|
Åndens institusjonalisering av Tord Østberg RELIGION. Ebbe Gudmand-Høyer: Forholdet mellom inspirasjon og institusjon er et kjerneproblem i kristendommens
historie. Kirken som maktbastion og byråkrati har gjennom århundrene
styrket seg gjennom å ofre den karismatisk induserte indre omveltning.
Intensiteten i den individuelle henrykkelse har stadig gått tapt
i dogmenes korridorer. Som Fransiskanernes tiggermunker på begynnelsen av 1200-tallet,
søker teolog og magister Gudmand-Høyer tilbake til det 'evangeliske
ideal'. Han postulerer uoverensstemmelse mellom Kirkens og presteskapets
institusjonaliserte selvtilfredshet, og den historiske Jesus' ydmykhet
overfor de fattige og lidende. Med basis i den kildekritiske Bibelforskning
påviser han hvordan man allerede i evangeliene kan finne de første
anslag til en omskrivning av Jesus' anarkistiske gnist, til fordel for
en institusjonsfremmende fortolkning av hans utsagn og handlinger. Analysen
består i et forsøk på systematisk å skille fra
hverandre den historiske Jesus, den oppstandne Kristus og Kirken. Den historiske Jesus er selvfølgelig gammelt nytt, både
som forskningsobjekt og som idealisert projeksjonsbærer. Gudmand-Høyer
nøler ikke med å kombinere og veksle mellom de to. I det
ene øyeblikk skal han som arkeolog grave seg gjennom evangelienes
"geologiske lag", og nå fram til "de historiske realiteter,
som er baggrund for Ny testamente og kristendommen". I den sammenheng
har Jesus' ord "konkret betydning, som ikke kan løsrives fra
situationen". Og skildringen av hans helbredelser kan ikke "anvendes
i dag og give mening". I neste omgang gripes han av rest-marxistisk
patos, og skriver begeistret om en Jesus som er "ubegripelig radikal",
som med "anarkistisk provokation" "åbner for en fuldstendig
ny virkelighed", og "uden at tage hensyn til de religiøse
autoriteter... sætter...sin egen oppfattelse op mod den gældende
lov". I en av de få kritiske anførsler mot denne idealiserte
Jesus-figur, aner man forfatterens uuttrykte skuffelse over at Jesus kan
være så ufin at han utnytter Lazarus' død til å
demonstrere sin egen guddommelighet. I denne innledende analyse har ikke forfatteren mye nytt å tilføye.
Hans 'utgravde' Jesus fremstår som en marxistisk helt for de fattige
og lidende masser. De som i likhet med Marx' proletarer representerer
"det alment menneskelige, det fortabte", som ikke er "forløjede
på samme måde som farisæerne," og derfor "kan
tage imod gudsriget." Han blir en karismatisk autoritet som taler
med "utrolig myndighed" når han "spontant og lidenskabeligt
hudfletter...de skriftkloge". "Egensindigt vender han alle ting
på hovedet, med kraft helbreder han...". Forfatterens etterfølgende
refselse av samtidens teologer og deres feige vandring "til de hellige
skrifter for at få legitimering af deres forestillingsverden"
samsvarer med hans tidligere uttrykte forakt for "den kommunistiske
kommisær med den rette ideologi". Forsåvidt forståelige
vurderinger, men det er frustrerende at han ikke tydeliggjør det
man i marxistisk terminologi kunne kalle en objektiv interessekonflikt
mellom inspirasjonens kilde og dens institusjonaliserte versjons bærere.
I en slik forståelse ville 'feigheten' og 'konvensjonaliteten' i
større grad fremstå som posisjons- og funksjonsbestemte reflekser,
istedenfor individuelt funderte moralske svakheter. Gjennom sine moraliserende sekvenser glemmer forfatteren stadig å
være arkeolog og vitenskapsmann, han benekter realiteten av de lag
han har gravet seg gjennom, og henfaller til dyrkelse av de brustne potteskår
han omsorgsfullt vasker ut av historiens søle. Som om 'der Jesus
an sich' virkelig skulle være tilgjengelig et sted dypt inne i den
virkningshistoriske skog som fortsatt vokser vilt rundt ham. På
sitt mest naive er forfatteren når han våger den merkelig
historieløse påstand at kristendommens "succes i verdenshistorien"
skyldtes at "Jesus' forkyndelse har en umådelig naturlig appel".
Dermed får kilden urimelig stort ansvar for de uberegnelige og mangefasetterte
historiske prosesser dens materiale har gjennomløpt. Mer interessant er fremstillingen av de psykologiske virkninger av Jesus'
død. Disiplenes fortvilede tapsfølelse aktualiserer et kompensasjonsbehov
som igjen genererer forestillingen om den oppstandne Kristus. Forfatteren
makter å gi idéen om Jesus som den salvede (= messias = kristus),
den som er forutsagt og forventet i den jødiske religion, et tilforlatelig
psykologisk fundament. Både oppstandelsen og himmelfarten blir fenomener
som med all sin realitetsbrist, gjøres forståelige for en
moderne psykologiserende tenkning. Kompensasjonsbehovets virkelighetsredigerende
funksjon går etterhvert i samspill med urmenighetenes institusjonelle
behov. Den rastløst omveltende inspirator Jesus som hevdet at Gudsriket
allerede var kommet, erstattes av en mektig Kristus som gjennom sitt løfte
om tilbakekomst etablerer en ventetid som krever tålmodighet og
stabilitet. Tungetalen og misjonsbefalingen skaper grunnlag for en vikarierende
inspirasjon, som til tross for sin stahet og egenrådighet er mer
funksjonell og tilpasningsdyktig enn den opprinnelige anarkistiske iver.
Legitimiteten ligger ikke lenger bare i ledernes indre overbevisning og
budskapets umiddelbare effekt, men i den guddommelige referanse, og i
forventningen om en annen fremtid. Gudmand-Høyer dokumenterer overbevisende hvordan redigeringen
av Jesus' liv begynner allerede i evangeliene. Urmenighetene beskrives
ikke i nostalgiske vendinger om tapt uskyld, men som arnested for forflatende
omskrivning og ideologiproduksjon. I beskrivelsen av Kristusfiguren som
kulturelt konstrukt blir forfatteren langt mer nøktern og omhyggelig
enn i sin euforiske avdekking av en historisk desinfisert Jesus. En overbevisende
demonstrasjon av at historisk-litterær intellektuell analyse er
et verktøy mer egnet for dekonstruksjon enn for inspirasjon. Eller
som forfatteren selv sier det: "Den metode, forskningens, videnskabens,.....er
naturligvis en ganske anden metode end den, der styrker troen." Men til tross for denne innsikt er han ikke i stand til å holde
fingrene fra fatet. Ønsket om å inspirere og reformere er
så sterkt at bokens avsluttende del, som omhandler Kirken, helt
mister kontakt med de anslag til historisk analyse som har preget de innledende
manøvre. Som historisk interessert leser forventer man en gjennomgang
av de sosiale, økonomiske og politiske omstendigheter rundt etableringen
av kirken som maktinstitusjonen; fra Konstantin, gjennom middelalder,
klostervesen, inderlighetsbevegelser, reformasjon, motreformasjon, sekularisering
osv. Isteden hopper forfatteren, med unntak for noen enkle skisser, bukk
over 1700 års kirkehistorie, seiler i rask glideflukt gjennom noen
teologisk-filosofiske svingninger på 1800- og tidlig 1900-tall,
og lander med et brak i en inderlig refselse av samtidens danske kirkeinstitusjon.
Her preker forfatteren en uregjerlig blanding av post-marxistisk åpenhetshumanisme,
romantisk kjærlighetslengsel, eksistensiell individfokusering og
lutherske kallstanker. Alt dette i uutslukkelig reformatorisk iver for
sin "folkekirke": En kirke som kan leve opp til ideale fordringer
om eksistensiell dialog og rasjonelt korrigert utopisme, uten å
rote seg bort i "politiske, moralske eller sociale mærkesager".
I denne kirke utgjøres presteskapet av "kritiske teologer
og idéhistorikere", som med mot og kjærlighet skal grave
det evangeliske gullet frem av hele den europeiske kulturtradisjon. Og
både Marx, Nietzsche og Freud er gode bærere av det tvetydige
budskap som "Jesus har sat (..) ind i vores kultur, som har formet
os, og som vi ikke kan glemme." Budskapet om at mennesket, til tross
for en verden preget av død, krig, klodens forgjengelighet og sin
egen usympatiske fremtreden, likevel kan tiltros kjærlighet. En leser som ser med sympati og forståelse på Gudmand-Høyers
forsøk på å rense sin religiøse barnelærdom
gjennom et historisk korrigerende filter, får problemer med å
bevare fatningen gjennom bokens siste del. Her våkner de ufordøyede
religiøse tilhørighetslengsler til liv, og forfatteren som
var eksistensialist, rasjonalist og inderlighets-teolog, blir institusjonsbygger
og kirkereformator. Nok en gang unnlater han å konfrontere et sentralt
problem; at den forførende inspirasjons opphetede elitisme står
i et uomgjengelig spenningsforhold til den nedkjølte ritualiserte
jevnbyrdighet som er institusjonsbyggingens ideologiske forutsetning.
En forutsetning som slett ikke utelukker utviklingen av maktmisbrukende
hierarkier. |