Seksualitetens overraskelser

av Tord Østberg

Atom Egoyan:
Exotica
Canada, 1994

Canadisk film har vært omtrent like fraværende fra norske kinoers repertoarer, som filmer fra USA er påtrengende nærværende. Den Canadiske regissøren Atom Egoyans film Exotica er en sterk påminnelse om urimeligheten i en slik fordeling. Den har kvaliteter som overgår de fleste av de filmer som hentes til norske markeder fra nabolandet i sør.
Filmen har fra første øyeblikk en rytme og en stemning som vi ikke forbinder med Canada, men som heller gir assosiasjoner i retning av latinsk kultur. Etterhvert får vi noen glimt fra et samfunn som vi i større grad forbinder med Nord-Amerika, men dette får egentlig aldri dominere filmen. Tittelen Exotica, med bibetydninger av lengsel, seksualitet og noe ikke-vestlig, varsler og rettferdiggjør en slik fokusering av subkultur.
Filmens åpningsscene utspilles i en ankomsthall for internasjonal flytrafikk. Vi følger en yngre tollbetjent som instrueres av en erfaren kollega. Det er gjennomskuelsens kunst som formidles. Hvordan skal tolleren, hjulpet av enveisglassets diskresjon, avsløre hvilken innside som skjules bak de reisendes pent tilrettelagte overflater? Hvem er forretningsreisende, hvem er smugler, og hvem er begge deler? Hvilke observasjonsevner kreves for å se inn til det som bare avsløres ved måten det skjules på? Hvor går egentlig forbindelseslinjene mellom våre overflater og våre innsider? Hvordan bruker vi våre forkledninger til å gi uttrykk for vår hemmelige indre virkelighet?
Denne fortettede fremstilling av en tollfunksjonærs yrkeshverdag virker som en noe vilkårlig introduksjon i forhold til filmens ytre handling. Den unge tollfunksjonæren, og smuglerproblematikken, dukker riktignok opp igjen senere i filmen, men er uten vesentlig betydning for filmens sentrale aktører. Viktigere er det at åpningsscenen fungerer som introduksjon til filmens underliggende tema; spørsmålet om forholdet mellom overflate og indre liv. Det er de eksistensielle implikasjoner av tollernes yrkesrutiner som forsvarer deres plass i filmens åpning.
Å gjengi hvordan filmens ytre handling forløper videre, er hverken særlig lett, eller særlig nyttig. Til dels fordi handlingen er sammenvevd og komplisert. Men også fordi regissøren klarer å fange og holde tilskuerens oppmerksomhet gjennom sin langsomme og rykkvise avsløring av handlingenes og hendelsenes betydning. Tilskuerens mangel på forhåndskunnskap er en viktig forutsetning for den intellektuelle og emosjonelle interesse filmen etterhvert vekker.
Gjennom en antydende og til dels villedende fortellermåte fremviser Egoyan på tilskuerens egne fortolkningssystemer og deres begrensninger. Fortellingens uklarheter bidrar til å mobilisere tilskuerens egenaktivitet i en slik grad at når brikkene endelig faller på plass, har vi ikke bare blitt fortalt en historie. Vi har også fått tydeliggjort hvor vanskelig det ville vært for oss å se en slik historie i vår egen verden; på gaten, på jobben, eller hjemme. Rett og slett fordi det er for mange overflater vi stirrer oss blinde på. Egoyan viser oss igjen og igjen hvordan vi griper etter forståelser av våre omgivelser, som stenger alt for meget ute.
De fleste av oss er nok bedre som forkledte syndere enn som gjennomskuende tollere. I filmens observasjonslaboratorium kan Egoyan presist påvise vår erkjennelses begrensninger. Gjennom konsekvent å komplisere og tydeliggjøre forbindelsen mellom overflate og indre liv, nyanserer han det som våre klisjéer søker å forenkle. Dermed åpnes våre øyne gradvis for akkurat det vi helst vil slippe å se.
Uten å gjøre for mye skade kan vi koke den ytre historie ned til å dreie seg om en ulykkelig revisor i førtiårene, hans regelmessige besøk på sexklubben Exotica og hans underlige binding til yngre kvinner. Gjennom sitt arbeid kommer revisoren i kontakt med den unge innehaver av en dyrebutikk, hvis forretningsinteresser og seksuelle preferanser er et av filmens sidetemaer. Gjennom en tvilsom allianse bidrar de i fellesskap til å fremprovosere filmens avklarende sluttscener. Dermed er ikke mye sagt, men heller ikke muligheten for en våken førstegangsopplevelse ødelagt.
Om det så er seksualiteten eller sorgen som er filmens hovedtema er ikke åpenbart. Den sorg som gjennomløper hele filmen tilsløres kontinuerlig av sin tilknytning til seksualiteten. For oss som lever i en kultur fanatisk konsentrert om seksualiteten, blir det nesten umulig å fatte at Egoyan kan bruke en sexklubb som bakteppe for en historie om sorg, tap og bearbeidelse. Våre idealer om omsorgspersoners og terapeuters pikkfrie nøytralitet, bidrar til at vi setter vanntette skott mellom den dype sorg og den forbudte seksualitet. Disse skillevegger gjennomhulles ettertrykkelig av Egoyans film, men uten å frata sorgen dens dybde og ekthet, eller seksualiteten dens intense beruselse.
Gjennom denne sammenkobling blir det samtidig klart hvordan seksualiteten binder vår oppmerksomhet, som et slags kulturens svarte hull. Seksualiteten, den forbudte seksualiteten, introduseres i form av pirrende kvinnelige nakenhet i kikkerklubben Exotica. Straks er et arsenal av forvirrende lyster og forenklende klisjéer mobilisert hos tilskueren. Dermed inneholder ikke lenger menneskenes overflater annen informasjon enn våre egne behov tilsier. Vi blindes for nyanser og dybdedimensjoner i enhver bevegelse som krysser de seksuelle assosiasjoners dampveivals. Det er Egoyans fortjeneste at han gjennom sin sympatiske karakterfremstilling etterhvert hjelper oss til å bryte ut av klisjé etter klisjé, inntil selv ønsket om å drepe konverteres til sin langt mer dyptgripende motsetning.
Den sorg som gjennomløper filmen, og hvis opphav vi gradvis får avdekket, er ingen ukomplisert sorg. Den inneholder nemlig seksualiteten som en del av det nettverk av forbindelser som sammenbinder en omsorgsfull far og hans datter. Men fordi dette ikke er en impulsutlevende og organfiksert seksualitet, forvirres både tilskueren og filmens figurer av dens betydning. For vår incest-oppskremte samtid er det ingen lett oppgave å bevege seg i dette ladete landskap. Men kanskje vi må se nærmere på seksualitetens betydning om vi skal finne ny forståelse av relasjonen mellom foreldre og deres barn? Både den impulsstyrte utlevelse og den stramme fordømmelse kan være dårlige og livsbegrensende løsninger på denne forvirrende tilknytningskraft.
Selv om det snart er hundre år siden Freud sjokkerte Victoriatiden med fortellingen om barnets seksualitet, ønsker vi fortsatt å frita våre barn for byrdene av de seksuelle impulsers skambelagte intensitet. Både den psykoanalytiske kunnskap, og minnene om våre egne barndomserfaringer, skyves fortsatt ut i oppmerksomhetens skyggeland. Denne private benektelse går hånd i hånd med medienes offentlige insistering. Ingen av dem gir gode modeller når barn og unge skal finne akseptable og tilfredsstillende løsninger å strekke sin seksualitet etter.
Egoyan og hans film Exotica, beveger seg inn i dette minefelt uten løsninger. Med sin nærhet til virkeligheten og sin bevissthet om de kulturelle friksjoner han aktiverer, klarer han å nærme seg problemets kjerne uten å miste gangsynet, hverken av opphisset lyst eller av nedkjølt fordømmelse. Gjennom sin deltagende betraktning av tingenes tilstand avdekker han et stykke skjult virkelighet. Dermed bidrar han med en viktig forutsetning for å begynne arbeidet med å korrigere våre konklusjoner.

Tord Østberg
tord@cogweb.net