|
Kjønnsliv og sjelepleie av Tord Østberg HISTORIE. Med utgivelsen av 3. bind i Michel Foucault's "Seksualitetens historie", foreligger et hovedverk innenfor den vestlige kulturs selvforståelse i en presis norsk språkdrakt. Michel Foucault: Den franske filosofen Michel Foucault er utvilsomt den mest
sentrale av etterkrigstidens "postmoderne" tenkere. Hans radikale
historisering av temaer som sannhet, individ, galskap og kriminalitet,
har beveget seg så langt ut mot grensen av det tenkbare at vi
kanskje må akseptere å vente enda en generasjon før
sprengkraften i hans innsikter helt har sunket inn i de filosofiske og
samfunnsvitenskapelige disipliners virksomhet og selvforståelse.
Også Foucault's historie om 'seksualiteten' i vestlige samfunn,
er preget av hans kapasitet til å reflektere over historien
på en slik måte at han blir i stand til å
"frigjøre tenkningen fra det den stilltiende tenker, og
gjøre den i stand til å tenke annerledes." Denne
grenseløse viljen til å overskride sine egne
begrensninger, medførte at den opprinnelige planen for
Seksualitetens historie, slik den presenteres i første bind
(Viljen til viten, norsk utgave 1995), omlegges fullstendig allerede i
innledningen til annet bind (Bruken av nytelsene, norsk utgave 2001). I Vilje til viten legger Foucault grunnlaget for en fornyet
lesning av forholdet mellom seksualitet og makt. Den konvensjonelle
oppfatning om vestens seksualliv (ved bokens utgivelse i 1976), var
ifølge forfatteren at vi fortsatt arbeidet med å
frigjøre oss fra et knugende 'viktoriansk' regime, der
samfunnsmakten på de mest subtile måter hadde klart å
fortrenge, kontrollere, kanalisere og beherske vårt biologisk
funderte begjær. I en tidlig fase av dette
'frigjøringsarbeidet' hadde psykoanalysen allerede fra slutten
av 1800-tallet oppsøkt det 'hemmeligholdte' seksuelle
begjær som kilde til kunnskap om vårt 'undertrykte' selv. Stikk i strid med en slik fortolkning av vår samtid og
nære historie, påpekte Foucault hvordan vestlige samfunn
helt siden 1700-tallet hadde vært preget av en intensivering av
seksualiteten. Det seksuelt begjærende subjekt var blitt fokus
for et knippe av makt- og vitens-strategier som Foucault kaller
seksualitetsanordningen, som fungerte som et viktig redskap i
borgerskapets erobring av adelens posisjon som vestens ledende
samfunnsklasse. Ved etableringen av denne borgerlige 'seksualiteten'
blir kroppens mangfoldige nytelsesmuligheter et høyt verdsatt
objekt for kunnskap og mening, og arena for helt nye former for
maktutøvelse. Ved en slik lesning av historien, fremstår
både psykoanalysen og den moderne seksualopplysning som lokale
kulminasjoner i prosesser som har pågått over flere hundre
år. De representerer ifølge forfatteren ikke det brudd som
deres selvoppfatning skulle tilsi, men forlenger og bekrefter allerede
etablerte praksiser og maktrelasjoner. Foucault underkjenner også
den tradisjonelle oppfatning av 'seksualiteten' som en gitt biologisk
kraft, som riktignok manifesterer seg på litt forskjellige
måter opp gjennom historien, men som bare modifiseres langs en
endimensjonal akse av mer eller mindre intensitet, alt etter hvor
strengt den reguleres eller hvor fritt den får utfolde seg. For
Foucault er 'seksualiteten' først og fremst et kulturspesifikt
fenomen. Den oppstår i et krysningsfelt av en rekke forskjellige
praksiser, vitens-regimer, maktformer, biologiske komponenter og
selvforståelser, og representerer det sted der disse
utkrystalliseres i en historisk bestemt og mangefasettert konstellasjon. Etter at disse innledende øvelser i intellektuell
rotbløyte var vel gjennomført ved utgivelsen av Viljen
til viten, oppstod imidlertid en dreining i Foucault's interesse; fra
seksualitetens forhold til makt og kunnskap, og over mot seksualitetens
subjekt, dvs. det begjærende menneske. I innledningen til Bruken
av nytelsene orienterer forfatteren om den endringsprosess hans
tenkning har gjennomløpt i de 8 år som skiller
første og annet bind i Seksualitetens historie. Leseren gis et
sjeldent og vakkert innblikk i det erkjennelsesbegjær og den
arbeidsdisiplin som preget filosofen som gjorde det til sin livsoppgave
å avdekke sannhetsdiskursens falske pretensjoner, og å
påvise disiplinerings-strategienes historiske røtter og
fordekte arvtagere. Konklusjonen på hans intellektuelle
selvoppgjør blir at han må gå tilbake til de
tradisjonelle kilder til vestens store fortelling om seg selv, nemlig
den greske og romerske antikken. Og dermed kan det ikke lenger
være seksualiteten, slik den ble definert i første bind,
som er tema. I stedet retter Foucault oppmerksomheten mot det fenomenet
som han anså for å være den historiske forutsetningen
for den senere 'seksualitetens' fremvekst og utforming, nemlig det
begjærende subjekt. Gjennom hvilke historiske prosesser etableres
dette individet som finner så mye mening og så mange
identitetsmuligheter i sitt begjær? Er det mulig å trekke
noen begripelige linjer fra de greske filosofers utforskning av
nytelsenes mangfoldige natur, og frem til den kristne seksualmoralens
angstpregede asketisme? Bruken av nytelsene behandler den klassiske epoke i gresk
kultur, dvs. i hovedsak det 4. århundre f. Kr. Den er kanskje den
mest kontroversielle og allment interessante av de tre bindene i
Seksualitetens historie. Den er lettere tilgjengelig enn første
bind, mindre tettpakket med forfatterens subtile språklige og
intellektuelle vendinger, og bedre dokumentert og eksemplifisert. Mest
bemerkelsesverdig er kanskje Foucault's demonstrasjon av hvordan
atferdsregler for kurtise og forførelse, som senere skulle
regulere heteroseksuelle relasjoner i den kristne kultur, ble etablert
innenfor en diskurs hvis tema er den homoseksuelle relasjonen mellom
voksne menn og unge gutter. De historiske linjer som Foucault her
etablerte virket provoserende gjennom at den heterofile mannens rolle
som potent forfører, og den heterofile kvinnens
selvforståelse som seksuelt attraksjonsobjekt, ble tilskrives en
umiskjennelig opprinnelse i den greske kulturens homoseksuelle erotikk.
For Foucault's prosjekt er imidlertid et mer vesentlig moment hans
påvisning av ennå at atskilte fenomener som
kroppsfunksjoner, nytelser, begjær, ekteskap og
identitetsdannelse, i denne perioden omfattes med en økt
oppmerksomhet og en begynnende problematisering. En problematisering
som riktignok skal gjennomgå grunnleggende forandringer og
forskyvninger før den kan begynne å ligne på den
kristne seksualmoral, men som Foucault likevel leser som dennes
historiske forløper. Som intellektuell prestasjon, og som demonstrasjon av
Foucault's kreative lesning av subtile momenter i kulturer og
utviklingslinjer, er det kanskje Omsorgen for seg selv, som nå
foreligger i norsk utgave, som er det mest imponerende av de tre
bindene. Boken omhandler en periode som Foucault litt upresist kaller
keisertiden, og som i hovedsak omfatter de to første
århundrene av vår tidsregning. Her klarer han å
sannsynliggjøre at det faktisk finnes en slik linje av
overlappinger, påvirkninger og forskyvninger, som knytter den
greske antikkens problematisering av nytelsene til den kristne
middelalders paranoide utforskning av kjødets syndige
tilbøyeligheter. Foucault demonstrerer denne forbindelsen ved
hjelp av en metode som til en viss grad er hans varemerke, nemlig ved
dybdelesning av noen få sentrale og antatt representative verker.
Bokens første del er i sin helhet viet et klassisk verk
om drømmetydning fra det 2. århundre e. Kr., som
ifølge Foucault avtegner tidens allment anerkjente vurderinger
av seksuell atferd. Han fremholder at tekstens nærhet i temaer og
behandlingsmåter til tekster fra det 4. århundre f. Kr.,
viser graden av stabilitet som hersker på dette feltet.
Først når han deretter vender blikket mot tekster som "har
som mål å reflektere over selv kjønnspraksisene, og
i den forbindelse å gi råd for atferden og forskrifter for
livet", blir det mulig å registrere noen modifikasjoner og
avbøyninger i forhold til tidligere tenkning. Foucault mener
å kunne påvise en "mer gjennomtrengende oppmerksomhet og en
større engstelse i forhold til den seksuelle atferden;
ekteskapet og dets krav tillegges større betydning, og
guttekjærligheten gis lavere verdi". Av vesentlig relevans for
Foucault's egen interesse for vår tids seksualitet som arena for
identitetsdannelse og selvforståelse, er hans observasjon av de
subtile endringer i måten "den moralske tenkningen definerer
subjektets forhold til sin seksuelle aktivitet". Denne intensiveringen av oppmerksomhet rettet mot subjektet
kan ifølge Foucault ikke forklares ved henvisning til politisk
motiverte 'moraliseringsbestrebelser', eller oppfattes som en del av en
generelt fremvoksende 'individualisme' under hellenismen. I stedet
knytter han den til "utviklingen av det man kan kalle en
'selvkultivering', der subjektets forhold til seg selv ble intensivert
og oppvurdert." Selvkultiveringen domineres av det prinsippet som har
gitt boken dens tittel, nemlig at man må ha omsorg for seg selv.
Ifølge forfatteren er det "et fenomen som har en temmelig lang
historisk rekkevidde", men som bare ble praktisert av "meget små
sosiale grupper som var kulturbærere". Utover disse
konstateringer gjør forfatteren ingen forsøk på
å forklare eller kontekstualisere fenomenet. Fra den litteratur som har vokst fram rundt disse
selvkultiverings-praksisene fisker Foucault ut bokens tre sentrale
temaer: forholdet til kroppen, forholdet til ektefellen og forholdet
til guttene. Innenfor disse tre relasjonsfelter, som alle inngår
i det mer omfattende tema om subjektets forhold til seg selv, setter
Foucault i gang sitt arbeide med å påvise de fingraderte
forskyvninger som tilhører "de langsomme evolusjoners orden". Og
i disse evolusjonenes logistikk fremstår keisertidens selvomsorg
stadig tydeligere som et brofenomen mellom den greske antikkens bruk av
nytelsene og det kristne kjødets bekjennelser. Kroppen omfattes i keisertidens litteratur av en økt
bekymring og en mer nitid oppmerksomhet, preget av en
"skrøpeliggjøring" som innebærer at den oppfattes
som mer sårbar og mer utsatt enn under den greske antikken.
Dermed blir også selve kjønnsakten mer risikabel, i en
slik grad at den behandles som "en prosess der individets helse, og i
sin ytterste konsekvens hele dets liv, står på spill." Som
følge av dette ser man en forsterkning av "tendensen til å
tillegge seksuell avholdenhet positive effekter", selv om dette
fortsatt bare er å forstå som et råd, og ikke har den
karakter av plikt som det får i den kristne seksualmoral. Og selv
om reguleringen av kjønnslivet har en vesentlig plass i denne
litteraturen, er den fortsatt, slik den var i det 4 århundre f.
Kr., av underordnet betydning i forhold til spørsmål rundt
kosthold og ernæring. Ifølge Foucault inntreffer det
"viktige øyeblikk i etikkens historie i de europeiske samfunn,
(...) da bekymringen for kjønnet og dets regime (...) seirer
over de ernæringsmessige forskriftenes strenghet" på et
langt senere tidspunkt. I forholdet mellom ektefellene beskriver Foucault tre
vesentlige endringer i denne perioden. For det første finner det
sted en økt grad av oppmerksomhet rettet mot "den personlige
relasjonen mellom de to ektefellene". Mens den greske antikkens
ekteskap bar preg av å være et driftsfellesskap, der
hushold og legitime arveforhold skulle sikres, ser vi nå en
betoning av den emosjonelle tilknytning mellom ektefellene; de to
inngår i en enhet der den annens fravær vil aktualisere en
lengsel etter gjenforening. Et slikt ideal for sjelenes sammensmelting
kan bare realiseres i et kjærlighetsbasert ekteskap, og
relasjonen til ektefellen får dermed en mer sentral posisjon i
refleksjonene rundt subjektets forhold til seg selv som
begjærsvesen. Dernest er det nå ikke lenger bare kvinnens
utenomekteskapelige nytelser som underlegges en regulering, men
også mannen forventes å begrense sin seksuelle utfoldelse
på en måte som var ganske ukjent for den greske antikken.
Men i motsetning til den moralisering som innføres med
kristendommen, er det ikke selve seksualakten som representerer en
'besudling', men bare den utskeielse som ligger i at den
løsrives fra ekteskapet. Det tredje endringsmoment ligger i en
økt interesse for den seksuelle aktiviteten innenfor ekteskapet.
Den erotiske nytelsen blir en viktig del av de bånd som knytter
ektefellene sammen. Men nytelsen må ikke søkes for sin
egen del, den skal underordnes et mer omfattende
kjærlighetsfellesskap. Lidenskapene må heller ikke bli for
heftige, fordi de da vil minne for meget om ekteskapsbruddets
intensitet. Og tanken om at bare forplantningen kan legitimere
kjønnslig omgang, som senere i en forsterket versjon tas opp i
den kristne moral, kan finnes hos forfattere fra denne perioden. Den økte oppmerksomhet rundt ekteparets nytelser og
kjærlighetsrelasjon medfører igjen at forholdet til
guttene, som var kjernepunktet i erotikken slik den ble utlagt i Bruken
av nytelsene, nå omfattes med en større grad av skepsis.
Dette innebar ifølge Foucault hverken noen fordømmelse av
slike relasjoner, eler noen opphevelse av en utbredt praksis. Det som
finner sted er en reduksjon i interessen for de moralske og filosofiske
problemstillinger som denne relasjonen aktualiserte i den greske
antikken. Denne "avproblematisering" og "filosofiske avinvestering"
inngår i en prosess der de temaer som tidligere var utviklet
rundt "gutte-erotikken" nå i stadig sterkere grad
overføres på den ekteskapelige relasjon mellom kvinne og
mann. Den naturlighet som innenfor den greske antikken kunne fungere
som et ankepunkt mot den heterofile seksualiteten, vendes nå om
til å fungere til dens forsvar. Og alle elementer fra
pederastiens blomstrende erotikk kan overføres direkte til de
heterofile og ekteskapelig begjærsrelasjoner. Det er ikke vanskelig å bli imponert over det store
anslag i Foucault's demonstrasjon av begjærssubjektets historiske
fremkomst. Selvfølgelig kan han anklages for å
ekstrapolere seg frem til ganske omfattende reisverk på basis av
et relativt sparsomt tilfang av solide konstruksjonselementer. Og han
legger heller ikke skjul på den risiko han løper,
både fordi de tekstlige kilder vi har tilgang på er
sparsomme, fordi de bare kan ha begrenset utsagnsverdi, og fordi mer
inngående undersøkelser enn de han selv har hatt kapasitet
til å gjennomføre vil kunne gi andre konklusjoner. Men for
den som velger å avstå fra å la disse omstendigheter
lamme ens begeistring i møtet med et av det 20. århundres
største intellekter, fremstår Foucault's verker som en
nærmest uuttømmelig kilde til fornyede innsikter i en
rekke samtidsfenomeners historiske opphav. Og det er ingen grunn til
å underslå at den betydeligste av de 'postmoderne'
filosofer, som gjorde det til sitt prosjekt å predikere de store
fortellingers endelikt, gjennom sin seksualitetshistorie bekrefter sin
posisjon som en av det 20. århundrets største
historiefortellere. Desto mer tragisk er det for den som lar seg
forføre av Foucault's fortellerbegavelse, at det 4. bindet i
denne historien, som skulle omhandle Kjødets bekjennelser i den
kristne middelalder, ikke rakk gjennom siste korrekturen før
forfatteren døde i 1984. Manuskriptet ligger fortsatt
innelåst på Centre Michel Foucault i Paris, fordi familien
ikke ønsker å offentliggjøre noe som Foucault ikke
har gitt sin endelige godkjennelse. Verkets norske oversetter Espen Schaanning har med dette
arbeidet lagt nok en sten til den grunnmur som allerede i flere
år har gjort ham til landets fremste Foucault-kjenner. Hans
doktorgrad, oversettelsesarbeid og øvrige forfatterskap, i
tillegg til hans omfattende seminarserie på Avdeling for
idéhistorie ved Universitetet i Oslo, har i vesentlige grad
bidrag til den norske offentlighets kjennskap til Michel Foucault. I
sin oversettelse legger Schaanning seg svært tett opptil den
franske originalversjonen, i en slik grad at der Foucault kan oppfattes
som vanskelig eller tvetydig, sørger oversetteren, med stor
presisjon og språkfølelse, for å ivareta den samme
usikkerhet i den norske versjonen. Dette til forskjell fra Foucault's
engelske oversetter Robert Hurley, som i irriterende stor grad griper
til tolkninger og implisitte eksplikasjoner når teksten blir for
subtil til å være entydig. Tolkninger som ved nærmere
gjennomlesning ofte kan vise seg å representere både
forflatelser og misforståelser. Schaannings grundige kjennskap
både til Foucault's egen produksjon, og den rikholdige
sekundær- og referanselitteraturen som har blomstret opp rundt
hans studier, reflekteres også i et etterord som knytter de mange
temaene fra Seksualitetens historie opp mot en bredere forståelse
av Foucault's samlede livsverk. |