Om å kjønne sine krenkelser

av Tord Østberg

Nederlagsopplevelser i heteroseksuelle forhold forklares ofte med kjønnsbestemte forskjeller i forventninger og kommunikasjonsmønstre. Det 'annet kjønns' væremåte reduseres til biologiske eller sosiokulturelle determinanter som umuliggjør gjensidig forståelse. Store deler av en lang mannsdominert og en kort feministisk tradisjon ser ut til å enes om oppfatningen av kjønnsforskjeller som forståelsesbarrierer. Men det er også mulig å lese de vesteuropeiske kjønnsrelasjoners kulturhistorie på en måte som får kjønnenes kommunikasjonssvikt til å fremstå som et resultat av mer allmennmenneskelige problemer. Forsøk på å beherske disse problemene ved å etablere klisjépregete forestillinger om kjønnene, fremstår i et slikt perspektiv som intellektuell og emosjonell kortslutning.
Når man prøver å forstå hva som skjer i ens utveksling med andre mennesker, er det naturlig å søke etter forklaringer som kombinerer kjennskap til en selv, og til den eller de man forholder seg til. Noen ganger kan fortolkninger være enkle og umiddelbart tilgjengelige, for eksempel hvis en situasjon er kjent eller veldig tydelig. En parkeringsvakt som skriver ut en bot mens bileieren kommer til stedet, kan oppleve store forskjeller i utformingen av reaksjonen, men etterhvert er det få overraskelser igjen. De fleste liker å få noe, og misliker å bli fratatt noe, selv om vi har varierende evne til å håndtere og uttrykke vårt behag eller ubehag. En parkeringsvakt som skal overleve i yrket, må lære seg å anse bileieren som kilden til eventuelle problemer, og beskytte seg mot for mange refleksjoner over sitt eget bidrag til ubehagelige opptrinn. En slik distanserende holdning vil normalt ha fellesskapets sanksjon i ryggen, selv om mange bileiere ivaretar en slags indre balanse ved å legge parkeringsvakter for hat sånn i sin allminnelighet.
I nære forhold er det ofte vanskeligere å se klart hvem som bidrar med hva, og både egne og andres reaksjoner kan fremstå som forvirrende og uforståelige. Når vi blir dypt involvert i forhold til andre mennesker, vil mer av våre egne uklare eller uforståelige ønsker, lengsler og begjær prege reaksjoner og handlingsvalg. Og jo mer forvirret man er over egne drivkrefter, jo sterkere blir tilbøyeligheten til å ville forenkle og kategorisere motparten. Som om vår mentale energi forbrukes i arbeidet med å håndtere indre spenning, slik at vi ikke klarer å mobilisere det overskudd som skal til for å fange opp nyansene og komplikasjonene i den andres indre utgangspunkt. Slik kan manglende selvforståelse disponere for manglende forståelse av andre. Og når nære eller intense relasjoner bringer oss til ytterkantene av vår selvinnsikt, kan de også overbelaste vår kapasitet til virkelig å forstå det som er annerledes. Hvis raseriet over parkeringsbotens krenkelse tar overhånd, har bileieren lite overskudd til å forholde seg til nyanser i parkeringsvaktens måte å håndtere konflikten, og ingen vilje til å se hans/hennes arbeid som en del av det nett av regulering og grensesetting som er ethvert fellesskaps forutsetning.
I vesten er det en lang tradisjon for at viktige deler av vår identitetsdannelse, og vår regulering av selvbilder og selvfølelse, foregår i forhold til en seksualpartner. Det er ikke opplagt i hvilken grad dette bestemmes av biologiske eller av kulturelle forhold. Kanskje fører intensiteten i det seksuelle begjær nærmest automatisk til en aktualisering av fantasier og følelser som opprinnelig har vært knyttet til tidlige begjærsobjekter, og som derfor har fått en sentral plass i utformingen av personligheten. Kanskje er koblingen mellom seksuelt begjær og identitetsdannelse bare sluttresultatet av en serie historiske og kulturelle tilfeldigheter, der en fullstendig frikobling mellom identitetsarbeid og seksuelt begjær ville vært en like mulig utgang. Uansett ser det ut til at når forbindelsen mellom seksuelt begjær og identitetsdannelse først er etablert, så er det en potent kombinasjon som det er vanskelig å komme fri fra. De enkleste versjoner går ut på at antallet seksualpartnere, eller partnerens utseende eller økonomiske status, reflekterer viktige aspekter ved en persons identitet. Her kan forskjellige kulturer og subkulturer ha vidt forskjellige idealer, men det er sjelden slike forhold ikke tillegges betydning. Også de som klarer å heve seg over ytre aspekter som antall, utseende og økonomisk status, vil oppleve at ens seksualpartner har stor betydning for ens identitet og selvbilde, både innad og utad. Nære relasjoner av en viss varighet inneholder alltid et potensiale for å muliggjøre eller fremtvinge identitetsformende prosesser, og i vår kultur vil slike forhold ofte samtidig være seksuelle forhold.
Når en relasjon belastes med å skulle ivareta både partenes seksuelle begjær og deres ønske om å etablere en god selvfølelse, er det forståelig at den omfattes med høy grad av spenning og forventning. Med denne emosjonelle investering følger en forsterket sårbarhet, og en mobilisering av områder av sinnet som man under 'normale' forhold sørger for å tilsløre med mer akseptable sosiale omgangsformer. Den positive versjonen av disse omstendigheter er forelskelsen, mens de negative versjoner er sjalusien og mordstatistikkene, som viser et dominerende innslag av ektefelle/samboer eller tidligere ektefelle/samboer. Både i forelskelsen og sjalusien kan intensiteten i personens indre drivkrefter bli så overveldende at det blir umulig å bevare et nyansert bilde av den andre. I heteroseksuelle forhold blir det da en nærliggende utvei å gripe til klisjéer om kjønnstilhørighet for å 'forstå' motpartens egenskaper eller handlinger. Når partneren på den måten er redusert til å fungere som grupperepresentant, svekkes behovet for, og evnen til, å involvere seg i den krevende prosess det er å forstå de snirklete nyanser i et annet menneskes livsmønster.
Denne tilbøyeligheten til å forenkle forståelsen av et annet menneske ser ut til å bli særlig fremtredende når man føler at en annen personen tar noe fra en. Koblingen mellom et tap, og møtet med den person som oppfattes som årsak til tapet, ser ut til å trigge en kjedeimplosjon i vårt mentale apparat. Jo mer sentralt det tapte elementet står i ens identitet, jo sterkere blir tapsreaksjonen, og jo mer energi går tapt i den indre fordøyelsesprosess som tapet utløser. I eksempelet med parkeringsboten kan tapet av noen hundrelapper være bare første trinn i en kaskade av tapsfølelser, der også dypere lag av personligheten involveres på en helt annen måte enn om man hadde mistet de samme pengene, eller om de var stjålet av en uidentifisert person. Det ser ikke ut til å være tapets størrelse som er det primære, men heller tapets omstendigheter, og kanskje særlig de involverte personers symbolfunksjon. Denne symbolfunksjon er ut til å forsterkes av de krenkende personers tilstedeværelse.
Når krenkelser forekommer i forhold med dypere og mer langvarige emosjonelle investeringer, ser de ut til lettere å kunne trenge inn til mindre sosialiserte deler av personligheten, og de reaksjoner som vekkes kan være av en så overveldende intensitet at de oppleves som både uforståelige og totalt uhåndterlige. Under vestens kulturelle betingelser, vil slike overbelastede reaksjoner ofte utspille seg mellom seksualpartnere, nettopp fordi sentrale deler av vår identitet er utformet og fastholdt i reelle eller imaginære seksuelle relasjoner. Det indre trykk som oppstår som følge av slike 'sentrale' krenkelser, legger store begrensninger på muligheten for å se individuelle nyanser, og å forstå et annet menneskes forutsetninger. I stedet vil man prøve å dissosiere seg fra sin 'overgriper'. Heller enn å gjenkjenne seg selv i den andres overtramp og svakheter, som felles menneskelige trekk, velger vi å late som om vi ikke kjenner den andre overhodet. Da er åpenbare anatomiske forskjeller et fristende agn, og i heteroseksuelle forhold kan kjønnstilhørighet med et enkelt grep gjøres til totaliserende forklaringskategori. Dermed legges klisjéenes fuktige teppe over den konkrete erfarings erkjennelsespotensiale. Og sjelefreden reddes; gjennom å uforståeliggjøre den andre har man indirekte sørget for å forståeliggjøre seg selv.
Denne tilbøyeligheten til å ville etablere sin partners identitet som kjønnsbestemt, har nok vært en drivkraft bak mye av det som har vært skrevet av menn om kvinner. Og noen ganger er beskrivelsene så urimelig fordreiet at det er fristende å anta at det ligger ganske dype krenkelser til grunn. Selv om det neppe finnes biografisk dokumentasjon, er det nærliggende å lese Hesiods gjengivelse av Pandora-myten på en slik måte: For å straffe Prometeus' tyveri av ilden bestemmer Zevs seg for å sende Pandora, med en "tispes sinn, og kjeltring-natur". Hun skulle bringe menn en "lidelse som de alle vil nyte idet de omfavner sin egen ulykke". Når hun åpnet sin eske fløt sykdom og elendighet ut over mennene, som tidligere hadde levd et lykkelig ukomplisert liv. Hesiod fyller sin mytiske kvinneskikkelse med egenskaper som er lett å kjenne igjen fra en krenket manns fortvilede projeksjoner.
I den jødisk-kristne mytologis første krenkelse fordeles skyldbyrden raskt ved at Adam hevder det var Eva som tok initiativet til deres fatale overtramp. En oppbrakt Gudsfigur velger ikke bare ukritisk å akseptere Adams versjon, men hengir seg uten reservasjoner til å straffe hele Evas kjønnsgruppe for all fremtid: "..med smerte skal du føde dine barn, og til din mann skal din attrå stå..". Som om det var hennes anatomiske avvik fra Adam (og fra Gud selv?), som var det mest naturlige angrepspunkt for den krenkede Guds oppreisningsbehov. Guds kjønnsfelle Adam får derimot et kjønns- og anatominøytralt pålegg om å ete sitt brød i sitt ansikts sved. Så kastes de begge ut i den kjønnsspaltede verden med sine anatomiske særegenheter vel tilslørt, slik at disse skjulte forskjeller kunne fungere som sentrale projeksjonsbærere og fantasiobjekter for en etterhvert ganske omfattende kulturkrets.
70-tallsfeminismens identitetsarbeid inneholdt tallrike forsøk på å påvise og oppheve en lang kulturtradisjon av kjønnede mytologiske urettferdigheter. Den australske filosofiprofessor Genevieve Lloyd publiserte i 1984 en gjennomgang av bruken av metaforer for det maskuline og det feminine i vestens filosofi (The Man of Reason: 'Male' & 'Female' in Western Philosophy, norsk utgave 1995). Her viser hun hvordan den aktivt analyserende fornuft stadig kobles til det mannlige, mens den passivt ugjennomtrengelige natur knyttes til det kvinnelige. Mannlige filosofer etablerer på den måten forestillinger om det kvinnelige som utilgjengelig og uforståelig, og dermed som et fremmedelement i en subkultur med sannhetspretensjoner som varemerke. Uansett om forestillingene om det 'annet kjønn' gjøres til kunnskapsbegjærets objekt, eller defineres helt ut av den rasjonelle kunnskaps mulighetssfære, etableres et kjønnsbestemt eksklusjonsregime som neppe er særegent for filosofien. På den annen side er de psykologiske mekanismer som frembringer denne tilbøyelighet til kjønnsprivilegerende kulturforståelse kanskje heller ikke særegne for mannen, selv om han historisk sett har hatt best anledning til å utbrodere, tilsløre og markedsføre sine produkter.
I 90-tallsstuntet Råtekst er de filosofiske og allmenngyldige ambisjoner nesten fraværende, og det kjønnsbestemte identitetsarbeidet presenteres som privat biografi. En slik arbeidsmåte er naturligvis ment å skulle omgå 70-tallets forkjærlighet for normativ generalisering som ikke lenger er tilstrekkelig til å stimulere frihetslengsler hos en ny generasjon kvinner. Forfatternes partikulære selvbevissthet medfører samtidig at deres bidrag lettere kan gjøres til gjenstand for en psykologiserende lesning: Forfatterne tillegger naturlig nok gutter/menn stor betydning for deres eget arbeid med å etablere sin kjønnsidentitet som kvinne. Dette ser ut til å gjelde uavhengig av om konklusjonen er lesbisk lettelse eller heterofil toleranse. Men når det gjelder utvalget av de hankjønnsvesener som er mest anvendelige i denne avgrensningsprosessen, ser det ut til å være en preferanse for de som har krenket eller skuffet forfatteren, eller som forfatteren selv har krenket. Helt overtydelig blir jakten på krenkelser hos Margunn Grønn, som tar på seg "tettsittende tights, sort topp og høye fuck-me-boots" for å beseire "den peneste mannen i verden", og ikke er i nærheten av å reflektere over hvorfor han blir en kilde til gjentatte nederlag. Hos flere av forfatterne ser det nettopp ut til å være den sønderslitende krenkelsen som blir lakmus-testen på kjønnsidentitet og kjønnsforskjell. Det 'annet kjønn' blir det krenkende kjønn, og i krenkelsens overveldende smerte blir forståelsen av den andre like umulig som innsikten i en selv. Eller omvendt; den krenkede mann blir prototypen på 'den andre', den foraktelige, uforståelige og utilgjengelige. Når kapasiteten for innlevelse overbelastes får de klisjépregete kategoriseringer fritt spillerom, og enkeltmenneskets særegenheter drukner i dets gruppetilhørighet.
Også i Susan Faludis bok Snytt kommer denne villighet til kjønnede forenklinger til syne, denne gang med den krenkede mannsfigur som innfallsport. Hennes seleksjon av mannlige intervjuobjekter viser en klar preferanse for personer med vesentlige psykologiske forstyrrelser. Men i stedet for å fokusere det individspesifikke i intervjuobjektenes utviklingshistorie, legger hun all sin tyngde bak antagelsen om at den drivende kraft i deres skakkjørte liv er deres kjønnsgruppetilhørighet. Dermed belastes kjønn som forklaringskategori med ansvaret for et vidt spekter av mulige misèrer som ethvert menneske kan vikle seg inn i. I stedet for at mannens kjønnsrolle gjøres til et element i en komplisert vev av psykologiske, sosiale og kulturelle påvirkningsfaktorer, demoniseres den til en altoverskyggende determinant for den enkelte manns livsskjebne.
Faludis forenklinger er selvfølgelig ikke helt usanne. Men når forfatteren opplever at flere menn føler motvilje mot å gå med på hennes fortolkninger, fortsetter hun å insistere på gruppetilhørighet som forklaring på deres reaksjoner: Mannsrollens rigide krav på å befinne seg i kontrollposisjoner gjør det umulig for menn å erkjenne at de styres av kulturelle kraftfelter som ikke er tilgjengelig for individuell beherskelse. Faludi synes å mene at disse mennene ville vinne mer selvinnsikt om de var villige til å fortolke sine livsløp som uomgjengelige konsekvenser av deres kjønnsgruppetilhørighet. Det ville kanskje vært mer produktivt om Faludi hadde innsett at en forklaring som overfokuserer gruppetilhørighet sjelden er nyansert nok til å skape gjenkjennelse hos individer som selv tilhører gruppen.
Identitetsarbeidet i 70-tallsfeminismen var drevet frem av frustrasjon over den mangelfulle forståelse av individuelle livsløp som fulgte av menns forsøk på å bestemme kvinners egenskaper og muligheter utfra deres gruppetilhørighet. Denne frustrasjonen inneholdt et potensiale for å erstatte kvinners eksternt definerte gruppeidentitet med en erfaringsbasert og individuell identitet. Mye arbeid gikk med til å presentere en fornyet og internt definert gruppeidentitet for vestens kvinner. Dette var selvfølgelig et stort og nødvendig skritt på veien, men mindre tilfredsstillende som endeholdeplass. Fristelsen til å velge en oppfrisket gruppeidentitet som surrogat for individuelt identitetsarbeid er forståelig, og fristelsens overvinnelse en kjønnsnøytral dyd. Men så lenge kjønnsidentitet bestemmes i krenkelsenes indre tordenvær, blir både innsikten og utsikten nødvendigvis ganske begrenset, og klisjéenes lune havn fortsatt et kjærkomment tilfluktssted.

Noter

1. Hesiod, Works and Days, eng. oversettelse ved M.L. West, Oxford University Press 1988, ss 38ff.

2. Bibelen, revidert oversettelse 1930, Det norske Bibelselskaps forlag 1964, 1. Mos, 3. kap.

3. Genevieve Lloyd, The Man of Reason: 'Male' & 'Female' in Western Philosophy, Methuen & Co. 1984, norsk utgave Cappelen 1995.

4. H.C. Solheim og H. Vaagland (red.), Råtekst, Aschehoug 1999.

5. S. Faludi, Stiffed - the betrayal of the American man, W. Morrow & Co. 1999, norsk utgave Aschehoug 2000. Se min bokanmeldelse.

Tord Østberg
tord@cogweb.net