|
Talende tall fra Midtens Rike av Tord Østberg KINA. Den engelske journalisten Jasper Becker gir et sterkt og utmattende tverrsnitt av det kinesiske samfunn. Hans statistikker forklarer mye, bare ikke kinesernes ukuelige optimisme. Jasper Becker: Utilgjengelighet må nødvendigvis bli et
nøkkelord i enhver vesterlendings forsøk på å
nærme seg kinesisk kultur. De første og mest opplagte
nivåer av utilgjengelighet er knyttet til antallet mennesker, og
deres skrift- og talespråk. Hvordan skal man komme i
nærheten av å begripe et folk på 1,3 milliarder
mennesker, med et språk som på de fleste tenkelige
måter står himmelvidt fra vestens tradisjoner? Det neste
nivå består kanskje av kinesernes nære forhold til
sine tusenår lange historiske tradisjoner. I Kina har historien
en kontinuitet og gjennomslagskraft som er radikalt forskjellig fra
vestens akselererende samtids- og fremtidsrettethet. Når den engelske journalisten Jasper Becker likevel
prøver å "gi et bredt overblikk over Kinas
samtidssituasjon", prøver han ikke å underkjenne det
umulige i sitt prosjekt. Han tar i stedet utgangspunkt i et tredje
nivå av utilgjengelighet, som kanskje er det viktigste og mest
uoverkommelige: "Intens hemmeligholdelse og manipulasjon av informasjon
har alltid vært ansett som et sentralt aspekt ved vellykket styre
og diplomati,..". Den mengde av statistisk informasjon som fulgte av
kommunistiske lederskikkelsers forsøk på å etablere
en moderne "vitenskapelig" styreform, bidro aldri til å
gjøre kunnskap om landet mer tilgjengelig, eller mer
pålitelig: "Informasjonen beveger seg opp gjennom
byråkratiet, og på hvert nivå justeres innholdet i
henhold til de krav som stilles på neste nivå." Myndighetene kan beklage at de fores med falsk statistikk, men
bidrar selv ved å spre usann eller bevisst fordreid informasjon.
Og det er ikke bare samtiden som utilgjengeliggjøres på
denne måten: "Sentralmakten kontrollerer de store arkivene, og
gjør sitt beste for å bevare monopol på både
fremstilling og nedtegning av historien. Dens stadige endringer av
fortidens hendelser ser ikke ut til å være noen kilde til
pinlighet eller skamfølelse." Og for ikke å overlate noe
til tilfeldighetene: "Selv værmeldingene er forfalsket." Fra 1949
til 1999 var det ikke tillatt for kinesiske meteorologer å
rapportere lufttemperaturer over 37º C, uten at noen har
vært i stand til å forklare hensikten med forbudet! Beckers evne til å grave frem tallmateriale til
alternativ belysning av offisielle kinesiske statistikker gjør
likevel et overveldende inntrykk. Fra sin posisjon som sjef for
Beijing-kontoret til South China Morning Post sitter han sentralt i
informasjonsstrømmen. På sine ekspedisjoner til den
kinesiske landsbygda fotfølges han riktignok av vaktsomme lokale
partikadre, eller av sivilkledd politi med mangelfullt utviklede
diskresjonsrutiner. Han kan ikke tallfeste hvor mange ganger han er
blitt tatt i forvaring og har fått sine dokumenter konfiskert,
med påfølgende krav om signerte bekjennelser av sine
"feiltagelser." Mer enn 600 millioner bønder i Kinas midtre og nordlige
provinser utgjør i dag verdens største gruppe av
rettighetsløse mennesker. De er underlagt lovforbud mot ethvert
forsøk å organisere seg for å ivareta sine
interesser mot sentralmakt og despotiske lokalpolitikere. Et jordskjelv
som rammet den sydlige Yunnan-provinsen i 1970 ble i lang tid holdt
hemmelig for sentrale myndigheter, til tross for at over 15 tusen
mennesker omkom. (Da myndighetene endelig ble informert sendte de en
avdeling av Folkets Frigjøringshær, uten
hjelpeforsyninger, for at de skulle distribuere et opplag av Formann
Maos tanker til de overlevende.) Slik fortsetter Becker i kapittel etter kapittel, og man
merker raskt at det finnes en grense for hvor mange tragiske
omstendigheter og uhåndterlige tall man orker å forholde
seg til med rimelig grad av forståelse og innlevelse. Beckers
spredte forsøk på å vitalisere sine dystre
statistikker med lokale miljøskildringer og løst
refererte intervjuer, er dessverre ikke gode nok til å utvide
leserens kapasitet. Men forfatteren selv ser ikke ut til å
oppleve sitt deprimerende tallmateriale som kilde til desillusjonert
maktesløshet. Han vedgår at det ser mørkt ut,
både for utdannelse, helsevesen, politiske reformer, rettsvesen,
jordbruk og de intellektuelles rolle. Allikevel presterer han gjentatte
ganger å hoste opp forslag til løsninger på det
uløselige: akselerert urbanisering, individuell skattlegging,
frie valg, flerpartisystem osv. Så enkle og selvfølgelige
i sin sosialdemokratiske optimisme, at man skulle tro at Becker ikke
hadde lest sin egen bok. Denne underlige optimismen, som virker så uaffisert av
erfaringenes entydighet, finner man også igjen hos enkelte av
Beckers intervjuobjekter, ikke minst blant de intellektuelle: Den unge
journalisten Dai Huang ble arrestert i 1957, fordi han hadde benyttet
den postulerte åpenhet under "De Hundre Blomster" til å
beklage seg over Mao-dyrkelse og partifunksjonærers privilegier.
Etter 3 år i arbeidsleir i Nord-Kinas ødemark, fikk han
lov til å oppholde seg i Beijing i 2 år, før han
igjen ble fengslet for 5 år. Han slapp ut i tide til å
rekke Kulturrevolusjonen, da han ble sendt ut på landsbygda for
å "omskoleres gjennom arbeid." I mellomtiden hadde hans bror,
søster og mor dødd, hans første kone skilt seg fra
ham, deres datter blitt overlatt til andre, mens han hadde mistet
kontakten med to døtre fra sitt annet ekteskap. Tilbake i
Beijing etter "omskoleringen" skrev han en veldokumentert bok om
"Anti-Høyre"-kampanjen han selv hadde vært offer for.
Kampanjen startet da Deng Xiaoping ved en partiresolusjon fikk ansvaret
for å gjennomføre utrenskninger som opprinnelig utpekte en
gruppe på 96 personer. Uten videre fullmakter utvidet han
utrenskningene, slik at de kom til å omfatte over 500.000
dokumenterte henrettelser, og antagelig ytterligere 2-300.000
udokumenterte tilfeller. Dai anslår at forfølgelsene i alt
kan ha berørt opptil 200 millioner mennesker. Bare i hans egen
familie var 300 menneskers liv ødelagt. Men denne kombinasjon av
ruinert privatliv og håndfaste kunnskaper om regimets brutalitet,
var ikke nok til å bryte ned hans tro på verken marxismen
eller kommunistpartiet. Da Becker intervjuet Dai i 1998 hadde han
fortsatt tillit til at kommuniststyret kunne "reformeres" til å
fullbyrde sin opprinnelige utopiske intensjon. Den skrekkblandede nysgjerrighet en slik urokkelig holdning
kan vekke, kunne vært et naturlig utgangspunkt for
drøftelse av den kinesiske mentalitet. Godt innpakket i Beckers
insisterende populasjonssosiologiske tilnærming, skimter man to
mulige nøkler til å overkomme den følelse av
kommunikasjonssvikt som store mentalitets- og kulturforskjeller kan
utløse. For det første kinesernes forhold til historien:
Mens den vestlige verden siden slutten av 1700-tallet i tiltagende grad
har mistet troen på historien som kilde til forståelse av
samtiden og fremtiden, så føler ofte både det
kinesiske folk og deres ledere nærhet selv til en meget fjern
fortid. Som eksempel kan nevnes hvordan Mao sammenlignet seg med Den
første keiseren (under Qin-dynastiet, 221-206 f.v.t.), og
skrøt av å ha avlivet enda flere regimekritikere: "Jeg
synes han drepte for få konfusianere . . . All disse lærde
konfusianere var egentlig kontrarevolusjonære." Også under
opptøyene på Den Himmelske Freds plass i 1989 var
historiske referanser til keisertiden en viktig del av studentens
ironiserende kritikk av det politiske maktapparat. En annen viktig byggesten i den "kinesisk mentalitet" er de
byråkratiske tradisjoner. Den første "moderne"
statsadministrasjon ble etablert allerede under Qin-dynastiet. I et
mangfold av filosofiske skoler valgte Den første keiseren
"legalismen" som ideologisk basis for sitt styre. Innenfor den
kinesiske legalismen er lovenes funksjon å sikre en mest mulig
sterk og effektiv stat. Dette ivaretas blant annet ved at alle
livsområder reguleres av et system av graderte avstraffelser.
Lovens legitimitet er knyttet til undersåttenes frykt for hersker
og sentralmakt, og kan derfor ikke kritiseres med referanse til logisk
konsistens, respekt for tradisjoner eller henvisning til felles
verdier. Herskeren står over lovene og kan forandre dem etter
behov, mens byråkratiets funksjonærer tilkjennes minst
mulig personlig skjønn i lovfortolkningen. All informasjon skal
gå vertikalt gjennom hierarkiet, slik at bare herskeren skal ha
mulighet til å danne seg noe helhetlig bilde av samfunnet.
Legalismen oppstod i opposisjon til konfusianismen, som la vekt
på en aristokratisk æreskodeks preget av velvilje overfor
andre mennesker, og gjensidig respekt mellom forskjellige
samfunnsklasser. Selv om den kinesiske legalismen modifiseres av konfusianismen, er det en utbredt oppfatning at alle dynastier etter Qin-dynastiet, inkludert kommuniststyret, beholdt en legalistisk styreform. Et omfattende byråkrati har benyttet sensur og propaganda til å holde befolkningen under kontroll. Ifølge Becker har det i Kinas historie bare vært to tilfeller av genuin bevegelse bort fra et legalistisk regime: Fra 1909 til 1948 var det regelmessige valg i Kina (med stemmerett begrenset til ca 10% av befolkningen), og landets første parlamentsvalg ble avholdt i 1912. Et viktig fenomen i denne perioden var "4.mai bevegelsen", som vokste ut av de første studentdemonstrasjoner på Den Himmelske Freds plass i 1919 og utløste en serie demokratiske endringer i kinesisk kulturliv. Chiang Kai-sheks manglende støtte til disse endringene gav grobunn for kommunistpartiets fremvekst. Det andre tilløp til demokratisk dreining fant sted på Taiwan i 1996, med det første åpne presidentvalg som noen gang er avholdt på kinesisk territorium. Becker legger stor vekt på dette siste momentet, der
taiwanske ledere har vært villig til å avstå fra
nedarvede privilegier for å gi rom til en demokratisk styreform
med reelt flerpartisystem. Dette har satt Beijings politiske ledelse i
en tvangssituasjon som Becker bare ser to mulige veier ut av. Enten kan
Beijing tilkjempe seg politisk og militær kontroll over Taiwan
for å ødelegge det fremvoksende demokratiet, eller
motvillig halte etter Taiwans politiske reformer, i et forsøk
på tilpasning til vestens politiske idealer. Det første
alternativet vil kunne medføre et globalt spenningsnivå
som får Bush' pågående linedans mellom spionfly
på Hainan og militærhandel med Taipei til å
fremstå som relativt enkle kunster. Det andre alternativet virker
dessverre som en lite realistisk konklusjon på Beckers egen bok.
Men så lenge den kinesiske mentalitet er ubegripelig og
ugjennomtrengelig nok, er det vel ingen grunn til å tviholde
på noen tolkning av hva som skjuler seg bak deres reserverte
sjarm. |