|
Anti-arabisk raseri av Tord Østberg 11.09.01. Som en 'gammel ulv som fortæres av sitt begjær etter å hugge tennene i sauene og rive i stykker reddharene' går Oriana Fallaci til verbalt frontalangrep på arabisk kulturimperialisme og europeisk unnfallenhet etter flyangrepet 11. september. Oriana Fallaci: Nietzsche ville nok fått en god latter om han hadde vært
øyenvitne til vestlige intellektuelles reaksjoner på torpederingen
av tvillingtårnene i WTC. For hva gjør vi når en av
vår kulturs viktigste symbolbærere angripes på en ekstremt
brutal måte? Vi løper til bokhandelen. Helt i overensstemmelse
med Nietzsches fremstilling av forbindelsen mellom slavemoralen og vestens
masochistiske sannhetsbegjær. Ikke for å fordype oss i bøker
om strategisk krigføring, utnyttelse av media til egen fordel eller
avansert krigsteknologi, men for bedre å forstå angriperens
perspektiv, og dermed undergrave vår egen kampvilje. Bokmarkedet
eksploderer av biografier om Osama bin Laden, oversettelser av Koranen
og studier av muslimsk kultur. Journalister og intellektuelle kappes om
å trenge lengst mulig inn i arabisk geografi, og komme tettest mulig
innpå de muslimske teokratienes sentrale fundamentalister. Med sitrende
begeistring over egen forståelseskapasitet leser vi om arabisk kultur
til øyet blir stort og vått; om tyranniske kleskoder, brutale
avstraffelsesmetoder, rigide æres- og moralbegreper, beinhard kvinneundertrykkelse
og total underkastelse under despotiske teokratier. Men først når
en ung svensk kvinne henrettes av sin far, fordi hun våget å
bryte ut av familiens kulturelle tyranni, rykkes vi ut av vår tornerosesøvn,
og det blir legitimt å ytre seg prinsipielt kritisk til muslimsk
kultur i norsk offentlighet. Den italienske skribenten Oriana Fallaci er en av de få vestlige
intellektuelle som har tilstrekkelig kunnskap, intelligens og moralsk
autoritet til å innta en avvisende holdning til arabisk kultur,
uten å søke tillatelse fra tidens smaksdommere. I selvpålagt
eksil fra det Italia hun elsker og hater, satt hun i sin leilighet på
Manhattan da tvillingtårnene raste. Når hun fortsatt i sjokk
over denne hendelsen opplever å se tv-sendte gledesscener fra Palestina,
eksploderer hun i en skriveraptus som strekker seg over flere uker. Deler
av resultatet publiseres over 4 sider i Corriere della Sera, og i desember
kommer den fullstendige teksten i boken La Rabbia et l'Orgoglio (Raseri
og stolthet), som også inneholder en innledning om dens tilblivelse.
Artikkelen og boken var forfatterens første offentlige ytringer
på 10 år, og vakte sterke reaksjoner i Italia. Bokens førsteopplag
på 200.000 ble utsolgt i løpet av det første døgnet.
Og som ofte ellers når Fallaci har deltatt i samfunnsdebatten, har
det italienske publikum delt seg i to: begeistret beundring eller indignert
forakt. Uten ønske om å kaste bort tiden på å forstå,
tilgi eller unnskylde bombingen av WTC, slynger Fallaci ut et heftig angrep
på muslimsk kultur og dens utbredelsestrang, som hun omtaler som
en 'fordekt invasjon' og et 'omvendt korstog'. Og hun retter en sviende
kritikk mot europeisk unnfallenhet og naivitet i forhold til denne arabiske
innmarsj. En kritikk som paradoksalt nok er basert på æresbegreper
som nesten er utryddet fra vestlig retorikk, men som fortsatt har almen
gyldighet i arabisk kultur. Fallacis tekst er et 'nietzscheansk sted',
der vestens kristen-humanistiske forståelsesmasochisme oppheves
til fordel for en krigsvillig arkaisk æreskodeks. Boken er en ustrukturert
eksplosjon av verdenshistorie, privat historie, kulturhistorie, krasse
meninger, sterke følelser, hat, forakt, beundring, begeistring,
bitterhet og raseri. Fallacis observasjons- og refleksjonsevne er lynskarp,
og hennes temperament kjenner ingen dragning mot det bedagelige eller
det politisk korrekte. Forfatterens sentrale referanse for oppfatninger og fortolkninger av
muslimsk kultur er hennes egne erfaringer. Risikoen for at argumentasjonen
kan oppfattes som for snever, oppheves ved at hennes private 'lidelseshistorie'
rammer muslimsk kultur der den er vanskeligst å forsvare, nemlig
i dens holdning til kvinner. Slik lyder for eksempel historien om forfatterens
forsøk på å intervjue Khomeini i Qom: Hun nektes rom
på alle byens hoteller, fordi hun er kvinne som reiser alene. På
den annen side kan hun heller ikke få snakke med Khomeini før
hun har skiftet fra vestlige klær til chador, og hennes sjåfør
gir klar beskjed om at hun risikerer å bli henrettet dersom hun
skifter i bilen. Til slutt får hun låne et rom i et palass
som står igjen etter sjahen. Straks klesskiftet er gjennomført,
trer mullahen for Moralsk Kontroll inn i rommet. Fordi det er forbudt
for en mann og en kvinne som ikke er gift med hverandre å være
alene i et lukket rom, beordres forfatteren til umiddelbart å gifte
seg med sin tolk! Fallaci overlater til leseren å gjette hvorvidt
hun gikk med på denne ekteskapelige hestehandel, men gir klart uttrykk
for en følelse av at hennes liv stod i fare om hun nektet. For
å forklare sin uro forteller hun om henrettelsen av 12 urene ungdommer
på en fotballbane i Dacca, omgitt av 20.000 applauderende tilskuere.
Etter henrettelsen marsjerer tilskuerne i samlet tog over likene, og messer
Allah akbar mens de urenes kropper knuses til småbiter. Taliban-regjeringen som forbød kvinner å le, sminke seg,
gå med høye hæler, gå til frisør, eller
oppholde seg innendørs uten at gardinene er trukket for, ligner
kanskje mest på en sjalu ektemann med noen hjelpeløse innfall.
Når Fallaci supplerer med historien om den iranske frisøren
som fortsatt var i fengsel åtte måneder etter at hun hadde
overtalt ham til å vaske hennes hår, blir det mer ubehagelig.
Og enda verre når hun refererer en tv-reportasje som viser tre kvinner
som avlives med nakkeskudd foran en likegyldig offentlighet på et
torg i Kabul. Kvinnene henrettes uten noen kunngjøring av deres
forbrytelse, og Fallaci antar de kan ha forbrutt seg mot Taliban-regimets
forbud mot å gå til frisør. Etter henrettelsen vises
et intervju med en jublende fornøyd justis- og utenriksminister
Wakil Motawakil, som uttrykker glede over at det er gjenopprettet 'fred
og sikkerhet' i byen. Da Motawakil overgav seg til USA den 8. Februar
i år, ble han i Aftenposten omtalt som en "...moderat stemme
som mislikte flere av de strenge påbudene Taliban innførte
overfor kvinner." Møter med arabere på besøk i vesten, utløser
også forfatterens raseri. Hun nyter sin skrytehistorier om hvordan
hun korrigerer obskøne tilrop fra unge arabiske menn, med et velrettet
spark i synderens skritt. En gruppe somaliere som slår opp telt
på piazzaen foran domkirken i Firenze for å protestere mot
at den italienske regjering ikke vil gi dem internasjonale pass, får
fortsette uhindret av myndighetene i over tre måneder. Teltet fjernes
først når Fallaci ringer det lokale sikkerhetspolitiet, og
truer med å sette det i brann. Hun irriterer seg over italienske
byer som er blitt arnesteder for utdannelse av fremtidige terrorister
for Al Qaida, mens naive myndigheter bidrar med hjelp til bygging av moskeer:
"Det viser seg at Milano, Torino, Roma, Napoli og Bologna har vært
episentre for internasjonal islamsk terrorisme." Hennes konklusjon
på spørsmålet om muligheten for vestlig samhandling
med muslimske kulturer er ikke videre fleksibel: "Det er umulig å
forhandle med dem. Utenkelig å skulle føre fornuftige diskusjoner
med dem. Det rene selvmord å behandle dem med ettergivenhet, toleranse
eller forhåpninger." Og når hun først er i gang blir også Europa et direkte
og indirekte tema for hennes forakt. Hovedankepunktet er mangelen på
evne til å forsvare vestens verdslige demokratiske kultur mot den
arabiske 'invasjon'. "I Italia er det blitt en dødssynd å
forsvare sin egen kultur," skriver hun om de venstreintellektuelle.
Men også høyresiden, hovedsakelig representert ved statsminister
Berlusconi, får unngjelde. Han omtales som en uskyldig tilfeldighet,
en historiens vits, helt uten forståelse for hva det innebærer
å drive redelig politisk arbeid. Ett av få forsonende trekk
er hans famøse uttalelse om at vestlig kultur er den arabiske overlegen,
og et vesentlig ankepunkt at han var så 'feig' at han trakk uttalelsen
tilbake. For ikke å pådra seg uverdige tilhengere understreker hun
også sin forakt for "engelskmenn, franskmenn, tyskere, spanjoler,
hollendere, ungarere, skandinaver, osv. osv. amen: (...) Deres land er
ikke det minste bedre enn mitt eget. (...) De samme misgjerninger, den
samme feighet og det samme hykleri. Den samme blindhet, usselhet og elendighet.
Den samme type ledere på høyre og venstre fløy, den
samme arroganse blant deres tilhengere." Det er i det hele tatt knapt
en eneste person på hele kontinentet, som holder mål. Med
delvis unntak for Tony Blair, og med mer helhjertet unntak for en rekke
av hennes egne familiemedlemmer. Til denne dobbelte fordømmelse av arabisk kultur og europeisk
politikk, føyer Fallaci sin begeistring over USA og amerikanere.
Deres heltemot og nasjonalistiske patriotisme, deres produktivitet, gjestfrihet,
kampvilje, handlekraft og anarkistiske frihetsbegjær. Det må
i det hele tatt være svært lenge siden en europeisk intellektuell
har gitt en så blomstrende støtte til 'The American Way'.
Både president Bush og daværende borgermester Rudolph Giuliani
hylles som moderne krigshelter. Hennes sterke vektlegging av USAs tidlige
historie, med frigjøringskrigene, uavhengighetserklæringen
og tidlige lederes personlige kvaliteter, redder hennes hyllest fra å
fremstå som pinlig naiv. Det er for eksempel ganske drøyt
å skrive at 1800-tallets immigrasjonsbølger fra Europa til
USA var nødvendige for å fylle opp et 'tomt kontinent', uten
å berøre utryddelsen av indianerne: "...dette kontinentet
var nesten folketomt. (...) i Midtvesten var det bare noen få stammer
med rødhuder og enkelte nybyggerfamilier (...) og California var
nesten tomt." Hennes begeistring for amerikanerne er likevel ikke uten reservasjoner,
selv om de utsettes til bokens siste del: "Deres plumphet, deres
uvitenhet, deres manikéisme. Deres kontinuerlige fremvisning av
sex og vold, som deres tv-programmer har vennet dem til. Den ødsling
med ressurser som deres overflod har gjort til en vane. (...) Amerika
er for meg en elsker, eller snarere en ektemann, full av mangler, som
jeg alltid kommer til å være trofast mot. (Forutsatt at han
ikke er utro mot meg.)" Det er i det hele tatt ikke lett å komme utenom Oriana Fallaci
når hun først uttaler seg. Hennes kritikk av arabisk/muslimsk
kultur er riktignok så generaliserende og uforsonlig at det er lett
å finne motargumenter. Men fordi synspunktene er intelligente og
godt belagt, både med lesning og personlige erfaringer, vil ikke
indignerte hyl om 'rasisme' fungere som noe adekvat tilsvar. Frykten for
rasiststempelet har i lang tid hemmet den offentlige drøftelse
av de komplikasjoner som følger med omfattende innvandring. Innvandringsskepsis
på Fallacis kunnskapsnivå, er et viktig bidrag til debatten.
Og dersom noen flere klarte å fri seg fra frykten for 'hva folk
vil si', kunne Frp kanskje fått litt færre gratisvelgere servert
av dydige kolleger som tviholder på sitt medlemskap i det gode selskap. |