|
Fallaci's fyrverkeri av Tord Østberg ISLAM/VESTEN.
Fornuftens styrke Oversatt av Christian Skaug 277 sider. Gyldendal. 2004
Forfatterens modell og ideal er den florentinske filosofen Francesco d'Ascoli. Han ble først torturert, og senere brent på bålet på piazzaen utenfor Santa Croce i 1328, for å ha utgitt et polemisk essay som Inkvisisjonen mislikte, og fordi han ikke ville trekke det tilbake. Og det vil ikke Fallaci heller: “Snarere tvert imot. Jeg angrer bare på alt det jeg unnlot å si, og jeg angrer på at jeg bare kalte gresshopper dem som jeg i dag kaller for femtekolonister.” Falsk beskjedenhet er ikke Fallaci's stil, hverken når hun skal finne identifikasjonsfigurer, eller når hun skal situere seg i historiens store løp. I motsetning til Descartes, som innleder sin Discours de la méthode med å hevde at “Fornuften er den mest likelig fordelte ting i verden”, synes ikke Fallaci å være overbevist om at hennes “fornuft” er særlig utbredt, hverken i vestlige eller østlige kulturer. Den er snarere, som hos Darwin P. Erlandsen, “en ensom ting”. Også denne gangen går forfatterens kritikk hardt utover Europa, og enda hardere utover hennes hjemland Italia: “Hvordan skal man kunne stole på et Europa som selger seg til fienden lik en prostituert, som islamiserer sine barn, som fordummer dem og lurer dem allerede fra det øyeblikk de begynner i barnehagen? Et Europa som kort sagt ikke lenger kan tenke? (...) Og alt det som i dag skjer i Europa, i Eurabia, men først og fremst i Italia, er Fornuftens forfall.” Der Descartes tillater seg å lene seg tilbake i trygg forvissning om at argumentenes tyngde vil overbevise enhver som måtte forholde seg til hans tekst, velger Fallaci i stedet å rase med fortvilet glød mot et publikum som hun ikke kan stole på at vil følge hennes tankebaner. Det sentrale punktet i hennes resonnement er tesen om en gigantisk muslimsk konspirasjon, rettet mot hele den vestlige verden, men spesielt mot Europa. Og vi som fortsatt har den gamle fornuften i behold skjønner straks hvor dumt det må bli, for muslimene er jo vanlige mennesker med gode intensjoner, akkurat som oss selv. Men uanfektet av den konvensjonelle fornuftens innvendinger skrider Fallaci til sitt verk med dødsforakt. Hun vil nedbygge hele det konglomerat av apologetiske manøvre, som gjennom de siste tredve årene har arbeidet for å forsone den vestlig-kristne kultur med den arabisk-muslimske. Og da viser det seg at navnet Eurabia, som man først oppfatter som Fallaci's egenproduserte kallenavn på en symbiose som bare finnes i hennes eget opphetede sinn, faktisk er navnet på et tidsskrift grunnlagt i 1975, av en gruppe som påtok seg arbeidet med legge til rette for en politikk som skulle ta “sikte på en utveksling hvor man bytter europeisk teknologi mot arabisk olje og arbeidskraft”. Det var naturligvis oljekrisen fra 1973 som motiverte dette storstilte samarbeidsprosjektet mellom EEC, Den arabiske liga og OPECs oljesjeiker. Og Fallaci er like overrasket som sine fiktive lesere: “For herregud: Det var da ikke et komplott pønsket ut i hemmelighet av ukjente eller fengselsfugler som bare politikamrene og Interpol visste om. Det var et komplott som ble gjennomført i dagens klare lys, foran øynene på alle, foran fjernsynets kameraer, av berømte ledere.” Hele Fallaci's tekst er som en linedans på sjokkerende opplysninger over en avgrunn av paranoide overreaksjoner. Hun gjennomgår den tidlige muslimske ekspansjon i Europa, korstogene, erobringen av Konstantinopel, og gir til beste noen ganske usympatiske mini-portretterer av muslimske ledere og hærførere. Og hun konkluderer med at den “invasjonen av Europa som vi i dag er vitne til, er ikke noe annet enn en ny fase i denne ekspansjonismen.” Denne nye fasen har ifølge Fallaci to ingredisenser. Det primære elementet er “immigrantene som tar seg til rette hos oss, som uten fnugg av respekt for våre lover påtvinger oss sine ideer. Sine skikker, sin gud.” Men like viktig er livmorstrategien, “fordi muslimene er den mest fruktbare etniske og religiøse gruppe i verden. (...) og (...) Koranen i kvinnene kun ser en livmor som skal føde. (...) I et Europa som allerede har underkastet seg, er islams fertilitet et tabu som ingen våger å utfordre.” Men når Fallaci fortolker immigrasjon som invasjon, så er det ikke bare som en gjerrig europeers reaksjon på den globale mobilitetens konsekvenser. Hun viser til eksplisitte strategier hos muslimske ledere, som for eksempel den algirske presidenten Houari Boumedienne, som i en tale til FN's hovedforsamling i 1974 varsler en migrasjons-strøm fra sør mot nord: “Og de kommer ikke som venner. De vil trenge seg inn for å erobre. Og erobringen vil skje ved å sette barn til verden. Det blir våre kvinners livmor som gir oss seieren.” Hun referer også til Den islamske verdenskonferansen, som ifølge forfatteren avsluttet sitt andre toppmøte, i Lahore 1974, “med en beslutning om å bruke strømmen av emigranter mot det europeiske kontinent (...) til å oppnå demografisk overlegenhet.” At de er i ferd med å lykkes med dette prosjektet har i flere år vært et tema for et fåtall intellektuelle, deriblant den norske samfunnsforskeren Sigurd Skirbekk, men forøvrig et i høy grad ignorert fenomen i norsk og europeisk offentlighet. Fallaci fremstiller gjennom resten av boken en serie av enkelthendelser, ofte knyttet til egne erfaringer, som man kan tro på eller tvile på som representative for muslimers holdninger og atferd: En fransk bonde som må fjerne et kors fra sin egen kornåker, fordi det religiøse symbolet opprører muslimene. Mordet på Pim Fortuyn. Muslimske millionærer som gir pengegaver til konverterte europeiske kvinner for hvert guttebarn de føder. Kong Feisal av Saudi-Arabia som prøvde å få bygget en moské i Roma, med en minaret som var dobbelt så høy som byens høyeste kirkekupler. Og hun påpeker noen mer omfattende tendenser, som er vanskeligere å betvile: Det betydelige muslimske innslaget i en rekke europeiske byer, der hun særlig fremholder Marseille. Flyktninger med kriminell status i eget hjemland, som får asyl i europeiske land. Denne praksisen er ifølge Fallaci særlig utbredt i England og Spania, finnes også i laand som Tyskland, Danmark og Sverige. Dessuten påpeker hun de europeisk politi- og rettsveseners passive aksept for flerkoneri og halal-slakting. Og ikke minst den europeiske venstresidens merkelige knefall for islams tyranniske religiøsitet og trangsynte kvinneundertrykkelse. Fallaci's viktigste kilde til ideen om et Europa som er i ferd med å bukke under for muslimsk selvutfoldelse, er den britiske forskeren Bat Ye'or. Hun ble født i Egypt, men gav avkall på sitt egyptiske statsborgerskap i 1955, og flyktet deretter til England. Hun har spesialisert seg på dhimmi-fenomenet, dvs. den underlegne status man har som ikke-muslimsk borger i et muslimsk land. Ifølge Ye'or oppfører mange europeere seg idag med den samme ydmykhet og underkastelse som man kunne forvente om islam hadde vært Europas mektigste religion. Man kan selvfølgelig kan diskutere hvor utbrededt dette fenomenet er, men trenger ikke gå lenger enn til reaksjonene på Zahid Mukhtar's utspill i Holmgang, for å kjenne det igjen i vårt eget land. Unni Wikan fronter forvirringen med sin representative selvutslettelse av den vestlige kultur i en kronikk i Atenposten 4. desember. Med en filologisk manøver som nok ville imponert både George Orwell og Erasmus Montanus, klarer hun å påvise at Mukhtar er moderat og modig når han “har forståelse”, mens han ville vært ekstremist dersom han hadde “støttet”, drapet på den hollandske filmskaperen. Forlagsmannen Anders Hegers kulturelle kløkt og halvhjertede innlevelsesvilje bringer ham til å “forstå” både Mukhtar og van Goghs drapsmann, i sin faste spalte i Dagsavisen den påfølgende dag. Og bare én dag senere hinker filosofen Hans Ebbing som tredjemann inn gjennom det samme lingvistiske nåløyet, i en kommentar-artikkel i Klassekampen, der han finner det rimelig å fremholde at Mukhtar bare har vært “uheldig”. Det er noe forsonende over at Mukhtar selv har holdt seg for god til å dekke seg bak såpass florlette unnskyldninger, men i et intervju i Morgenbladet den 2. desember isteden slår sine intensjoner fast med (den utvetydige?) uttalelsen: “Jeg ville ikke bruke noe annet ord.” Selv om Fallaci gir uttrykk for at hun ønsker å bevege seg videre fra Sinnet og stoltheten som drev fram hennes forrige bokutgivelse, så er ikke Fornuftens styrke blitt mindre manende, formanende og forbannende i stil og innhold. I bokens siste linjer påminner hun den fortumlede leseren om at den virvelvind av raseri, anklager, utskjellinger, forakt, skarpsindighet, spydigheter, avsløringer, uthengninger, latterliggjørelser og inntrengende appeller som man nettopp har vært igjennom, faktisk har vært en henvendelse til “Fornuften”. Det virket ikke sånn underveis, fordi hennes form er for polemisk, og hennes erfaringer for intense og dyrekjøpte, til at hun er i stand til å formidle dem i den dempede sjargongen som er standard i det dannede europeiske selskap. Fallaci legger ikke skjul på at hennes tålmodighet overfor islam og muslimske samfunn er oppbrukt. Hun ønsker ikke å bidra til en forsoning som hun ikke tror på. Men det er ikke vanskelig å følge hennes resonnementer, eller å forstå hennes reaksjoner. Fordi hennes perspektiv er relativt ensidig, er det lett å være uenig eller avventende i forhold til en del av hennes konklusjoner. I et samfunn som arbeider så hardt med å forsvare og fordøye de individuelle skilsmissene, skulle man likevel tro at det kunne være mulig å diskutere den kulturelle skilsmissen som forfatteren gjør seg til talsmann for. Men det norske intellektuelle kollektivet har allerede begynt oppladningen til enda et fnysende fellesskap rundt Fallaci's kjetteri, denne gangen med et øredøvende angrep på bokens vaskeseddel. Tord Østberg |
|