Filmvold og samtidskultur

av Tord Østberg

Enhver samfunnsdannelse er til en viss grad avhengig av en regulering av menneskenes driftsliv. Derfor vil seksualitet og aggresjon alltid være mulige områder for konflikt mellom individets og samfunnets interesser. Tilfredsstillende løsninger må ivareta individets behov for utfoldelse uten å true samfunnets behov for forutsigbarhet. Når det oppstår en ubalanse mellom de samfunnsmessige betingelser og de psykiske strukturer som skal bære disse betingelsene, har man et problem. Jo flere individer som opplever frustrasjon ved en slik ubalanse, jo større blir det kulturelle trykket i retning av forandring.
60- og 70-tallets vestlige kultur var i stor grad preget av spørsmål rundt seksualitetens regulering. De tradisjonelle restriksjoner ble kritisert gjennom å vise til de individuelle frustrasjoner og den dobbeltmoral disse restriksjoner medførte. En utforskning av seksualmoralens grensland medførte etterhvert en betydelig justering, ikke bare av den seksuelle praksis, men også av den samfunnsmessige regulering av denne praksis. Kulturelle krefter som siden midten av 1800-tallet hadde tematisert en frustrerende uoverensstemmelse mellom kristen/borgerlig seksualmoral og individenes seksuelle drifter og praksis, fikk dermed et samfunnsmessig gjennomslag.
Vår samtids oppmerksomhet har i noen grad sluppet tak i seksualiteten som arena for bekymret puritanisme og oppmagasinert utlevelsestrang. Nå er det aggresjon, vold og destruksjon som står på dagsorden. Det samme slør av forbudte lyster, pirret nysgjerrighet og fortørnet fordømmelse som en gang omgav seksualiteten, ser nå ut til å ha omfavnet aggresjonen. Seksualdebatten kom i høy grad til å omhandle konflikten mellom enkeltmenneskets evne til selvbeherskelse og behov for driftsutfoldelse. I debatten rundt aggresjon har oppmerksomheten dreiet bort fra individet, og i større grad rettet seg mot samfunnet. Samfunnet kritiseres fra den ene side for å skape livsbetingelser som er så frustrerende at individets ukontrollerte aggresjon nærmest blir en naturlig respons. Dermed flyttes aggresjonens kilde ut av individet og henlegges på omgivelsene. Men også fra den annen side rettes anklagene mot samfunnet; gjennom beskyldninger om mangelfull restriksjon av det aggressive individ. Dermed vris fokus bort fra det kulturelt nødvendige arbeid med å bygge opp enkeltmenneskets kapasitet til selv å regulere sin driftsutfoldelse.
Slik har både driften og dens beherskelse blitt et samfunnsmessig anliggende. Og individet som tilkjempet seg så stort ansvar for reguleringen av sine seksuelle drifter, har nærmest fraskrevet seg ansvaret for sine aggressive drifter. Dette paradoks kan være utgangspunkt for å se nærmere på en filmgenre som tematiserer vold og aggresjon på en måte som har vekket oppmerksomhet i norske medier denne høsten. De aktuelle representanter for denne genren er Oliver Stone's 'Natural Born Killers' og Quentin Tarantino's 'Pulp Fiction'. Den oppmerksomhet disse to filmene har pådratt seg, gir i seg selv grunn til refleksjon. Hvordan kan det ha seg at et publikum som i årtier har blitt bombardert av vold og aggresjon på film, TV og video, både som fiksjon og virkelighet, at et så forherdet publikum overhode skal la seg opphisse ved nok en versjon av drap og destruksjon? "Det kjedelige ved sjokk er at de taper seg ved gjentagelse", skriver Finn Skårderud i boken 'Det skrekkelige' som utkom på Aschehoug i år. Hvilken nyhet er det da disse filmene representerer, som gjør at de fortsatt kan sjokkere?
Filmtradisjonen tilsier at enhver spenningsfilm inneholder et element av vold, enten det er tydelig og konkret, eller antydet og referert. Filmene klassifiseres som western, grøsser, krigsfilm, thriller eller action, alt etter hvilken historie som spilles rundt det voldselement som gir filmen dens spenning. I disse filmene inngår volden vanligvis som et integrert og mer eller mindre forklart element i den historie som fortelles.
'NBK' og 'PF' tilhører en ny generasjon spenningsfilmer som kan føre sine aner tilbake til den beryktede 'Motorsagmassakeren' fra 1974 og som kalles 'splatter' eller 'slasher'. Her er ikke volden bare et virkemiddel, men filmens egentlige tema. Filmene er gjerne preget av en overtydelig konkretisering av volden og dens konsekvenser. Med omhyggelig anvendelse av sminke og spesialeffekter sprøytes kroppens innhold utover lerret eller skjerm. Slik de seksuelle bildenes egen opphisselsesverdi overflødiggjør arbeidet med historiens innhold og bildenes estetikk i den pornografiske filmen, slik fokuseres aggresjonens og voldens egenverdi i 'splatter'-filmen.
I den tradisjonelle spenningsfilm bygges det opp to sett av karakterer, enten som individer eller grupper av individer. Deres egenskaper kan oppsummeres under betegnelsene 'helten' og 'skurken'. 'Heltens' voldsutøvelse fungerer alltid som et rimelig svar på 'skurkens' voldsutøvelse. Først når summen av krenkelser og urettferdigheter er overveldende, kan 'helten' la sin rettferdiggjorte vold skylle utover 'skurken'. Denne volden fungerer forløsende for den aggresjon tilskueren selv har opparbeidet gjennom å identifisere seg med helten. En aggresjon vi har en tendens til å oppfatte som rimelig og nødvendig. Dermed er drap og destruksjon plassert i en ramme som gjør at de fungerer befriende og harmoniserende. Vold innenfor slike rammer blir ingen trusel mot samfunnets eller personlighetens integritet, men snarere en bekreftelse på dem begge. Like balsamerende for samvittigheten som sex innenfor ekteskapet.
I 'splatter'-filmen bygges ikke noen ramme som gir volden skinn av rimelighet eller rettferdighet. Tvertimot er volden i seg selv filmens ramme og rettferdiggjørelse. De knuste kropper serveres som hovedrett, og den omgivende historiens garnityr er nesten uten betydning for den oppmerksomhet filmen omfattes med. Som tilskuere hensettes vi i en slags førsivilisatorisk tilstand, uten de kulturelt opparbeidede barrierer mellom impuls og handling. En fantasiverden av uhemmet driftsutlevelse realisert i en medrivende illusjon. Men i motsetning til den forløste begeistring som den rettferdiggjorte filmvold kan vekke, vekker en slik løsrevet driftsutlevelse et betydelig ubehag. Dette ubehag er knyttet til en tydeliggjørelse av friksjonen mellom våre biologiske drifter og vår kulturelle beherskelse.
Gjennom å leve oss inn i filmens voldelige hovedpersoner, blir vi også konfrontert med skjørheten i det kulturelle reisverk som skal holde vår egen ødeleggelseslyst i sjakk. Den uro og det ubehag vi måtte kjenne ved de eksploderende bilder av blod og innvoller, kobler seg til en spenning og en lystfølelse som samtidig fordobler ubehaget. Dette fordoblede ubehaget knytter seg ikke lenger bare til de ytre bilder som minner oss om vår egen kropp og vår forestående død, det knytter seg til forvirrede og ambivalente bilder av oss selv, vår aggresjon og vår destruksjonslyst.
Der kjærlighetshistorien forteller at de seksuelle drifter kan ivaretas innenfor samfunnets trygge rammer, forteller pornografien at vårt driftsliv er uregjerlig og aldri kan integreres i et varig samliv. Der den tradisjonelle spenningsfilm forteller at aggresjonen er en viktig del av et menneskets selvoppholdelsesdrift og nødvendig for vår selvrespekt, forteller 'splatter'-filmen at vår aggresjon er urettferdig, blodtørstig og ønsker tilfredsstillelse uten sosiale hensyn.
Og på samme måte som pornografien kan bidra til å fastholde seksualiteten i en fantasi som ikke lar seg virkeliggjøre, kan 'splatter'-filmen bidra til å utestenge aggresjonen fra et fungerende sosialt fellesskap. Som alternativ til en frustrert og ansvarlig aggresjon, fremholdes det opphissende ved et øyeblikks fantasipregede totalutlevelse. 'Splatter'-filmen tilbyr oss bilder av angstpregede og umodne forsøk på å gi den hemmede aggresjonen større rom, den gir ingen modeller for løsninger et samfunn kan leve med.
Men på samme måte som pornografien kan minne oss om våre seksuelle fantasiers vulgaritet og intensitet, kan også 'splatter'-filmen minne oss om vår aggressivitets voldsomme og lystpregede potensialer. Og det ubehaget som 'splatter'-filmen vekker kan ikke bare brukes til moraliserende avvisning, men også til ettertanke og revurdering. Hva gjør vi med våre aggressive drifter? Hva ligger til grunn for vår uomtvistelige interesse for død og ødeleggelse? Og ikke minst; hva er det med vår samtid som gjør at disse filmene når et så stort publikum?

Tord Østberg
tord@cogweb.net