Jernhansken og det europeiske paradis

av Tord Østberg

POLITISK TEORI. Robert Kagans forsøk på å rettferdiggjøre amerikansk utenrikspolitikk nedtoner skillet mellom opportunistisk maktarroganse og realitetsorientert idealisme.

Robert Kagan:
Of Power and Paradise
103 sider. Alfred A. Knopf. 2003

Robert Kagans Of Paradise and Power, som har ligget på amerikanske bestselger-lister de siste månedene, gir en fortolkning av de historiske forutsetningene for forskjellene mellom USAs og Europas utenrikspolitiske strategier. Tatt i betraktning at hovedtyngden av bokens resonnement ble publisert i en artikkel i Foreign Policy Review allerede i juni 2002, er dens analyse av de transatlantiske spenninger som har preget den internasjonale agenda det siste året, imponerende presis.
Kagan var en av to stiftere av 'tenketanken' Project for the American Century, sitter nå som seniormedarbeider i Carnegie Endowment for International Peace, og skriver en fast spalte for Washington Post. Han tilhører gruppen av såkalt 'nykonservative' tenkere, som i løpet av det siste halvannet året har klart å bli den nåværende amerikanske administrasjonens viktigste utenrikspolitiske premissleverandør. Gruppen har sin historiske opprinnelse i en jødisk-amerikansk høyrefløy i Trotskist-bevegelsen på 1930- og 40-tallet. Deres 'nye' konservatisme utviklet seg på 60-tallet, da de på grunn av misnøye med de motkulturelle bevegelsene, antok tradisjonelt konservative holdninger, som for eksempel motstand mot statlige velferdsprogrammer. Samtidig utviklet de en militaristisk og intervensjonistisk utenrikspolitisk ideologi, som til tross for en klar affinitet til høyresiden i USAs politiske landskap, hverken har sine historiske røtter eller ideologiske forløpere der. Flere av de sentrale nykonservative ideologer er sterkt influert av den jødisk-amerikanske filosofen Leo Strauss. En sentral tanke hos Strauss er at det internasjonale samfunn består av en liten og isolert gruppe av liberale demokratier, som er utsatt for en konstant trussel fra de resterende ikke-demokratiske stater.
I løpet av de siste 10-15 år, siden Reagans presidentperiode utløp i 1989, har de nykonservative ideologene gjennom forskning og publiseringsaktivisme lagt grunnlaget for den innflytelsen de nå utøver gjennom en håndfull strategisk plasserte enkeltpersoner. Allerede ved sitt valg av administrasjon signaliserte Bush en dragning mot den nykonservative tenkningen. Men det var først etter angrepene på WTC at hans utenrikspolitiske linje kunne vendes bort fra den konvensjonelle republikanske isolasjonisme som preget valgkampen, og over til den nykonservative versjonen av Supermachtpolitik; en aggressiv, selvhevdende og internasjonalt opprivende intervensjonisme. Den fortjener kanskje betegnelsen 'neo' (ny), fordi en slik maktutfoldelse var for risikabel før Sovjetunionens oppløsning i 1991, men den er alt annet enn 'konservativ' (bevarende). Den siste Irak-krigen ble de nykonservatives politiske prøvesten; før-krigsperiodens ideologiske utvekslinger markerte dens gjennombrudd for en bredere offentlig oppmerksomhet, og krigens relative suksess konsoliderte og legitimerte dens politiske og ideologiske innflytelse.
De to amerikanske presidentene som har stått nærmest til å realisere nykonservative idealer, Ronald Reagan og George W. Bush, har ikke vært utpreget teoretisk belastet, hverken i bakgrunn eller i holdninger. Det er fristende å anta at deres nærmest demonstrative anti-intellektualisme har åpnet et mulighetsrom for velskolerte aktivister. Mens de nykonservative benyttet Clintons presidentperiode til å finpusse sitt ideologiske grunnlag og bygge ut sitt politisk kontaktnett, kjente de sin besøkelsestid ved Bush juniors inntreden i nasjonalpolitikken. Da tvillingtårnene falt, og et sjokkert USA plutselig var innstilt på å tenke helt nytt om internasjonale relasjoner, stod de optimalt plassert, både i maktapparatet og i det ideologiske landskap. Symbiosen mellom deres kunnskapsrike og historisk reflekterte ideologiproduksjon, og den nåværende presidentens kombinasjon av global handlingsiver og retorisk naivisme, har allerede demonstrert sin potens.
Et sentralt moment i Kagans tekst har blitt kjent gjennom hans slagordpregede parafrasering om at 'amerikanerne kommer fra Mars og europeerne kommer fra Venus'. Underforstått at krigsvillige amerikanere og fredselskende europeere har et grunnleggende, og kanskje i siste instans uoverkommelig, kommunikasjonsproblem. Et mer tungtveiende poeng i Kagans utlegning er imidlertid hentet fra Tony Blairs tidligere utenrikspolitiske rådgiver Robert Cooper, og innebærer en helt annen inndeling av det geopolitiske felt; nemlig mellom de moderne demokratiske kulturer på den ene siden, og de regressive, teokratiske, diktatoriske og upålitelige regimer på den andre siden. I Coopers bilde skulle USA og Europa være allierte i en konfrontasjon der motparten består av store deler av resten av verden. En realitetsorientert håndtering av denne konfrontasjonen forutsetter ifølge Cooper at den 'demokratiske' siden må benytte seg av en selektiv dobbeltmoral i internasjonale relasjoner: Forhandlinger, avtaler, og økonomiske og kulturelle virkemidler kan anvendes mellom de demokratiske statene innenfor den første gruppen. I forhold til statene i den andre gruppen, som altså er vesentlig mer omfattende enn Bushs famøse triade av 'røverstater', er det i siste instans bare tvang og overmakt som kan forventes å gi pålitelige resultater.
Kagan bekjenner seg i høy grad til en slik fortolkning av internasjonale relasjoner, men med ett vesentlig forbehold. Etter Kagans oppfatning har utviklingen etter den 2. verdenskrig medført at europeerne har mistet evnen til å se klart hva som er de realpolitiske omstendigheter, og gitt avkall på muligheten til være en aktiv deltager i utformingen av internasjonale relasjoner. Den lange fredsperioden under den kalde krigen, der USA leverte trygghet gjennom å beskytte mot trusselen fra USSR, induserte en form for ideologisk blindhet hos europeerne, som etterhvert gjorde dem ute av stand til å skjelne mellom venn og fiende. Den innenrikspolitiske trenden i etterkrigstidens Europa har dessuten vært å kanalisere økonomiske ressurser inn i utbygningen av velferd, i stedet for å investere i militær slagkraft (et stadig gjentatt motsetningsforhold i Kagans resonnementer). Denne prioriteringen har medført at europeiske stater ikke lenger er i stand til å mobilisere den militære makt som er nødvendig for å realisere den konfrontasjonslinjen som Cooper foreskriver som ideal. Ifølge Kagan er det derfor USAs virkelighet, og ikke Europas, som er mest treffende beskrevet i Coopers analyse. Den aggressive utenrikspolitikken som USA har kunnet utfolde etter Sovjetunionens bortfall som militær trussel, representerer nettopp en manifestasjon av den konfrontasjonsviljen (og den tilhørende dobbeltmoral) som Cooper beskriver. Og selv om presidentens retorikk kan ha blitt noe mer affirmativ under Bushs presidentperiode, representerer hans politikk, ifølge Kagan, ikke noe vesentlig brudd med en unilateralisme som ble tydelig allerede under Clinton. (Kagan nevner våpenskjold-programmet, kravet om immunitet i ICC, bombingen av Irak i 1998, og intervensjonen i Kosovo i 1999.)
Forfatteren avviser i det hele tatt etablerte oppfatninger av et USA som svinger mellom isolasjonistiske og intervensjonistiske doktriner i sine internasjonale relasjoner. Isteden fremhever han hvordan landet helt siden uavhengighetskrigene har hatt vedvarende ambisjoner om økonomisk og politisk ekspansjon: "The ambition to play a grand role on the world stage is deeply rooted in the American character." USAs ekspansjonisme har, ifølge Kagan, vært preget av en sympatisk kombinasjon av effektiv maktbruk og en etterfølgende utstrakt hånd. Denne strategiens enestående suksess har medført at tidligere fiender som Japan og Tyskland i dag er "valued friends and allies". Og selv den kalde krigens tilsynelatende uoverstigelige militære, økonomiske og ideologiske motsetninger, skulle vise seg å munne ut i et ydmyket og forhandlingsvillig Russland, eller "another stunning transformation of a defeated foe" som Kagan uttrykker det.
Kagan berører imidlertid ikke de vedvarende kaotiske tilstander i Afghanistan, og de svært problematiske forholdene, både i statene som kom ut av Jugoslavias splittelse, og i Russland og flere av dets gjenoppståtte randstater. Vietnamkonflikten nevnes såvidt et par ganger, uten noen grundigere drøftelse. Om forfatteren hadde åpnet sitt perspektiv til også å inkludere en analyse av de mindre vellykkede resultatene av USAs aggressive internasjonale intervensjoner, ville han kanskje endt opp med en noe mer overbevisende balanse i sitt bilde av USAs evne til å dyrke vennskap, velstand og demokrati gjennom sin overlegne militære slagkraft. Det er symptomatisk for denne svakheten ved Kagans analyse at de relativt forutsigelige problemene knyttet til å skulle innføre et demokratisk politisk system i Irak, i etterkant av en militær intervensjon, heller ikke blir noe tema.
I Kagans resonnementet er USAs positive erfaringer med å sette overlegen militærmakt bak sine internasjonale ambisjoner, bare en del av et større bilde. I dette bildet er det minst like viktig at Europa har hatt så dårlige erfaringer med sine militære ekskursjoner det siste hundreåret. Til dels fordi de store kampene har vært utkjempet innenfor det europeiske kontinentet, og mellom europeiske naboer. Og til dels fordi det i etterkrigstidens Europa ikke har vært politisk mulig å få gjennomslag for budsjetter som prioriterte utbygningen av tilstrekkelig slagkraftige europeiske militærstyrker.
I stedet for å videreføre sine lange tradisjoner for Machtpolitik, har Europa siden 1. verdenskrig i tiltagende grad søkt mot forhandlinger og fredelige løsninger på konflikter. USA har beveget seg i motsatt retning, fra et historisk utgangspunkt i en utenrikspolitikk gjennomsyret av opplysningstidens idealer: "The young United States wielded power against weaker peoples on the North American continent, but when it came to dealing with the European giants, it claimed to abjure power and assailed as atavistic the power politics of the eighteenth- and nineteenth-century European empires." Men mens Europa, med Kagans ironi, nå er blitt den flinkeste gutten i den multilaterale klassen, har USA overtatt det tidligere europeiske perspektivet på internasjonal politikk, og den tilhørende maktutøvelse.
Dette rollebyttet i maktrelasjoner har europeerne innhyllet i en vidløftig og idealistisk overbygning. Det europeiske skiftet fra å søke makt og kontroll til å søke fredelig samhandling, fremstilles som en kulminasjon av sivilisasjonsprosessen, og som hardt tilkjempede endringer i holdninger og idealer. Kagan skjærer brutalt gjennom europeernes selvidealisering, og hevder at de endrede idealene utelukkende reflekterer endrede maktforhold: "When the United States was weak, it practiced the strategies of indirection, the strategies of weakness; now that the United States is powerful, it behaves as powerful nations do. When the European great powers were strong, they believed in strength and martial glory. Now they see the world through the eyes of weaker powers."
Den tredje vesentlige brikken i Kagans militærstrategiske verdensbilde er at USA under den kalde krigen hadde en egeninteresse i å ivareta europeisk sikkerhet. USAs militære nærvær i Europa, og løftet om å komme NATO-alliansens medlemmer til unnsetning dersom Sovjetunionen skulle forsøke seg på ytterligere ekspansjon, var også en måte å beskytte USAs egen sikkerhet. Kagan klarer ikke å bli helt enig med seg selv om hvor moralsk høyverdig denne amerikanske posisjonen egentlig var. På den ene siden var den utslag av en kynisk intensjon om å opprettholde et slagkraftig NATO "... that could stop Soviet armies on European soil (...) and with the bulk of casualties suffered by Europeans, not Americans." På den annen side mener Kagan at "... the willingness of the United States, standing in relative safety behind two oceans, to link its very survival to that of other nations was rather extraordinary." Og den egeninteressen en slik doktrine var basert på "... was the most enlightened kind of self-interest - to the point where it was at times almost indistinguishable from idealism."
Gjennom hele Kagans bok er det dette maktpolitiske resonnement som legitimerer USAs unilaterale intervensjonisme. Europa har i etterkrigstiden sviktet sitt ansvar for å bygge opp en slagkraftig hær, og i stedet hengitt seg til å dyrke sin paradisiske velferdsidyll. Det europeiske prosjekt har ikke andre utenrikspolitiske ambisjoner enn å hindre voldsutøvelse, og dermed realisere Kants forestillinger om evig fred. Fra et amerikansk perspektiv fremstår dette som en ganske latterlig forestilling, som bare kunne blomstre i etterkrigstidens Europa fordi "American power made it possible for Europeans to believe that power was no longer important." Dermed blir det USA som må ta på seg den besværlige oppgaven det er å leve i Hobbes' verden av alles krig mot alle: "Because Europe has neither the will nor the ability to guard its own paradise and keep it from being overrun, spiritually as well as physically, by a world that has yet to accept the rule of 'moral consciousness', it has become dependent on America's willingness to use its military might to deter or defeat those around the world who still believe in power politics."
Men også USA føler tilhørighet til den liberale og fredelig tilstand det postmoderne Europa befinner seg i, også USA ønsker egentlig å kunne bekjenne seg til de idealer om fredelige allianser og dannet internasjonalt samkvem som Europa hengir seg til. For å leve i denne spenningen mellom kantianske fredsidealer og Hobbes' brutale maktvirkelighet, må amerikanerne tillate seg å operere med Coopers internasjonale dobbeltmoral, "... trying to abide by, defend, and further the laws of advanced civilized society while simultaneously employing military force againgst those who refuse to abide by such rules." Og oppi all Kagans mildt nedlatende overbærenhet overfor mislykket europeisk militærmakt, blir han nærmest sentimental og selvmedlidende i sin utlegning av den verdenssituasjonen som følger av denne amerikanske ansvarsfølelsen: "What this means is that although the United States has played the critical role in bringing Europe into this Kantian paradise, and still plays a key role in making that paradise possible, it cannot enter the paradise itself. It mans the walls but cannot walk through the gate. The United States, with all its vast power, remains stuck in history, left to deal with the Saddams and the ayatollahs, the Kim Jong Ils and the Jiang Zemins, leaving most of the benefits to others."
Den dobbeltmoralen som Kagan forsvarer innebærer både maktpolitiske og retoriske avveininger. De første innebærer at man må vurdere hvorvidt en motpart kan tilkjennes en plass i "advanced civilized society", og dermed kan forventes å ville inngå i reelle forhandlinger med henblikk på fredelige løsninger, eller om motparten står utenfor det gode selskap og derfor først må bringes til føyelighet gjennom maktbruk. De retoriske overlegningene innebærer at når den amerikanske administrasjonen finner det nødvendig å anvende rå makt, så vil legitimeringen av denne maktbruken kune være helt vilkårlig, og tilpasset til det aktuelle publikum. Den sittende presidenten har kunne komme svært langt overfor sitt eget folk med å etablere grovkornede moralske dikotomier og religiøst ladede fiendebilder. Overfor FN og verdenssamfunnet måtte han isteden prioritere frykten for spredning av masseødeleggelsesvåpen. En konsekvens av denne selektive retorikken er blant annet at den vedvarende mangelen på dokumentasjon av et Irakisk atomvåpenprogram ser ut til å bekymre europeerne vesentlig mer enn den bekymrer USAs befolkning.
Kagans tanker, slik de er formulert i hans artikkel og senere utdypet i bokform, har i løpet av det siste året blitt de nykonservatives katekisme. Med overbevisende presisjon avtegner og begrunner han de politiske konsekvenser av 'tenketankenes' historiske og ideologiske analyser. Også den godt beleste europeiske venstresiden, ser ut til å anerkjenne Kagan som en verdig ideologisk motstander. Forfatterens plassering i Brüssel har åpenbart bidratt til å styrke hans forståelse av europeiske posisjoner, og vennet ham til å bryne sin tenkning mot et skeptisk publikum.
Selv om det er lett å mislike at Robert Kagan og hans nykonservative kumpaner har etablert seg som en såpass vesentlig maktfaktor i USAs administrasjon, så må man i den intellektuelle redelighetens navn anerkjenne at det ligger en viss lettelse i å lese hans avslørende forsvar for USAs Machtpolitik. Dersom EU eller FN skal klare å etablere noen moralsk eller politisk motvekt mot amerikansk unilateralisme, virker det påkrevet å ta høyde for Kagans analyse av dens historiske forutsetninger og ideologiske basis. Hans brutale hobbesianske verdensbilde har naturligvis begrenset folkelig appell, både i USA og Europa. Men det ser likevel ut til å være et godt hjelpemiddel for å forstå amerikansk utenrikspolitikk, med sin underlige kombinasjon av selvrettferdig misjonsiver og maktarrogant kynisme.

Tord Østberg
tord@cogweb.net