|
Fanget i Faludis favn av Tord Østberg FEMINISME. Når den
amerikanske forfatteren Susan Faludi tar med seg feministiske forskningsstrategier
inn i mannens bakgård, blir resultatet mer forutsigelig enn man
kunne ønske: Også mannen er et hjelpeløst offer, og
skylden ligger fortsatt et annet sted. Ettersom feminismens «andre bølge» i stor grad har vært et identitetsarbeid, burde det ikke være noen overraskelse om feministisk inspirerte undersøkelser skulle gi vesentlige bidrag til utredning av mannens identitet. Feminismens ideologiske gjennomslag ble i løpet av 80- og 90-tallet såpass konsolidert at det nå er mulig å avstå fra de mest forenklede fiendebilder, og bruke overskuddet til å se på kjønnenes gjensidige bidrag til hverandres stereotypier. Susan Faludi er ikke noen entydig foregangskvinne på dét området. Da hun i 1993 begynte arbeidet som endte med en bok om mannens identitetskrise, var hun opprinnelig motivert av et ønske om å finne den definitive kilden til kvinners ulykke - hos mannen. Med utgangspunkt i en såpass forenklet forståelse av kjønnsrelasjonene, ble hun naturlig nok raskt tvunget til å korrigere både kursen og kartet ettersom hun nærmet seg sitt objekt. Og resultatet var åpenbart så besnærende at hun fullstendig oppgav sin opprinnelige misjon. I møtet med mannens ulykkelighet ser det ut til at Faludi helt mistet interessen for sitt eget kjønns smerte. I den grad kvinner omtales i «Snytt», er de bare utenforstående tilskuere til mannens kullseilas, eller uskyldsrene punchingballer for hans forvirrede aggresjon. Boken er lagt opp som en slags sosiologisk reise i forskjellige mannslandskaper. Faludis selvpresentasjon er den interesserte observatør, som prøver å avstå fra å legge ideologisk bestemte føringer både i observasjonsfasen og i fortolkningsfasen. Denne fremstillingsmåten gir boken et skinn av vitenskapelig nøytralitet, der de 630 sidene med råmateriale åpenbart er ment å gi overveldende tyngde til et budskap som bare sjelden formidles eksplisitt i teksten, før konklusjonen trekkes i siste kapittel. Noen av historiene er svært interessante, særlig historiene om Vitenamkrigen, astronautene og Sylvester Stallone, andre blir for lange og tynne til å forsvare en så tykk bok. Litt for ofte får man følelsen av å studere et kart over den amerikanske mannens identitetskrise i målestokk 1:1, der den homeopatiske konsentrasjon av gode poenger har en tendens til å drukne i en flom av partikulær informasjon. Den mannen Faludi maner frem av sitt råmateriale kan knapt beskyldes for noe som helst. Sviktende fedre og den patriarkalsk-kommersielle kultur har trengt ham opp i et hjørne der han knapt kan bevege seg uten å rammes av akutt separasjonsangst. Alle hans identitetsskapende parafernalia har blitt fratatt ham i tiden etter 2. verdenskrig: lojalitet til et større fellesskap, farsrollens omsorgsaspekter, produksjonsevnen, inntjeningsevnen, den faglige kompetanse, det vurderende blikket, muligheten til å forsørge en familie. Tilbake står et forknytt dekorasjonsobjekt, som avmektig spenner sine oljeglinsende bicepser, eller halser rundt i forstadens shoppingsentre på jakt etter en identitet som intet kredittkort kan skaffe ham. Ifølge Faludi har etterkrigskulturen stengt den amerikanske mannen inne i det samme «feminine» bur som feministene kjempet for å slippe kvinnene ut av. Selv plukker hun de små mennene ut av burene sine, setter dem i armkroken, og lytter og lytter. Hennes innlevelsesevne og forståelsesvilje er så overbevisende at selv Foucault ville fått dårlig samvittighet av å fortolke dem som maktstrategier. Resultatene av hennes «talking cure» er i og for seg interessante nok, selv om hun egentlig ikke har så mye å føye til det samtidskritikere som Christopher Lasch og Neil Postman har sagt for mange år siden. Faludis bidrag består i å gjøre etterkrigstidens «narsissistiske kultur» til et kjønnsbestemt problem. Hennes fremstilling av den maskuline identitets forfallshistorie tar utgangspunkt i førkrigsgenerasjonenes viktoriansk integrerte personlighet, der mannen ofrer sin selvopptatthet i produktivt arbeid for fellesskapet, og der han kan ha sin potens i behold også når han fungerer som omsorgsperson. I de deprimerte etterkrigsfedrenes fravær utvikles gradvis den negative motpol; de postmoderne oppløste selvbilder, som i sin ensomme hjelpeløshet søker andres anerkjennende oppmerksomhet gjennom passiv fremvisning av seg selv som beundringsverdig objekt. Både kjendisdyrkelsen, forbrukerkulturen og den globale konsentrasjon av kommersiell makt bidrar til dette «sviket mot mannen», gjennom å stimulere til dårlige livsløsninger, og undergrave hans mulighet til å etablere en mer genuin og nyansert maskulin identitet. Så langt er det lett å følge Faludi, og akseptere hennes implisitte påstand om at de generelle kulturelle bevegelser i vesten, og særlig i USA, i etterkrigstiden, har rammet menn med større tyngde enn de har rammet kvinner. Men når man ser nærmere på Faludis bruk av kjønn som forklarende element blir det mer problematisk. At hun unnlater vidløftige filosofiske diskusjoner av kjønnsbegrepet som en essensialistisk metafor som er for grov til å beskrive en komplisert virkelighet, er riktignok en lettelse. Kjønnsbegrepet tilhører de forenklende generaliseringer hvis mangler det kan være mer fruktbart å overse enn å dekonstruere. Men Faludi ser ut til å mene at når kjønnskarakteristika er akseptable i den forstand at det er forskjell på kvinne og mann, så må de også kunne gi den avgjørende fortolkningsnøkkel til alle gruppemedlemmenes tanker og handlinger. Dermed har hun en tilbøyelighet til fullstendig å utelate kjønnsuavhengige forklaringer på de mannlige intervjuobjekters miserable skjebner. Med all mulig forståelse for en forfatters behov for å få frem et poeng, så blir denne kjønnsorienterte monomani i lengden ganske frustrerende. En manns identitetsproblemer vil selvfølgelig alltid stå i forbindelse med aktuelle kulturelle stereotypier om maskulin identitet. Men årsakene til problemene kan likevel være belastninger som ikke er direkte forårsaket av hans kjønnstilhørighet. Og mannsrollens begrensninger kan naturligvis ikke gjøres til syndebukk for alle menns tilpasningsvansker. Særlig plagsom blir forfatterens kjønnsmonomani når hun skal forklare hvorfor menn ikke gjør «opprør» mot sin ynkelige posisjon, slik kvinnene har gjort. Faludi hevder, og gjentar det stadig i intervjuer som om det var en oppdagelse med stor forklaringskraft, at mannen ikke kan gjøre opprør mot mannsrollen fordi han selv har skapt den. Til det er det å si at det finnes både andre og sterkere identifikasjonsbånd mellom mennesker enn de som bestemmes av kjønnstilhørighet. Menn har i årtusener gjort opprør mot institusjoner skapt av menn, og etablert gruppetilhørigheter og konfliktlinjer med helt andre forløp enn kjønnsskillegrensene. Og hvilken mann føler egentlig noe produksjonsansvar for de kjønnsspesifikke forventninger som har vært en del av det kulturelle oksygen han har pustet inn siden fødselen? Forklaringen på menns problemer med å håndtere og reformulere sine identitetsmuligheter i etterkrigstidens Europa og USA, er nok dessverre mer sammensatte enn Faludis kjønnsmatematiske trylleformularer skulle tilsi. Som så mange utopister er hun mer treffsikker i sine diagnostiske enn i sine terapeutiske overveielser. Faludis opprinnelige tilhørighet til en mer projiserende feminisme, der fiendebilder var viktige motivasjonsfaktorer, henger fortsatt igjen som rester i hennes tenkemåter. Blant annet ved at hun karakteriserer en slik fiendetenkning som «det mannlige konfrontasjonsparadigmet», som om tilbøyeligheten til den type forenklende virkelighetsorganisering var spesifikk for mannens psykologi. En annen rest av dette maskuline fiendebilde kommer til uttrykk ved at den eneste mannen som kan frikjennes fra skyld i forhold til kvinnen, er den som er rammet av nederlag. Bare menn som er så svekket av identitetstap at de ikke kan representerer noen trusel mot hennes fortolkninger, beæres med Faludis omsorgstunge interesse. Hun synes å ha liten interesse for menn uten vesentlige identitetsproblemer. Dermed kan fienden fortsatt være «de andre»; fedrene (som vel stort sett er døde), patriarkatet og den kommersielle kulturen. De er alle veletablerte feministiske hatobjekter, som nå tilføres det nye attributt at de kan forene kvinnen og den fortapte mannen i felles frihetskamp. Idéen om en allianse mellom den ideologisk bevisste kvinnen og den identitetsforvirrede mannen er i det hele tatt en skjør plante. Selv en dreven rytter som Faludi måtte nok stramme de utopiske skylapper et par ekstra hull for å få pisket den tanken gjennom korrekturprogrammet. Mer overraskende er det likevel, etter 30 års feminisme, at mødrene implisitt frakjennes enhver betydning for mannens identitetsutvikling. Om fedrene har vært fraværende i intervjuobjektenes liv, så er de i det minste i stand til å snakke om dem. I Faludis haltende identitetspsykologi er mødrene så ettertrykkelig fraværende at de første 630 sidene nå er skrevet uten at det var mulig å finne plass for en antydning om deres bidrag.
|