Fra sjelslivets utmark

av Tord Østberg

Giuseppe Tornatore:
En ren formalitet
Italia 1995
Med: Gérard Depardieu, Roman Polanski

Dette er historien om forhøret som utvikler seg til en hyggelig samtale mellom en forfatter og hans beundrer. Etterhvert skal den hyggelige samtalen bli til en knivskarp verbal duell mellom en antatt morder og hans anklager. Og den knivskarpe duellen ender som en dyptgripende erkjennelsesreise i sjelens grenseland. Filmens gjentatte og overraskende rolleskifter trekker også tilskueren gjennom stadig skiftende oppfatninger av hva slags film han egentlig ser. Er det en avansert psykothriller i Agatha Christies stil, slik Aftenpostens anmelder Per Haddal antyder? Eller en dybdepsykologisk studie av en kunstners kaotiske sjelsliv? Er det en utforskning av forbryterens måte å beskytte seg mot innblikk i egne misgjerninger? Eller er det en underlig beretning om menneskets forvirrende sjelsliv; vår skyld, våre muligheter for soning og vår smertefulle erkjennelse?
Med en ramme som kan minne om det klassiske teaterets krav til tidens, stedets og handlingens enhet, fører regissøren Giuseppe Tornatore oss inn i et trangt rom som etterhvert skal puste tungt av sjelelig dramatikk. Rommet befinner seg i en falleferdig villa, som fungerer som en slags politistasjon et sted på den franske landsbygden.
Filmen åpner med hovedpersonens ville flukt gjennom skogen, sett med subjektivt kamera. Et oppbud av politimenn bringer ham uten videre forklaring inn på den lokale politistasjon. Her settes han i forvaring, i påvente av 'Inspektørens' komme. Den innbrakte hovedpersonen spilles av Gérard Depardieu, og sjelden har vi sett hans fysiske nærvær mer fokusert eller bedre utnyttet. Det er så den svette og regnvåte kroppen velter seg ut over lerretetskanten, og et øyeblikk kommer for tett innpå oss. En suveren opptakt, og en skarp kontrast, til den intense følsomhet og de forfinede sjelelige nyanser som etterhvert skal foldes ut.
Ventetiden, før den mystiske 'Inspektørens' ankomst, fylles med en udefinerbar forventning om at noe ekstraordinært skal skje. Et øyeblikk er man usikker på om den innbrakte skal tortureres eller om han skal få klesskift, om en misforståelse skal oppklares, eller om en tragedie skal avdekkes. Så kommer endelig den nevrotisk korrekte inspektøren, i Roman Polanskis skikkelse. Men istedenfor å gi noen avklaring, medfører hans inntreden bare at filmen ytterligere fester grepet på denne ambivalente veksling, og aldri slipper taket i den.
Det er denne veksling som skal prege det forestående forhør som fyller resten av filmen. Inspektørens tvetydige måte å forholde seg til sin fange, gir filmen en nesten uhyggepreget spenning. Først hans mistro til den storvokste lurvete mannen som påstår seg å være en berømte forfatter, endog inspektørens yndlingsforfatter, Onoff. Så hans beundring og respekt når det går opp for ham at det faktisk er forfatteren som sitter foran ham. Og senere en evig veksling mellom posisjoner i den mentale tvekamp som etterhvert skal utvikle seg mellom dem. En tvekamp som også henter sin spenning fra det faktum at samtlige deltagere, tilskueren inkludert, ser ut til å være i villrede med hensyn til hva som foregår, hva som har foregått, og hva som senere skal skje.
Har en person blitt myrdet, er vi vitne til et selvmordsforsøk, lyver Onoff, eller har han bare hatt et hukommelsestap? Er inspektøren en ekte beundrer av forfatteren, er han en sadist og en tyrann som utnytter sin maktposisjon, eller er han en slags guru, en veiviser i sjelens landskaper? Spørsmålene og usikkerheten bevarer sin uforløste spenning gjennom hele filmen. Og når filmen er over har vi slett ikke fått noen forløsning eller avklaring. Det er snarere slik at denne uvissheten bare akselererer idet filmen er over, og publikum sendes ut i vintermørket for selv å finne sine svar.
Og dette er ikke en film som det umiddelbart er lett å finne svar på. Det er vanskelig nok å finne ut hvilke spørsmål som egentlig stilles. Det eneste som er klart er at filmen, på en ganske beskjeden måte, men konsekvent og fortløpende, bryter med hver forventning den bygger opp. Og avslutningens klimaks er et brudd med alt, enda en gang.
Først når rulletekstene brått bryter inn i vår forvirring, har vi tilstrekkelig med holdepunkter til å forsøke en tolkning. I lys av avslutningen må hele filmen gjennomgås på nytt, alle opplevelser og antagelser må revideres og korrigeres. Og nettopp denne forlengede fordøyelsesprosess er filmens særegne styrke. Dette er ikke en film som bare sitter i oss som etterdønninger av en sterk opplevelse. Den henger igjen fordi den slett ikke avsluttes på lerretet. Først når den får fortsette å rulle frem og tilbake i tilskuerens sinn, har den mulighet for å finne en avslutning. Men denne mulige styrke er også filmens utfordring til publikum. Skal vi la det uforståtte drukne i sjelens grums, og la det åpenbare og lett tilgjengelige råde grunnen? Eller skal vi holde fast på det uklare, og la det romstere i tankestrømmen, inntil det selv finner en form som gir mening?

Tord Østberg
tord@cogweb.net