Kampen for å føle

av Tord Østberg

David Fincher:
Fight Club
USA 1999

Reklamen har alltid fortalt deg at du skal bli rik, vellykket og berømt. Bare du kjøper de rette klærne, lytter til den rette musikken og innreder ditt hjem med de rette møblene. Men gradvis går det opp for deg at du bare er en liten hjelpeløs brikke i et stort spill. Og konsumsamfunnets dyptgående frustrasjoner sniker seg innpå deg som en vag innholdsløs uro, som fratar deg nattesøvnen, men ikke gir deg noen retningslinjer for å komme deg ut av elendigheten. Dette er utgangspunktet for hovedpersonen og fortelleren Jack, i David Finchers film Fight Club. Filmen er basert på en roman av den amerikanske forfatteren Chuck Palahnuik, og Jack spilles glitrende av en tvetydig og følsom Edward Norton.
I sin fortvilede situasjon oppsøker Jack en lege, som ikke anser hans problemer for å ha særlig tyngde, og anbefaler ham et besøk i en sorggruppe for menn som er rammet av testikkelkreft. Slik at han kan se hva virkelig lidelse er. Jack prøver ut forslaget, og finner til sin overraskelse at han har minst like mange tårer og sorger på lager som de kreftrammede. Han involverer seg etterhvert begjærlig i en serie av slike grupper for alvorlig syke mennesker. Og blant de fysisk syke finner han en anledning til å la tårene trille over et liv som er blitt uutholdelig i all sin flyktige sterilitet. Men hans fortvilelse er fortsatt uten innhold, og dermed uten reell mulighet for å avhjelpes eller lindres. Jacks lidelse finner ikke plass i noe språklig fellesskap, slik den kunne fått gjennom en diagnose eller en ideologisk fortolkning av hans livssituasjon. Derfor blir han tvunget til å være blindpassasjer i de anerkjente lidelsers fellesskap; testikkelkreft, lymfom, tuberkulose, hjernetumor.
Denne hjelpeløst innadvendte løsning vendes brått i møtet med råtassen Tyler Durden, som er Jacks absolutte motsetning. Brad Pitt får i denne rollen brukt all sin gutteaktige og eksplosive energi, den som gjorde ham helt uegnet til å håndtere hovedrollen i Syv år i Tibet, for noen år siden. Halvsnuskete Tyler Durden med pornobriller, glinsende muskler og en faenivoldsk forførende sjarme må være en av Brad Pitts største prestasjoner på lerretet.
Kort tid etter møtet med Tyler Durden blåses Jacks leilighet til himmels, og hele hans IKEA-innredning spruter utover nabolaget. I sin nyoppståtte hjemløshet finner han ikke bedre løsninger enn å ringe Durden, den omreisende såpeselger, som han har truffet som tilfeldig medpassasjer på en flytur. Deretter går det ikke lenge før de to hengir seg til et blodig og tilsynelatende umotivert neveslagsmål. Intensiteten i kampen blir grunnlag for en underlig allianse, og Jack flytter inn i Durdens falleferdige rønne av en bolig. Rundt de to samler det seg etterhvert en gruppe av voldslystne unge menn. Først gjelder det faste regler for dette fellesskapet og deres nevekamper, men etterhvert tar de destruktive krefter overhånd, og gutteklubben blir noe helt annet enn Jack hadde ønsket og forestilt seg.
I likhet med filmen Seven, en annen liten perle av regissør David Flinch, inneholder også Fight Club overraskelser og vendinger som gjør at man har mest glede av filmen om man ikke er helt kjent med handlingsforløpet. Om avslutningen skal vi bare antyde at den er både overraskende og produktiv for forståelsen av filmen.

Men før man kommer så langt har man altså fått være med på noen timer voldseksesser, av til dels ganske brutal karakter. Ikke akkurat politisk korrekt i en tid da sex på film endelig er blitt akseptert, selv av Ingeborg Moræus-Hansen. For denne aksepten har nettopp vært basert på at sex er så meget bedre enn det aller verste, nemlig vold. Den vold vi møter i Fight Club er ganske annerledes enn mye av den vold vi ellers møter på film. Mange vil kanskje finne den mer problematisk, men for undertegnede blir den mer akseptabel, i hvert fall mer interessant. For det første er denne volden entydig motivert av frustrasjon; aggresjon og vold blir et mål i seg selv, ikke et middel til å skaffe motstandere av veien. For det andre er volden lav-teknologisk; i hovedsak i form av neveslagsmål. Det er relativt lite bruk av våpen, i forhold til det man ellers kan forvente i en voldsfilm. De bomber som sprenges er riktignok effektive, men de er hjemmelagede, og skader stort sett ingen personer.
I Fight Club fungerer vold og, i mindre grad sex, som symbolbærere. De er ment å representere en naturlighet som har gått tapt i konsumsamfunnet. Det er mangelen på kontakt med de dypere krefter i ham selv som gjør Jack til en håpløst svekket mannsfigur i filmens innledning. Ikke bare er han knapt i stand til å slå i hjel en flue, der han sitter forpjusket bak sin datamaskin, eller der han sitter på toalettet og blar febrilsk i den siste IKEA-katalogen, for å finne ut hvilke minimalistiske møbler han skal bestille for at hans leilighet skal bli mer i samsvar med hans ønskede selvbilde. Han er også ute av stand til å kjenne begjær etter den kvinne som han tiltrekkes av. Dermed blir hans liv meningsløst, ikke fordi det mangler mening i noen åndelig eller ideologisk forstand, men fordi det mangler energi og vitalitet. Fordi hans identitet har skrumpet inn til det historikeren Christopher Lasch har kalt Det minimale selv. Et selv som er så forhutlet og innestengt, og der utfoldelses- og livsmulighetene er så innskrenket, at både gledesfølelse og enhver annen følelse er umuliggjort.
En slik problematisering av det moderne menneskets regulerte og impulsfattige levemåte har en lang forhistorie. Den kan i hvert fall føres tilbake til den sveitsiske filosofen Rousseau, og hans pedagogiske og samfunnsmessige idealer, publisert på midten av 1700-tallet. Rousseaus tanker om det naturlige menneske får stor betydning for Romantikken ved begynnelsen av 1800-tallet. Og de romantiske idealer blir igjen av avgjørende betydning for den kunstforståelse som har preget vesten de siste 150-200 år. Kunstneren skal formidle en ny kontakt med naturen, særlig den indre natur. En natur som har gått tapt i bysamfunnet og i byråkratiets irrganger. Kunstneren skal fungere som en slags frigjort representant for en innestengt allmennhet. Han må derfor bevege seg utenfor de fastlagte borgerlige rammer, og leve et bohêmliv. Det vil si et liv som er preget av alle de pertentlig borgerlige idealers motsetning. Gjennom sin løssluppenhet, ustabilitet, impulsutlevelse og kreative produktivitet skal kunstneren minne den frustrerte småborger om hvilket tap den velordnede sivilisasjon har påført ham. Lignende idealer inspirerte 70-tallets hippiekultur, og ligger fortsatt til grunn for mange av samtidens kunstner- og coolhetsmyter.

Men det er ikke den sublimerte og avanserte utfoldelse gjennom kunstneriske uttrykk som blir løsningen i Fight Club. Kunsten er selektiv og krevende. Det er bare noen få som klarer å finne et uttrykk som virkelig setter dem i kontakt med dypere livskrefter. Den rene utagering av vold og seksualitet er derimot tilgjengelig for alle, bare man tør bryte ut av det jernbur av angst og fordommer som sivilisasjonen har trædd nedover hodet på oss. Derfor er utagering tilsynelatende en mer demokratisk løsning. Her kan alle få det gøy, uten å måtte gå 5 år på Kunstakademiet, eller gå spissrotgang mellom forlagshusene for å få sine manuskripter publisert. Det lyder unektelig fristende. Selv den mest fredsæle person kan vanskelig unngå å la seg fascinere av energibunten Brad Pitt, der han hopper rundt som den frigjorte, og derfor mektige, Tyler Durden. Et premièrepublikum med forsøksvis skrålende ungdommer ble raskt fanget inn av filmens fortellerteknikk og eksplosive innhold, og ble etterhvert nesten meditative i sin fjetrede stillhet.
Som alle enkle løsninger på kompliserte problemer, skal imidlertid også Jack og Tylers kampklubb etterhvert vise seg å inneholde ubehagelige overraskelser. Den anarkistiske optimismen slår over i fascistisk tankekontroll og organisert terrorvirksomhet. Mannsfellesskapet kommer fullstendig på kant med det samfunn som disse mennene aldri helt har klart å tilhøre. Og kvinnen fremstår ved filmens slutt som en mer sentral figur, enn vi har klart å oppfatte underveis. I rollen som Marla Singer er Helena Bonham Carter langt fra sine tidligere roller i hvitflanellsfilmer fra toscanske landskaper. Men selv om hun arbeider hardt for å vri seg ut av sin tidligere filmidentitet, må hun kanskje prøve et par ganger til før hun blir helt overbevisende som sexkåt tispe.
Fight Club er amerikansk underholdningsfilm på sitt beste. Den griper fatt i vesentlige samtidsproblemer og ikler dem en form som gjør at filmen blir underholdende på flere nivåer. Den er spenningsfilm med eksistensielle undertoner, og med langt bedre gjennomarbeidet grunnagsmateriale enn en film som Matrix, som prøver seg i samme sjanger. For den som ønsker god underholdning kombinert med noen elektriske støt i virkelighetsopplevelsen, er Fight Club et klart førstevalg på Oslokinoene.

Tord Østberg
tord@cogweb.net