|
Happy Together av Tord Østberg ISLAM. Dalil Boubakeurs preken for en liberal og intellektuelt søkende islamisme, i fruktbart samliv med vestlige samfunn, er naiv i sin utopisme og bedragersk i sin manipulerende bruk av Koranen. Dalil Bobakeur: Den fransk-algirske indremedisiner Dalil Boubakeur kommer fra en kultivert og høyt utdannet familie. Etter islam-studier i Egypt og Tunis, studerte han medisin, tok en doktorgrad, og gjennomførte en strålende karriere i franske helsevesen, blant annet som dekanus ved det medisinske fakultet ved Pitié-Salpétrière-hospitalet i Paris. Fra 1992 overtok han etter sin far som leder for det muslimske instituttet ved 'Le Grand Mosquée de Paris'. Hans suksess i to såpass atskilte kulturer, har gjort ham til en ettertraktet debattant, med nærmere 700 (relevante) treff på franske søkemotorer. Han har benyttet sin posisjon til å male et bilde av islam, som i overraskende stor grad samsvarer med politiske idealer og kulturelle ambisjoner som har preget vestlige samfunn siden renessansen. I likhet med islams vestlige apologeter, har også Boubakeur en fredspolitisk agenda. Og i motsetning til mange av sine trosfrender er han helt utvetydig i sin fordømmelse av enhver form islamistisk motivert terrorisme, inkludert Al-Qaida's virksomhet og angrepet på WTC. Han går også kraftig i rette med enhver form for idealisering av den jihad som betegnes som 'den lille', nemlig krigshandlinger mot de vantro . I sin bok om Islams utfordringer, går Boubakeur overraskende raskt og kontant ut med å avtegne en vesentlig splittelse innenfor islamsk kultur, mellom de 'allerede opplyste' og de 'ennå uvitende'. Til den siste gruppen hører fundamentalistene, som han med en darwinistisk metafor beskriver som en 'naturens villfarelse' uten livets rett, som vil ende opp som en 'død gren' på de levende arters evolusjonstre. I sin overbevisning om denne metaforens tyngde er det så vidt han klarer å ta islamistisk fundamentalisme helt alvorlig. Deres rigide dogmatisme, utopistiske endetidstenkning og politiserte frelseslære, forekommer ham så irrasjonell at det er så vidt han klarer å anerkjenne deres oppslutning, og deres vel demonstrerte kapasitet til å gjøre seg gjeldende. Og ikke nok med at man bare så vidt kan anerkjenne deres eksistens, men ifølge forfatteren handler de også stikk i strid med Profetens egne formaninger. Til de 'allerede opplyste' muslimer hører forfatteren selv, som bekjenner seg til en '...verdslig tilnærming til islam, basert på en moralsk og politisk tenkning, og med respekt for moderne vitenskap, medisin og matematikk'. Han knytter seg til '...en tolerant strømning innenfor islam, preget av rasjonalisme og humanisme, som er uløselig knyttet til islams egen historiske opprinnelse, og som siden den gang stadig har dukket opp på religionens utviklingsvei, helt fram til våre dager'. Det er denne 'religion av åpenhet og fornuft' han ønsker å sette på dagsorden, både som ideal for de troende, og som samtalepartner for vesten. Til forsvar for sine idéers berettigelse serverer han en poengtert gjennomgang av islams historie, fra Muhammeds fødsel og frem til verdslige reformbevegelser på 18 og 1900-tallet. Boubakeurs historiske hovedpoeng består i å påvise et skille mellom perioder preget av servil proselytisme (taqlid), der autoriteter får råde ufordøyet og uimotsagt, og perioder dominert av en introspektiv filosofisk holdning (ijtihad), der den enkelte troende mobiliserer både intellekt og følelser i et ydmykt utforskende forhold til Skriften, til troen, til seg selv og til sine medmennesker. Ifølge forfatteren ligger tilbøyeligheten til å akseptere autoritær dogmatisme som en spesifikk disposisjon i den arabiske folkesjel, med dens hang til en regressiv og nostalgisk dyrkelse av forfedrenes dyder, kombinert med en nedvurdering av etterfølgende generasjoner. Denne tendens bringer dem til å avvise enhver form for fornyelse, til fordel for 'steriliteten i de evige gjentagelser'. Men Boubakeur nøler ikke med å erklære at disse løsningene likevel ikke representerer det egentlige islam, som er en religion '...av toleranse og ikke lukkethet, av tiltaksvilje og ikke passivitet, av selvovervinnelse og ikke kjølig tilbaketrekning, av åndelige aspirasjoner og ikke tingliggjøring av mennesket'. Og ikke nok med det, men også i et misjonsimperialistisk perspektiv er det '...bare i perioder preget av introspeksjon og åpenhet (ijtihad), at den arabisk-islamske sivilisasjon har blomstret og utbredt seg, til stor velsignelse for den religion som den støtter seg på'. Denne sammenstillingen av det ideelle og det funksjonelle representerer en vesentlig brist i Boubakeurs overbevisningskraft. Han synes å ha en slags platonistisk fobi mot en nøktern avveining av sine ideale fordringer. Enhver sivilisasjon eller historisk epoke der han mener å finne sine humanistiske idealer realisert, synes å være unndratt enhver form for problematisering. Holdningen topper seg dramatisk i hans konklusjonskapittel, der han i yr glede seg over sin egen optimale posisjonering i tilværelsen, som fransk statsborger av algirsk opprinnelse, gir uttrykk for opplevelsen av at '...den ene og den andre, Algerie og Frankrike, Frankrike og Algerie, utfyller hverandre så vidunderlig. De to inkarnerer henholdsvis det mest elskverdige ved orienten, og det minst brutale ved vesten.' Dette til tross for at de to landenes historie vært preget av over 100 års tildels brutalt kolonivelde, en flyktningestrøm fra Algerie med påfølgende ghettoisering og langvarig underklassestatus i det franske samfunn, og det siste tiårs blodige internkonflikter i Algerie, der ekstremt voldelige islamistiske grupper har vært forsøkt holdt i sjakk av et hensynsløst militærregime. Sett i lys av slike fakta, og ikke minst sammenstillet med hans psykiater-kollega Frantz Fanons skildring av den franske kolonialismens åndelig og materielt nedbrytende virkning på algirsk kultur, fremstår Boubakeurs selvtilfredshet som ganske hårreisende. Også forfatterens forsøk på å underbygge påstanden om at det er den introspektive og intellektuelt søkende holdning som representerer det egentlige islam, fremstår etterhvert som lite overbevisende. Her hengir han seg til det man best kan klassifisere som en kontrafaktisk essensialisme, i den forstand at han prøver å overbevise sine lesere om at den versjon av islam som de kan observere rundt seg mange steder, nærmest ikke kan regnes for å eksistere, fordi den representerer et forbigående avvik fra det som er essensen i islam og det som er Koranens egentlige budskap. Til støtte for denne oppfatning benytter han seg av to delvis sammenvevde retoriske strategier. Den første av disse strategiene består i en historisk demonstrasjon: Den opprinnelige (og enormt ekspansive) versjonen av islam, slik den manifesteres fra de første kalifene på 600-tallet, gjennom de store kulturbærende dynastiene som omeyyadene og abassidene i Midtøsten, fatimidene i Nord-Afrika og almoravidene og almohadene i Spania, beskrives som en humanistisk, kunnskapssøkende og dialogisk orientert religion. I denne første fasen fungerte den islamske kultur som en smeltedigel for filosofer, teologer og vitenskapsmenn fra et vidt spekter av religioner og kulturer. Det var denne kunnskapselskende islamisme som holdt liv i den europeiske kulturarven, og dermed muliggjorde den europeiske renessansen. Den neste store 'epoke' i Boubakeurs fremstilling, begynner gradvis og med litt varierende tidsforløp i perioden mellom de tyrkiske seldjukenes erobring av Bagdad i 1055, og de tyrkiske ottomanenes erobring av Konstantinopel i 1453. De kulturelle endringer som den islamske verden undergår i denne perioden oppsummeres i kapitteloverskriften 'Den store innsovningen'. Perioden fremstilles i summariske vendinger, som preget av formalisme, politisk absolutisme, dogmatisme, fremtidsfrykt, og kunnskapsfiendlighet. Alt sammen, ifølge forfatteren, understøttet av 'tendensiøse fortolkninger' av Koranen. Først med anslagene til reform og verdsliggjøring av det ottomanske styret på 1800-tallet, kjent under betegnelsen Tanzimat, begynner islamske kulturer å bryte med 600 års dogmatisk religiøsitet. Dette hardt tiltrengte forsøk på å tilpasse seg en økonomisk og politisk virkelighet, der muslimske land var dramatisk akterutseilt i forhold til et ekspanderende Europa, leses av Boubakeur som et signal om at den islamske gullalder er på vei tilbake. Et forventet kapittel om 1800-tallets europeiske kolonialisering kommer aldri, men i stedet får vi en panegyrisk fremstilling av dens mer godmodige pendant, orientalismen. Deretter ignoreres 1900-tallets fundamentalistiske islamisme med den samme arroganse som tidligere har fått forfatteren til å rubrisere de 600 årene med tyrkisk dominans som et illegitimt feiltrinn. Fordi den dogmatiske fundamentalismen representerer et aspekt ved islam som strider sterkt mot hans egne idealer, ser han også ut til å miste interessen for å gi fenomenet noen forståelig posisjon i det islamske landskap. Forestillingen om at 'dialogen med vesten' kan fremmes ved å benekte de aspekter ved islam som virker forstyrrende på dialogen, er i beste fall naiv, og i verste fall løgnaktig. For leseren blir dette en skuffelse, fordi bokens tittel vekker nysgjerrighet på hvordan en moderat muslim oppfatter 'islams utfordring', mens spørsmålet oppløses ubesvart i forfatterens strutseaktige retorikk. Boubakeurs andre retoriske grep for å forsvare sin egentlige og humanistiske islam, består i bruk av sitater fra Koranen. For den som er vant til kristne debattanters bruk av utvalgte bibelsitater til støtte for idiosynkratiske versjoner av 'det gode budskap', er det naturlig å anta at også Koranen er tilstrekkelig sprikende og selvmotsigende til at dens tekster kan brukes til å begrunne det meste. Og siden Koranens språklige utilgjengelighet er enda mer avskrekkende enn Bibelens, er det naturlig å forvente at en islamsk-lærd forfatter som behersker klassisk arabisk, skal kunne få oss til å gå med på litt av hvert. Men Boubakeurs utlegninger av tekster fra Koranen er så syltynne og manipulerende at man fristes til å tro at han har lite å velge i når han skal belegge sin versjon av det egentlige islam. 'Uvitenhet og obskurantisme klandres i Koranen', skriver forfatteren i et forsøk på å dokumentere at opplysningstro og sannhetssøken er grunnleggende islamske idealer. Og han siterer fra sure 10, vers 100: 'Gud lover å straffe dem som ikke tenker fornuftig.' Men går man til Einar Bergs norske oversettelse, som kom i ny utgave for to år siden, og leser verset i sin helhet lyder det slik: 'Det er intet menneske gitt å tro, unntatt med Guds hjelp! Han rammer med avsky dem som ikke har forståelse.' Akkurat den type forståelse som det åpenbart siktes til her, nemlig forståelsen av at man må ha Guds hjelp for å tro, er neppe noe effektivt botemiddel mot den 'uvitenhet og obskurantisme' Boubakeur roser seg av å kalle til strid mot. Enda drøyere i sin juks med referanser er han når han forsøker å imøtegå påstander om islam som en kvinnefiendtlig religion. Etter først å ha ramset opp de mange viktige kvinner, som Moses stemor, Jesu mor og Profetens koner og hans yndlingsdatter, avslutter han med snert: 'Og sure 4, en av de lengste i Koranen, har den ikke nettopp navnet Kvinnene?' Går man igjen til Einar Bergs oversettelse finner man at sure 4 i Koranen ganske riktig heter 'Kvinnene', den består av totalt 175 vers, hvorav 27 vers omhandler kvinner. Kapittelet er i sin helhet henvendt til mennene ('dere') som er 'kvinners formyndere', og når kvinner omtales så er det enten for å gi mennene retningslinjer for hvordan de skal behandles, eller for å orientere om at mennene konsekvent har gunstigere rettigheter (for eksempel i arveoppgjør og ved skilsmisser). Menn kan gifte seg med så mange kvinner som det passer dem (selv om Herren diskret antyder at det kanskje kan bli litt mye med mer enn fire), og om de synes det blir for brysomt å passe på alle disse konene, så kan det være en grei løsning i stedet å ha seg med slavinnene sine (4,4). Er kvinnene utro kan de holdes 'i husarrest til døden henter dem', mens mennene oppfordres til å 'søke kvinnelige partner med de midler dere har'. Og så videre, selvfølgelig forklarlig og forståelig utfra den sosiale og historiske kontekst, og helt sikkert en forbedring i forhold til før-islamske arabiske skikker, men likevel uegnet til å dokumentere likestillingsmentalitet i 2002. Som forsøk på å etablere en tilnærming mellom
'liberalere i begge leire', er Boubakeurs bidrag dessverre av liten verdi.
Hans gode intensjoner synes tuftet på et såpass elastisk redelighetsbegrep
at han marginaliserer seg selv som diskusjonspartner. Oppgjøret
med en manipulerende og retorisk bruk av den uoversatte Bibelens tekster,
var en av forutsetningene for renessansehumanismens gjennomslag i vesten,
og utviklingen av vestens moderne verdslige kultur ville aldri funnet
sted om den ikke hadde gått inn i en beinhard konfrontasjon med
den kristendommen som den likevel fortsatte å slekte på. En
slik prosess forutsetter et langt mer radikalt oppgjør med de religiøse
forutsetninger, og en langt større vilje til å skjære
gjennom den religiøse retorikk, enn Boubakeur legger for dagen.
Han påberoper seg en visjon om å gjenoppta dialogen mellom
to kulturtradisjoner med potensiale for gjensidig berikelse, men viser
seg som en stivnakket og uredelig apologet for et islam som han pynter
med lånte fjær. |