|
Klagesang på amerikansk av Tord Østberg USA. Jo fjernere historien er, jo lettere er det å bruke den til sitt eget formål. Når Morris Berman skal rydde opp i amerikansk kulturforfall, blir etterhvert både fortid og samtid ganske fjerne. Morris Berman: Enhver kulturkritiker som prøver å få et grep på
USA, må på en eller annen måte forholde seg til den
erkeamerikanske devise om at "You don't argue with success".
Velstand, penger og berømmelse er sine egne argumenter. De kan
overgås, men det er kulturstridig å prøve å underkjenne
dem. Det er ikke egentlig noe urimelig i den amerikanske historikeren
Morris Bermans ønske om å vise at den ekspanderende økonomi,
enorme produktivitet og eksplosive energiutladning som har preget USA
de siste 50 år, egentlig er symptomer på forfall og forestående
undergang. Men et slikt forsøk på å overbevise amerikansk
offentlighet om hvor ille de har det, kan vanskelig lykkes uten tilgang
på noen geniale grep. Og de er dessverre mangelvare i Bermans halvt
beleste gammelmannsvisdom. Hans tenkning mangler de glimt av originale
innsikter som har gjort det mulig for kritikere som Christopher Lasch,
Allan Bloom og Richard Sennet å posisjonere seg i en av verdens
mest selvbegeistrede nasjoner. Berman sammenligner samtidens amerikanske energiutfoldelse med ekspresident
Clintons initiativ for en mer rettferdig økonomi: "long on
shadow, and short on substance". Mangelen på substans har både
økonomiske, politiske og åndelige aspekter. Disse er manifestert
i økende gap mellom rike og fattige, forskyvning av reell makt
fra demokratiske til kommersielle institusjoner, og utbredt følelse
av maktesløshet og tap av meningsinnhold. Med referanse til Spenglers
Untergang des Abendlandes, argumenterer forfatteren for en idé
om at enhver kultur gjennomgår et syklisk forløp av vekst
og undergang. Den frenetiske fasadepolering som preger deler av amerikansk
kultur, ser Berman som et varsel om at forfallet er underveis. Under de
blanke overflater lurer depresjonen og meningstomheten. Og så langt
føyer hans tanker seg pent inn i en lang rekke av samtidige kritikere
av vestens kapitalisme, og i en lang vestlig tradisjon for å servere
samtidskritikk innbakt i forfallshistorie. Mindre overbevisende blir forfatteren når han prøver å
trekke en historisk parallell mellom samtidens USA og senantikkens Rom.
Den amerikanske kulturens overflatiske 'flashiness' og mangel på
kulturell dannelse, hevdes å motsvare 'dekadansen' under Romerrikets
oppløsning. Denne litt lettvinte og svakt underbyggede sammenligning,
benytter Berman i neste omgang som utskytningsrampe for et ganske rigid
fremtidsscenario, basert på en parallellforskyvning av det historiske
forløpet etter Romerrikets fall: Ifølge denne fremtidsvisjonen
står vi nå overfor en ny middelaldersk mørketid ("Dark
Age"), der kulturen vil forfalle, og hele menneskehetens forståelsesevne
og mentale utrustning vil primitiviseres slik at den opplysningskulturen
vi kommer fra vil bli helt utilgjengelig. Og forfatteren tillater seg
like gjerne å tidfeste denne forestående mørketid til
bare å vare i hundre år. Dermed skal vi allerede i det 22.
århundre kunne hente frem våre gode forsetter og begynte å
blomstre igjen. Det er liksom noe vidunderlig trøsterikt i dette
at tilværelsen i den åndelige fryseboksen bare skal vare i
hundre år. Høydepunktet i originalitet og naivitet nås likevel når
Berman introduserer grunnlaget for det han betegner som sin "realistic
optimism" (som skal stå i kontrast til new age-tenkningens
umodne søken etter enkle og raske løsninger). Helt i tråd
med den historiske ekvivalens-retorikk han allerede har etablert, foreslår
han at løsningen på den fortvilede situasjon ligger i "the
monastic option": Den gang satt middelalderens munker i sine klostre
og kopierte antikkens manuskripter, selv når de ikke var i stand
til å forstå innholdet i dem. Dermed kunne mørketiden
herje som den ville; når tiden og høymiddelalderen var inne,
kunne tekstene sendes nærmest ubesudlet ut på markedet. Der
kunne de legge grunnlaget for en ny blomstringstid under renessansen.
Tilsvarende må vi i dag finne en måte å konservere opplysningstidens
idealer, slik at de kan beskyttes mot de feilspor som den vitenskapelige
og industrielle revolusjon, og moderne kapitalisme, har ført dem
inn på. Berman er i det hele tatt et oppkomme av klisjépregede
forestillinger om de historiske epokene han omtaler. Hans tillit til at
han virker overbevisende, må være basert på en antagelse
om at samtidens forståelsesevne allerede er så nedkjørt,
at hans lesere vil gå med på alt han finner på. Men i det forfatteren egentlig har brukt opp all den tillit en tålmodig
leser kan forventes å mobilisere, slår han til med noen beskrivelser
av disse 'nye munkenes' ("new monastic individual") virksomhet,
som er vesentlig mer sympatisk enn forventet. Han omtaler en rekke initiativrike
enkeltpersoners idiosynkratiske forsøk på å organisere
et hjørne av verden etter eget hode. Den type tiltak som Berman
begeistres av, er de som avslører "the emptiness of the corporate/commercial
way of life", og et viktig kriterium for godkjennelse som ekte 'monastisk'
tiltak, er at de ikke medfører for stor berømmelse eller
økonomisk suksess for initiativtakeren. Som eksempler nevner han
David Barsamians Alternative Radio, det kanadiske tidsskriftet Adbusters,
filmskaperen Michael Moore (Roger & Me), og en rekke kreative tiltak
innenfor utdannelse og helsevesen. Felles for disse er at de representerer
avvisninger av "a life based on kitsch, consumerism, and profit,
or on power, fame, and self-promotion." Men Berman forklarer aldri
hvordan det skal være mulig å forstå disse uorganiserte
protester mot modernitetens konvensjoner, som en konserverende videreføring
av opplysningstidens idealer. Man aner bare at en eventuell forklaring
ville bli ganske selvmotsigende. Kritikk av amerikansk kultur basert på et ønske om å
beskytte opplysningstidens idealer mot å gå i oppløsning
i konsumsamfunnets fristelser, er en vanskelig oppgave, og har et begrenset
publikum. Da er det viktig å ikke fremstå som lettvint og
unyansert. Bermans gjentatte markering av avstand både til new age-kulturens
naive optimisme, og til samtidens mangelfulle humanistiske dannelse, reflekterer
nok et ønske om å tilskrive sin egen tekst en spesiell dybde.
Men det klinger litt hult når man som leser stadig slås nettopp
av forfatterens naivitet og historieløshet. Hans populistiske harselas
med dekonstruksjon og postmodernisme trekker i samme retning. For den
som ikke orker å se et problem uten straks å ile til med et
reparasjonsforslag, blir det nødvendigvis vanskelig å forholde
seg til kompliserte fortolkninger av en problematisk kulturell situasjon.
Bermans parentetiske avvisning av Michel Foucault som 'antimodernist',
er symptomatisk for den amerikanske pragmatismens begrensninger i møtet
med fransk postmodernisme. Ikke bare fordi Foucault selv, mot slutten
av livet, omtalte sitt arbeid som en videreføring av sentrale aspekter
ved opplysningstidens idealer, men fordi så mye av Foucaults tenkning
problematiserer relasjonen mellom fortid og samtid, at det ville være
umulig for ham å innta en så statisk relasjon til sin egen
nære fortid. Allan Bloom hevdet i The Closing of the American Mind, at hvis en kultur
ikke kan skape sine egne genier, så bør den heller sitte
inne og lese klassikerne. Bermans løsninger ligner til tider litt
for mye på denne forestillingen om selvvalgt puppetilværelse
som en vei til kulturell revitalisering. Dermed blir hans bidrag kanskje
en del av symptombildet, i stedet for å være en del av kuren.
Det er selvfølgelig en illusjon å tro at identitet og dannelse
gror fram av seg selv, hos enhver som raker litt løv i kulturhistoriens
store bakgård. Fortidens og andre menneskers løsninger på
livets omstendigheter, kan i beste fall bidra til å berike og utdype
de uunngåelige konfrontasjoner mellom individet og dets livsverden.
Med litt hell kan slike erfaringer gradvis bearbeides til å inngå
i dannelsen av en levende identitet. Og, som Saul Bellow skriver i introduksjonen
til Blooms bok: "In the greatest confusion there is still an open
channel to the soul." I forsøket på å finne denne
kanalen kan kulturen være til hjelp eller hinder. At den amerikaniserte
begjærskultur er mest til hinder, lar seg lese mellom linjene hos
Berman, men hans egne løsningsforslag virker ikke som noen overbevisende
hjelp. |