|
Krisens kronikører av Tord Østberg ISLAM/VESTEN. Når en italiensk og en egyptisk intellektuell prøver å reflektere i dagboksformat over etterdønningene etter 11. september, svarer egypteren med et glitrende panorama over arabisk vitalitet, mens italieneren vasser hjelpeløst rundt i sine velmente klisjeer. Stefano Allievi: Magdi Allam: På den italienske halvøy kjennes nærheten til arabisk kultur fortsatt vesentlig mer påtrengende enn på den skandinaviske. Og ettersom hverken slektskap eller naboskap disponerer for nøytralitet, kunne statsminister Berlusconis uttalelse om vestlige kulturs overlegenhet aldri aksepteres som en saklig konklusjon på en nøktern overveielse. Også sosiologene Stefano Allievi og Magdi Allam, opplevde bombingen av WTC, og den påfølgende krig i Afghanistan, som et sterkt incitament til å tenke, mene og uttrykke seg. De valgte begge dagboksformatet, med utgangspunkt i september 2001 og suksessivt frem til henholdsvis 8. oktober og 16. desember. Dagboken er som kjent det beste medium når hendelser berører en så personlig, og forvirringen er så stor, at kalenderen gir den eneste mulige struktur. Stefano Allievi har europeiske muslimer som sitt sosiologiske arbeidsfelt, men innleder likevel sin bok om Krigens fristelse (La tentazione della guerra) med å understreke at han slett ikke har forutsetninger for å uttale seg om bokens tema med noen originalitet eller objektiv autoritet. Derimot er han motivert av et subjektivt ønske om å bidra til å holde liv i en 'smule følelse av indignasjon'. Denne foreløpig uspesifiserte indignasjonen er behersket nok til at han klarer å ta sitt utgangspunkt i tragedien i USA, og å oppfordre sine lesere til 'å lage relikvier av, meditere over, be for og lide ved' ofrenes historier og skjebner. Den eksalterte tankestrømmen sklir deretter raskt over på all den elendighet USAs egne soldater har forårsaket i andre deler av verden, særlig i fjerne kulturer som ikke evner å vekke noen medfølelse i vesten, før forfatteren henter seg inn igjen, og skolemesteraktig lanserer det store Spørsmålet: 'Hva vi kan lære av dette attentatet?' Selv har han lært, og her er vi fortsatt på 11. september, at 'USA har mange fiender, (...) Denne gang har de vært modige, (...) de har rammet i hjertet: World Trade Center, Pentagon, kanskje også nesten Presidenten (en lang interntradisjon i USA). Det er ikke annet å si enn at de er profesjonelle. Men profesjonelle med en tro.' Derfra og ut boken er det ingen tvil om kilden til forfatterens indignasjon; frykt for at USA skal komme til å handle, i stedet for å nøye seg med å tenke seg veldig grundig om, og en anelse om at attentatet vil medføre økt skepsis til muslimer i vesten. Det er selvfølgelig sympatisk at forfatteren viser et sterkere engasjement for sine muslimske studieobjekter, enn for sine egne kulturfeller. Men man må vel kunne kalle det påfallende at han, i likhet med en god del av sine meningsfeller, synes å være mer indignert over mulige rasistiske fordommer, enn over et realisert massemord. Det er som om en hel generasjon av intellektuelle har fått byttet om noen målestokker i hodet sitt. Allievi ønsker seg en rettferdig rettergang, som ikke skyter over mål, men som utelukkende rammer de 'blodstenkte bandittene'. 'Det ville vært,' skriver han, med stadig gjentatt referanse til Berlusconis uttalelse 'en vakker demonstrasjon av vestlig kulturs overlegenhet, dersom den viste seg i stand til å reagere på aggresjon uten å havne på samme nivå som sine angripere.' Slik fortsetter han fra alle mulige vinkler å servere vestens idealiserte selvbilde; den alltid smilende far, som med full oversikt og full kontroll, og bare litegrann sinne, rettleder all verden på veien mot den universelle humanismens glitrende paradis. Samtidig klager forfatteren over mer aggresjonsvillige debattanters 'konvensjonalitet', og uttrykker tristhet over å se 'intellektuelle som allierer seg med maktens diskurser'. Innholdsmessig er det ikke mye nytt å finne i Allievis dagboksnedtegnelser. Han gir definitivt ikke inntrykk av å ha lært noe vesentlig av å beskjeftige seg med muslimske kulturer på heltid i over 10 år. Heller ikke 35 sider viet et opphisset svar til Oriana Fallaci, 15 sider brukt til å gå i rette med professor Giovanni Sartori ved Columbia University, eller to essays, viet henholdsvis 'frykten for islam' og 'den italienske identitet', makter å bibringe leseren annet enn drøvtyggede sosiologiske halvsannheter som: 'mennesket kan ikke leve uten fiender', 'det finnes ikke enkle svar på kompliserte problemer' og 'vi kan ikke lenger snakke om noen majoritet, men bare om et mangfold av minoriteter'. Som lesestoff er boken neppe egnet til annet enn å overbevise trengende sosialantropologer om at den kristen-humanistiske kultur fortsatt gir god grobunn for intellektuelle klisjeer. Stefano Allievi avslutter skrivingen den 8. oktober, dagen for begynnelsen på USAs angrep i Afghanistan. Forfatteren som ble så taletrengt av flybomberne, bringes til taushet av USAs militære reaksjon. Skammen over å måtte oppleve den 'forferdelige urettferdighet' at han selv skal være i live, når han vet at så mange andre skal dø, blir for overveldende til at han kan tillate seg flere ord. Dermed skulle det vel i det minste være demonstrert at selv skinnhellighet kan stikke dypt. Egypteren Magdi Allam har, i likhet med Allievi, drevet sosiologisk forskning på muslimer bosatt i Italia. Som La Repubblicas spesialutsending i Midtøsten, fikk han i oppdrag å skrive daglige rapporter fra muslimske kulturer i tiden etter bombingen av WTC. Artiklene fra 22. oktober til 16. desember er samlet i hans Dagbok fra Islam, med undertittelen Krønike fra en ny krig. Redaktørens ønske, sitert i bokens introduksjon, om å få høre om 'de som er på den andre siden, hvordan de tenker, hvordan de reagerer og hvordan de lever, de som vi opplever som fremmede, men som likevel er blant oss', besvares på en glitrende måte i Allams glimt fra den muslimske hverdag. Tablåene varierer fra kafébordenes høyrøstede diskusjoner, til dialoger fra arabiske såpeserier, diskusjoner rundt kvinnens rett til å pynte seg, og tentative utlegninger over Osama bin Ladens personlighet, hans liv, og mytene rundt ham. Her er nok av anledninger til å irritere seg. For eksempel over forfatterens glidende overgang fra implisitt å støtte Talibanregimets tvil på Osama bin Laden som terroraksjonens dirigent, til ukommentert å akseptere hans sentrale rolle, etterhvert som dagene går og de velkjente hendelsene spiller seg ut. Eller over forfatterens bruk av informanter med en tilbøyelighet til, uten videre forklaring, å projisere skylden for 11.09. over på Israel, CIA, amerikanske terrorister, latinamerikanske narkobaroner og USAs utenrikspolitikk, i blomstrende kreative tiltak for å unngå å belaste sin egen religion. Men det er likevel noe befriende over denne irritasjonen, fordi den retter seg mot mennesker som har en god grunn til å forsvare seg, og til å mobilisere all sin retoriske kløkt i dette forsvaret. Det er lett å oppfatte Allams egne sympatier og antipatier, og å se hvordan de vipper og glir i forskjellige retninger ettersom han beveger seg nedover kalenderen. Likevel er han tilstrekkelig tro mot sitt mandat til at han gir oss beretninger som vi kan tro på, i kraft av deres inkonsistens, deres irrasjonalitet, deres defensivitet, og deres vekslinger mellom det tiltalende og det frastøtende. Selv om forfatteren kanskje gjentar poenget vel mange ganger, og selv om det fremføres med åpenbart apologetiske hensikter, blir man virkelig fascinert av det frodig demonstrerte mangfold i de forskjellige muslimske kulturer. Blant de bedre kapitlene er for eksempel en 2-siders redegjørelse for den oljepolitiske historie som ligger til grunn for USAs nåværende engasjement i Midtøsten, som også skulle bli kilden til Osama bin Ladens 'karriere'. Forfatteren har ikke egentlig tilgang på noe vesentlig nytt materiale, men klarer med kortfattet og overbevisende presisjon å fremstille USAs stormaktskyniske kalkulasjoner og disposisjoner, helt uten å henfalle til det velkjente arsenal av moralsk oppbrakte invektiver. Også flere kapitler om mytene rundt Osama bin Laden profitterer på en kunnskapstilgang og en forståelsesvilje, som bidrar til å gi kjent stoff oppklarende nyanser: 'Forklaringen ligger inni oss, i våre undertrykte sinn,' forklarer Allams kilde fra De forenede arabiske emirater, 'Vi lever i islamske samfunn, der det ikke finnes hverken frihet eller demokrati, vi føler oss undertrykte og er tilbøyelige til å projisere ut et mytologisk bilde, som kompensasjon for vår indre frustrasjon. (...) Men når alt kommer til alt blir vi bare dobbelt lurt, fordi mytene er som en luftspeiling i ørkenen, en illusjon som fordamper.' Mest korrigerende for vestlige religionsfikserte klisjeer er kanskje kapittelet om 'Terroristenes fødsel'. Allam henviser for det første til at de kristne i muslimske land, helt siden korstogene, har hatt en tendens til å alliere seg med sine muslimske landsmenn hver gang det kom til en såkalt 'religionskonflikt'. Det er et fenomen man også har kunnet observere i den aktuelle konflikten, når kristne kulturer i Midtøsten har stilt seg skeptiske til USAs angrep i Afghanistan. Videre var fremveksten av terrorismen i nyere tid drevet frem av personer som George Habbash, Nayef Hawatmeh og Wadi'h Haddad, som alle tilhørte det kristne borgerskap. Et faktum som også gjenspeiler seg i listen over terroristene fra 11.09., og som i vesentlig grad svekker påstanden om fattigdom og analfabetisme som selvmordsbombingens hoveddrivkraft, ettersom samtlige var godt utdannede menn fra velhavende familier. Flere av kapitlene i Allams 'dagbok' inneholder spesifikk og skarp kritikk av arabiske lands politikk og kultur, fremført av arabiske intellektuelle. Det synes åpenbart at det er i denne delen av arabisk selvrefleksjon, som for eksempel hos den egyptiske statsviter Saad Eddin Ibrahim (omtalt i Morgenbladet 09.08.02), eller iraneren Javad Tabatabai, at man kan finne støttepunkter for en reell dialog mellom vestlige og muslimske kulturer. Deres integritet synes å representere noe helt annet enn velvillige vesterlendingers naive optimisme, eller velstående araberes dårlig tilslørte materialisme, som er mer utbredte og mindre attraktive versjoner av tilnærmingen mellom de to kulturer. I kapittelet om 'Islamsk selvkritikk' fremholder Fahd al-Samari, som er generalsekretær for Saudi-Arabias vaklende kong Abdul Aziz, at 'de arabiske intellektuelle ikke har klart å fremdyrke en reell forståelse av vesten, fordi de narrer seg selv til å tro at de ikke trenger å forstå Den Andre til bunns, i motsetning til vesten som har frembragt en orientalistisk vitenskap motivert av ønsket om å videreføre sin vellykkede politiske kolonialisering av vår region.' Og akademikeren Abdallah al-Ghadami følger opp: 'La oss innrømme det, det er vår mentale struktur som gjør oss tilbøyelige til å underlegge oss andres herredømme. Det er ikke sant at vesten har prøvd å påtvinge oss deres kultur. Det er vi som har oppsøkt den, fordi vi har trengt den, og fordi vi har hatt glede av den. (...) Og vi bør ikke snakke om kulturell invasjon, fordi det er vi som sender våre barn til vesten for å studere, og det er vi som stiller oss i kø for å se amerikanske filmer, uten at noen tvinger oss.' Men Allam viser igjen sin styrke når den dialogiske optimisme aldri helt
får overdøve noen harde fakta, for eksempel om kvinnenes stilling, som
han betegner som 'nøkkelen til en korrekt forståelse av de sosiale og
kulturelle realiteter i muslimske land'. Og det skal ikke bli lett å komme
i dialog om kjønnsroller med kulturer som finner det nødvendig å forby
kvinner å pynte seg, eller å være parfymert på alle andre steder
enn på sitt eget soveværelse, 'for at bare hennes mann skal kunne lukte
hennes parfyme'. Man kan jo bare begynne å forestille seg en del andre
problemer. I bokens siste kapittel møter vi en militant islamist i et
TV-program, som presses av programlederen til å gi et 'raskt svar' på
spørsmålet om sannsynligheten for at fredsdrøftelsene mellom Israel og
Palestina vil kunne gjenopptas: '50, 30 eller 10 prosent?' foreslår programlederen
for å lette valget. Og svaret kommer kontant: '0 prosent.' |