retorikk. Noe mer nyansert er han i sin analyse av de legitime og illegitime kilder til europeisk anti-amerikanisme. De førstnevnte knyttes til reaksjoner på USAs egenrådige utnyttelse av sitt kulturelle og militære hegemoni, mens de sistnevnte kort kan oppsummeres som misunnelse.
Det er først i de påfølgende kapitlene om islam, Osama Bin Laden, Israel og om den arabiske verdens puslespill av etnisiteter og religiøse tilhørigheter, at Adler virkelig viser sine kvaliteter. Resonnementenes kompleksitet, og forfatterens frimodige forslag til konstruktive løsninger, er understøttet av et imponerende tilfang av kunnskaper om den aktuelle situasjon i et bredt knippe av muslimske og asiatiske land. Det halvår som har forløpt etter bokens utgivelse, bidrar i høy grad til å tydeliggjøre relevansen av hans resonnementer, selv der konkrete spådommer allerede har vist seg å slå feil. Det hjelper også godt at Adler avholder seg fra å kanalisere sin forståelse inn i slagordspregede generaliseringer.
Et av de sentrale spørsmål i den pågående anspenthet mellom vestlig-kristne og muslimske kulturer, er spørsmålet om det finnes distinkte religiøse eller kulturelle føringer som disponerer for bestemte reaksjonsmåter, moralske vurderinger og verdensbilder. "The interactions between civilizations" skrev for eksempel Huntington i sin berømte artikkel fra 1993 , "vary greatly in the extent to which they are likely to be characterized by violence." I fortsettelsen er han noe mindre hemmet av akademisk nøytralitet: "On the Eurasian continent (…) the proliferation of ethnic conflict, epitomized in the extreme in ethnic cleansing, has not been totally random. (…) Islam has bloody borders."
Adlers tilsvarende refleksjoner over grunnleggende forskjeller mellom kristne og muslimske kulturer, dreier seg rundt fire hovedakser; sannhet, statsdannelse, verdslighet og selvmord. Mens jødedommen og kristendommen lokaliserer sannheten i et fremtidig og endelig oppgjør (messianisme og dommedagsforestillinger), er den muslimske sannhet noe som foreligger som et utgangspunkt, fordi Muhammed er 'profetenes segl', dvs. den siste profet, som integrerer alle tidligere profetier. Forestillingen om å være den avsluttede åpenbaringens forvaltere understøtter også kravet om å etablere en Gudsstat på jorden, dvs. en stat som er styrt av religiøse regler og hensyn. Denne Gudsstaten, som på arabisk benevnes 'dar al-islam', kan imidlertid utvise en paradoksal liberalitet. Andre bokreligioner, som jødedom og kristendom, kan møtes med høy grad av aksept så lenge de underlegger seg et islamsk overherredømme, både på det intellektuelle og det politiske felt. Utenfor de islamsk-kontrollerte områder foreligger en krigssone, 'dar al-harb', der reglene er vesentlig mer brutale.
Det er imidlertid ifølge Adler feil å hevde, slik for eksempel Oriana Fallaci har gjort, at muslimske samfunn er ute av stand til å utvikle og understøtte en verdslig kultur. For det første fordi det finnes en lang tradisjon for verdslige regimer som går helt tilbake til etableringen av det ottomanske riket, som allerede ved erobringen av Konstantinopel i 1453 innførte et radikalt og machiavellistisk skille mellom religion og politikk. Denne tradisjonen er ifølge Adler fortsatt synlig i de muslimske land som er utgått fra det ottomanske rike, og særlig tydelig i Tyrkia og Egypt. Dessuten har det innenfor den shia-muslimske tradisjonen alltid vært regler for en mer smidig håndtering av livet som muslimsk minoritet under ikke-muslimske (eller ikke-shia-muslimske) regimer. Aksepten for at man i visse situasjoner må 'skjule' sin religiøsitet (taqiya) har gjort det mulig for shia-muslimer å inngå i verdslige samfunn, og akseptere fraværet av en 'Gudsstat', uten å komme i konflikt med sine religiøse tilhørighet. Og videre finnes det, etter Adlers oppfatning, en spesifikt muslimsk form for verdslighet, som står i et inverst forhold til den vestlig-kristne verdslighet. Mens sistnevnte utfolder seg i det offentlige rom, har islam lokalisert sin verdslighet til den private sfære, der både nytelsen og skjønnhetsestetikken kan utfoldes relativt fritt.
Heller ikke selvmordets plass i muslimske kulturer kan forstås bare på bakgrunn av kulturelle og religiøse særtrekk, men settes av Adler inn i den historisk bestemte splittelsen mellom den 'gamle' og den 'nye' verden. Den islamske fundamentalismen kan riktignok finne støtte i Koranen, men dens måte å forstå sin kamp står likevel i et grunnleggende motsetningsforhold til den 'modernitetsvilje' som paradoksalt nok preget de tidlige islamske samfunn. Osama bin Ladens idéer representerer et forsøk på å reetablere den 'gamle' verdens systemer gjennom å vekke til live en konfliktskapende etnisitet, mens det karakteristiske for de første århundrene med muslimsk ekspansjon var nettopp overvinnelsen av etnisitetens konfliktpotensiale. Muhammeds tidligste etterfølgere førte ikke sin 'Hellige krig' lenger enn til en militær seier, og på basis av denne ble det etablert åpne, multietniske og multikulturelle samfunn, der det også ble gitt rom for utfoldelse av andre religioner, som hinduisme, jødedom og kristendom.
Disse tidlige muslimske samfunn peker ifølge Adler mer i retning av EU's postnasjonalistiske oppmykning av statenes grenser, enn mot Talibans rigide etnisitetsbegreper. Vår tids islamske fundamentalister kjemper en desperat kamp mot ethvert moderne samfunn, fordi de ikke har tillit til at islam vil kunne overleve den "gudetroens skumringstid" som moderniteten representerer. Og inn i dette nederlaget vil de ikke gå alene, men hengir seg til handlinger som ifølge Adler best kan sammenlignes med nazistiske lederes reaksjon da krigsnederlaget syntes uunngåelig. Idealiseringen av selvmordet, som man ikke finner spor av under islams tidligere imperialistiske 'storhetsperioder', har fått en sentral plass i dagens fundamentalisme, som uttrykk for en vilje til ødeleggelse og selvødeleggelse hos "angstfylte menn som ser at deres kjære samfunnsform er i ferd med å forsvinne".
Den muslimske verdens avhengighetsforhold til vestens overlegne teknologi, samfunnsorganisering og intellektuelle kultur, har etter Adlers oppfatning vært en viktig impuls for islamistenes motreaksjon, som inneholder et "meningsløst forsvar for de mest arkaiske aspekter ved de muslimske samfunnene, nærmest som en refleksreaksjon på følelsen av å være krenket." Også modernitetens ekspansive kunnskapsproduksjon rammes av denne sjalusireaksjon: "Den svimmelhet som kunnskapenes grenseløshet kan utløse, håndteres ved at man anstrenger seg for å lete fram noe som er sikkert, og å fastholde gamle dogmer på en hysterisk måte." Selv om listen over attentatmennene fra september 2001 bekreftet at dagens islamister ikke er kunnskapsløse mennesker, representerer de likevel ikke den intellektuelle elite, men snarere "unge mennesker som har prøvd seg litt på matematikk, informatikk eller medisin, men som i det lange løp har følt seg krenket av møtet med vestlig vitenskap" Derfor finnes det ikke fundamentalister blant "de virkelig lærde i den muslimske verden." "Når alt kommer til alt", skriver Adler "er islamismen de halvstudertes, de halvveis kompetente og de halvt frigjortes religiøsitet."
Adlers fremstilling av islamismen kan leses som et respektfullt forsvar for en liberal muslimsk kultur. Men i hans gjennomgang av Israels okkupasjon av Palestina er det helt andre ideologiske allianser som skinner gjennom den intrikate vev av kryssende relasjoner som generelt preger hans fremstilling. Yassir Arafat får i flere runder så hatten passer for sitt svik mot det palestinske folk, og sin manipulerende utnyttelse av europeiske medier og venstreside. Palestinernes tilslutning til Hitler og Mussolini anføres som den viktigste årsak til den mistillit de ble møtt med i vesten etter 1945, mens den mer etablerte forklaringen som viser til vestens dårlig samvittighet etter avsløringen av Holocaust ikke nevnes. Beskrivelsen av forhandlingsbruddet i Camp David II er så Israel-vennlig at man skulle tro det var diktert av Ehud Barak selv, og Arafat får hele skylden for resultatet: "Fra sommeren 2000 hadde Yassir Arafat åpenbart bestemt seg for å sabotere fredsprosessen, og konsentrere seg om andre ting." Adlers analyse av Arafats motiver for å opprettholde en uløst krigstilstand i forhold til Israel, synes merkelig forutinntatt i forhold til den åpenhet som preger resten av boken. Dette inntrykket forsterkes ytterligere når Ariel Sharon presenteres som en "ærlig og modig soldat, ganske maktesløs i sine forsøk på å demme opp for voldshandlingene."
Når de store linjer skal trekkes etter Adlers detaljrike ferd gjennom Sentralasias, Midtøstens og Nord-Afrikas nettverk av etniske, religiøse, politiske, militære og økonomisk forbindelser, trekker han igjen frem den grunnleggende dikotomi mellom de regressive og de fremtidsrettede muslimske kulturer. På den ene siden står Osama bin Laden og hans islamister, Yassir Arafat og de av hans medspillere som etter Adlers oppfatning bidrar til å opprettholde konflikten med Israel, det iranske presteskap med ayatollah Ali Khamenei i spissen, og Irak under Saddam Hussein støttet av hans to sønner Uday og Qussay. I ustabile og uavklarte mellomposisjoner plasseres bl.a. Syrias Bashar al-Assad, Egypt med sitt sterke og destabiliserende innslag av islamisme, Saudi Arabia med sitt forestående tronskifte, og sin tvetydige kombinasjon av religiøs tradisjonalisme og vestlig forbrukskultur, og Pakistan med sin labile tilknytning til USAs 'krig mot terrorisme', og sin latent betydningsfulle posisjon som islamsk stormakt med kjernefysiske våpensystemer. På den fremtidsrettede og vestvendte side plasseres særlig Tyrkia, Nord-Afrikas Maghreb-region (Marokko, Algerie, Tunis), og den liberale delen av Iran som slutter opp om president Khatamis reformarbeid (og som i særlig grad omfatter den unge generasjon, som siden sjahens fall i 1979 kun har levd med det teokratiske tyranni, og ikke opplevd den kapitalisme som det en gang representerte et frigjørende brudd med).
Men til tross for Adlers åpenbart oksidentale preferanser er det ikke USA og vesten som av Adler tilkjennes rollen som arkitekt for de store løsninger: "USA er ikke noe imperium. [Det er] det første demokrati som noen gang har kunnet utøve imperiemakt, og som i all hovedsak gir avkall på denne utøvelsen, nettopp fordi det er et demokrati." Og videre: "Dette USA, som på en klossete måte hevder sin rett til å kontrollere europeiske, afrikanske og asiatiske forhold, utmerker seg først og fremst ved sin store likegyldighet overfor denne verden. Når man sammenligner det såkalte hegemoni som USA utøver i dag, med Storbritannias hegemoni på 1800-tallet, blir man slått av dets manglende profesjonalitet, dets inkonsekvens og dets marginale posisjon i det amerikanske samfunn."
I stedet blir det Saudi-Arabia arveprins Abdullah, med sitt hoff av syriske, libanesiske og irakske intellektuelle, som får en sentral rolle i alle Adlers forslag til konstruktive løsninger. "Hans prosjekt" skriver Adler, " er å etablere fred i forhold til Syria og Irak, og en dag å komme frem til en forsoning mellom hele den muslimske verden og USA og Israel, uten å måtte gå til krig for å oppnå dette." Hans mulige alliansepartnere er riktignok en skrøpelig forsamling: "…et kraftløst Jordan, de moderate palestinere som ikke tør å uttrykke seg, de liberale egyptere som ikke får komme til orde, den libanesiske opposisjonen som er paralysert av Hizbollahs voldshandlinger og de iranske reformatorene som har andre bekymringer." Men Adler har likevel klokkertro på at prins Abdullah kan fungere som samlende faktor for de mange motstandskrefter som er i ferd med å reise seg mot "den nye arabiske orden". Det verste alternativet er at både USA og Israel går i den fellen som islamistene har satt opp; USA ved å starte krig mot Saddam Hussein, og Israel ved å fortsette å bekjempe etableringen av en selvstendig palestinsk stat. Dette vil ifølge forfatteren trekke verden inn i en nådeløs kamp, der man til slutt vil se at "enden på den lange prosessen av verdens demokratisering, befinner seg svært nær Armageddons sletter." Dermed åpner han for en apokalyptiske dimensjon selv i Fukyamas sukrete fremtidspille.
Kombinasjonen av kunnskap, refleksjonsevne og kreativitet gjør Adlers bok både informativ og underholdende. Hans oppmerksomme interesse for konkrete historiske og samfunnsmessige forhold, og hans mangel på teoretisk systematikk, gjør ham i stand til å bære Huntingtons og Fukyamas motstridende innsikter under samme kappe. Og når forfatteren, mot bokens slutt, i et anfall av beskjedenhet omtaler seg selv som en "engasjert, men forvirret observatør", med kun "provisoriske konklusjoner" på de omfattende spørsmål boken behandler, bidrar det lite til å korrigere inntrykket av en svært klarsynt kommentator, som ikke har vært i stand til å motstå fristelsen til å benytte sine omfattende kunnskaper til å etablere skarpe konturer i sine geopolitiske fremtidsvisjoner. Visjoner som nettopp på grunn av sin presisjon sannsynligvis også vil vise seg å treffe litt feil.

Tord Østberg
tord@cogweb.net