|
Mord og merkevarer av Tord Østberg ROMAN. Bret Easton Ellis, f. 1964, debuterte med romanen Less than Zero i 1985, og fikk i 1991 internasjonal oppmerksomhet for den omdiskuterte American Psycho, som er oversatt til norsk. Han har utgitt fire romaner og én novellesamling. Bret
Easton Ellis:
Boken vekket svært motstridende reaksjoner, fra avvisende indignasjon til begeistret fremhevelse av forfatteren som en moralsk engasjert sivilisasjonskritiker. Den ambivalente mottagelsen er ikke vanskelig å forstå, for en del av bokens scener er udiskutabelt kvalmende. Men for å kunne nærme seg dette forfatterskapet må man være villig til å lese det både som symptom og som refleksjon. Ellis skriver ut en tilstand i sitt sinn, og utforsker konsekvensene av sitt eget begjær. Og selv om begjær er et privat fenomen, så formes det gjennom deltagelse i og observasjon av kulturen. Ellis’ popularitet og gjennomslagskraft ser ut til å være knyttet til at han har klart å utdestillere og formulere det kulturelt betingede i sitt begjær. Teksten er ingen privat utagering eller legitimering av perversjoner. Patrick Bateman kan leses som en kulturell ‘symptombærer’, som med sine avvik fremviser noe av årsaken til de sosiale restriksjoner som ifølge Freud medfører et uunngåelig ‘ubehag’ i alle kulturer. Han er en figur som vi frastøtes av nettopp fordi vi kjenner ham igjen. Man kan distansere seg fra Bateman’s ekstreme overflatefiksering; hans nitidige oppmerksomhet på merkeklær, utseende og gourmet-retter. Men forfatteren plasserer opptattheten av tingenes fremtoning i et spenningsfelt mellom den ulykkelige narcissismens indre tomhet, og en ekstrem voldsutøvelse. De forbindelser han antyder blir ubehagelige og påtrengende. Man aner at han berører et felt der vår samtid fortsatt nøler i sin selvforståelse, og der vi alle er deltagere, uansett ideologiske eller moralske hatter. En kultur som bruker så mye tid, penger og energi på sine overflater og fremtoninger, kan ikke reservere seg mot å få denne investering eksponert, uten fare for betydelig tap av utsikt til selvforståelse. Forfatterskapet tematiserer forholdet mellom kroppens utside og innside. Personer introduseres gjennom presentasjon av formue, utseende eller klesdrakt, inkludert en inngående oppramsing av klesdraktens innhold av designermerker. Først virker det like forfengelig som i motebladenes selvhøytidelige sjargong. Men gjennom en insisterende gjentagelse, der selv uteliggerne får sin klesdrakt behørig klassifisert etter alle trendens regler, begynner dette språklige grep gradvis å avdekke noe samtidig truende og hjelpeløst. Hjelpeløst fordi menneskelige kvaliteter som ikke kan vekke eller intensivere seksuell opphisselse er uten interesse; utenfor denne trange plattform finnes intet bevegelsesrom. Enhver form for ømhet, omtanke, sårbarhet eller frykt må enten stenges ute, eller eksalteres til det ugjenkjennelige. Truende fordi denne overflatefiksering konsekvent kobles til romanfigurenes eneste mulighet for nærhet: voldtekt og lemlestelse. I Ellis’ fiktive univers etableres kroppens fysiske innside som eneste mulige motstykke til den seksualiserte overflaten. Den erotiske lengsel etter sammensmeltning forvrenges til sin motsetning, den totale ufølsomhet. Emosjonell nærhet blir umulig, og erstattes av en særegen form for fysisk nærhet: den sjelløse kroppen som skjæres i stykker og lemlestes for å fullbyrde det seksuelle begjær. Merkevarene, som et tilsynelatende uskyldig bilde på kulturens forfengelige feilspor, forbindes konsekvent med lystmordet som sin logiske konsekvens. I romanen Glamorama får hovedpersonen, fotomodellen Victor Ward, noe større bevegelsesrom enn Patrick Bateman i American Psycho. Victors odyssée fra seiersbevisst drittsekk til tilnærmelsesvis sympatisk fortvilelse krever imidlertid sine ofre. Én etter én blir hans kjærlighetsobjekter og hans bekjentskapskrets torturert og henrettet, og alle han prøver å stole på svikter ham. Evnen til å opprettholde skillet mellom fantasi og virkelighet går gradvis tapt. Ellis’ spiller effektivt på filmmediets illusjonsskapende evne i Victors fortvilede forsøk på å finne ut om han faktisk opplever det han opplever. Han fotfølges av et film-crew, som både observerer og regisserer hans ‘virkelighet’. Når hans kjæreste har blødd i hjel på et hotellrom i Paris finnes ingen plass for sorg: ‘I shut my eyes and clap my hands over my ears as the film crew rushes into the room.’ Ved fortellingens slutt har han mistet alt, også sin identitet. Han sitter ensom på en hotellbar i Milano og opplever i flashbacks hvordan det hele startet, da en oppmerksomhetssøkende unggutt begynte sin vei mot å bli jet-set-kongen Victor Ward: ‘On the verge of tears -- because I was dealing with the fact that we lived in a world where beauty was considered an accomplishment -- I turned away and made a promise to myself: to be harder, not to care, to be cool.’ Men minnet blir ikke mer enn et glimt, og Victor er så langt drevet bort fra noen mulighet for et annet liv, at erkjennelsen av hans feilsteg blir uten forandrende kraft. Som i American Psycho foregår de mest bestialske mord i et uklart grenseland mellom privat paranoia og felles konstituert virkelighet. Men i Glamorama er det ikke Victor selv som utøver brutalitetene, han er bare et hjelpeløst og stadig mer fortvilet vitne. Slik Patrick Bateman forgjeves forsøker å bekjenne for sine venner om sine tvangspregede drapshandlinger, lykkes Victor Ward aldri i å etablere allianse med noen som kan varsle ‘ansvarlige myndigheter’ om vennekretsens velregisserte massedrap. Denne mangelen på offentlig erkjennelse av volden gir den et anstrøk av uhåndgripelighet som kanskje er det mest truende aspekt ved Ellis’ forfatterskap, både for hans hovedpersoner og for leseren. Det finnes ingen dør å sprenge, ingen vond drøm å våkne opp fra, det finnes ingen skiller. Gud er absolutt fraværende. De ansvarlige myndigheter er like dypt involvert som alle andre. Og far, som kunne fungert som gudserstatning og ankerfeste i en oppløst verden, er en upålitelig og selvopptatt person, ‘wearing a six-button double-breasted black sport coat, a white spread-collar cotton shirt, a tie, pocket square, shoes, all by Brooks Brothers.’
Ellis’ fiksjon har blitt sammenlignet med 1800-talls-realistenes forsøk på å gi en nøktern beskrivelse av sin samtids virkelighet, uforstyrret av religiøst, moralsk eller ideologisk motiverte ønsker om at virkeligheten burde sett annerledes ut. Forfatterens egen indignasjon kan derfor bare indirekte leses ut av teksten, gjennom leserens eget ubehag. Som realistene beskriver han det hullet vi alle sitter fanget i, vårt kulturelle utgangspunkt. Dette blir særlig tydelig i American Psycho, som innledes med et sitat fra Kjellermennesket av Dostojevskij, og avsluttes med ordene ‘THIS IS NOT AN EXIT’. Ellis’ bøker gir ingen vei ut av det sivilisasjonens gjørmehull han beskriver. Mer eksplisitt kommer forfatterens refleksjoner over samtiden til syne i hovedpersonenes glimt av selvbevissthet. Disse fragmenterte og episodiske innsikter reflekterer det flyktige i romanfigurenes selvforståelse. Mot slutten av American Psycho kommer de som gråtkvalte stønn: ‘Reflection is useless, the world is senseless. Evil is its only permanence. God is not alive. Love cannot be trusted. Surface, surface, surface, was all that anyone found meaning in… this was civilization as I saw it, colossal and jagged …’ Men så lenge fasaden holder får frustrasjonene aldri helt overtaket: ‘All it comes down to is this: I feel like shit but look great.’ I sine psykologiske karakteristikker ligger Ellis svært nær den samtidskritikk som har benyttet betegnelsen ‘narcissistisk kultur’. Sparsomheten i de psykologiske forklaringer demonstrerer i seg selv den emosjonelle fattigdom som preger hovedpersonene, som for øvrig fremstår som rene lærebokeksempler i narcissistisk personlighetsforstyrrelse: mangel på innlevelsesevne, dårlig impulskontroll, lav terskel for krenkelser, sterkt bekreftelsesbehov osv. Ved hjelp av store økonomiske og intellektuelle ressurser, sosial intelligens og karismatiske forførerevner klarer de likevel å etablere seg som beundringsverdige rollemodeller i sin omgangskrets. Men deres suksess er tidsavgrenset og bundet til en hektisk ungdomsperiode, alder bærer ingen annen mulighet i seg enn tap og nederlag. ‘Could I actually not be in vogue? I panicked man. I felt … old.’ lyder det fra 28-årige Damien i Glamorama når ingen kvinner lar seg mobilisere seksuelt av hans Mercedes 600SEL og hans Patek Philippe klokke. Under en kontroversiell overflate, som tilsynelatende lefler med de mest ubehagelige sider ved vår populærkultur, fremstår Ellis som en reflektert og uredd forfatter. Den moralske indignasjon som har plaget en del av hans lesere og kritikere, vil forhåpentligvis erstattes med en refleksjon over det samfunn han beskriver. Det er fortsatt ingen god løsning å angripe budbringeren når budskapet er dårlig.
|