Etter raseriet

av Tord Østberg

Sommerens franske utgivelse av Oriana Fallacis angrep på arabisk kultur, ble forsøkt stoppet via rettsvesenet. Denne reaksjonsmåten medførte at den franske debatten om boken,
fikk et annet preg enn den italienske.

Oriana Fallacis bok "L'arabbia e l'orgoglio" ('Raseri og stolthet') vekket sterke reaksjoner da den ble utgitt i Italia i desember 2001. Hennes utnyttelse av 11. september-katastrofen til å lansere et verbalt frontalangrep på hele den arabisk-muslimske kultur, utløste indignerte motforestillinger fra en provosert venstreside. Også kjente kulturpersonligheter som semiotikeren Umberto Eco og den spanske filosofen Fernando Savater var tidlig ute med å markere muligheten for å innta mer balanserte standpunkter enn Fallaci, men uten å preges av venstresidens apologetiske ryggmargsrefleks. Den første oversettelsen av boken, til fransk, var klar på forsommeren, og kvalifiserte seg raskt til det man der kaller en 'succés de scandale'.

Ingen av de to store forlagene Gallimard og Grasset ønsket å utgi den franske oversettelsen, til tross for et salg på 1 million eksemplarer i Italia. Den 25. mai kom den likevel ut på det mer ukjente forlaget Plon, og ble straks heftig kritisert fra flere hold: Den moderate islamisten Dalil Boubakeur kalte boken en provokasjon som 'føyer seg til den lange listen av islam-fiendtlige bøker', og anklaget Fallaci for å 'fremvise den samme form for fanatisme som hun selv gir inntrykk av å bekjempe'. Lederen for Frankrikes protestantiske forsamling, pastor Jean-Arnold de Clermont, fant boken 'kvalmende', og anså selve utgivelsen for upassende så lenge 'det helt avgjørende er å lykkes med integrasjonen'. Lederen for den katolske kirkes sekretariat for islamske relasjoner, pater Jean-Marie Gaudeul beklaget seg over bokens fordreining av Koranens innhold. 'Nyfilosofen' Bernhard-Henry Lévy som ellers bekjenner seg til 'kampen mot fundamentalisme', uttrykte sterk motvilje mot Fallacis argumentasjonsform, inkludert hennes generaliserende stigmatisering av en milliard muslimer.

Fallaci besvarte sine kritikere med en lang artikkel i Le Figaro den 7. juni, der hvert avsnitt innledes med ordene : 'Jeg finner det skammelig at...'. Hun anklager statlige italienske TV-medier, pavens avis 'L'Osservatore Romano, venstresiden, og alle 'vanekonformistene' for å bidra til en 'ny oppblomstring av antisemittismen', og dermed en 'ny fascisme' og en 'ny nazisme'. Hun angriper européernes naive tiltro til Arafat: 'Det nullet, som ved hjelp av saudiarabiske penger spiller den evige Mussolini-figuren, og som i sine storhetsforestillinger tror at han vil gå inn i historien som palestinernes George Washington.' Og videre: 'Han spiller alltid dobbeltspill, han sier aldri sannheten, ikke en gang om du spør ham hva klokken er.' Heller ikke 'den tragiske' Sharon slipper helt unna Fallacis verbale pisk, men hun erklærer seg 'for Israel' og 'for jødene', slik hun var det den gang hun 'som liten pike kjempet sammen med dem' (under 2. verdenskrig). Med sedvanlig selvbevissthet avslutter hun sin tirade med følgende sentens: 'Og selv om alle innbyggerne på denne planet skulle ha en annen oppfatning, så ville jeg fortsette å mene dette.'

Den franske utgivelsen ble imidlertid ikke bare møtt med motforestillinger, men også med rettslige mottiltak. Organisasjonen MRAP (Bevegelsen mot rasisme og for vennskap mellom folkene) gikk til sak for å få utgivelsen forbudt, mens LICRA (Internasjonalt forbund mot rasisme og antisemittisme) ønsket en rettslig kjennelse på at boken skulle utstyres med en advarsel. Disse kravene ble i første omgang avvist ved en domsavsigelse 21. Juni. Påstanden om at boken 'oppildner til rasehat', ble imidlertid overført til en ny rettslig prøving den 9. oktober. Dersom Fallaci finnes skyldig, vil den franske utgivelsen av boken fortsatt kunne forbys, og forfatteren risikerer å idømmes betinget fengsel.

Den diskusjon Fallacis bok vekket i franske aviser kom raskt til å dreie seg rundt spørsmål om uttrykksmåter, ytringsfrihet, og legalitet. Fordi spørsmålet om lovlighet ikke på denne måten ble aktualisert i Italia, kunne debatten der konsentreres om å imøtegå Fallacis provoserende synspunkter på innvandringspolitikk og muslimsk kultur, både innenfor og utenfor den arabiske kultursfære. Et hovedtema har naturlig nok vært spørsmål om hvordan vesten bør forholde seg til terrorisme, forutsatt at den aggressive reaksjonen som Fallaci forfekter er et feilgrep. Sosiologen Stefano Allievi hevder for eksempel at det ikke finnes noen organisert muslimsk terrorisme, og at en slik forestilling bare er en paranoid konstruksjon. Journalisten Tiziano Terzani virker kanskje noe mer tilforlatelig når han fremholder at den muslimske terrorismens motivasjonsgrunnlag er USAs imperialistiske, Israel-vennlige og olje-fokuserte midtøsten-politikk. Terzani tilføyer dessuten at USAs globaliserte kapitalisme i seg selv er en form for 'terrorisme', et definisjonsgrep som skal gjøre det implisitt forståelig at denne terrorismens ofre griper til en slags 'motterrorisme'.

De samme forfattere er mer koordinert i sin oppfatning av at man først og fremst burde analysere flybombernes private motiver, og ikke legge for stor vekt på deres kulturelle eller religiøse tilhørighet. Det gjøres riktignok lite forsøk på å skjule at ønsket å dreie analysene i en slik retning også er strategisk motivert, med sikte på å motvirke en eskalering av kulturkonflikten. Tilbøyeligheten til under visse omstendigheter å ville etablere en slik taktisk relasjon til 'sannheten' ser i det hele tatt ut til å være ganske utbredt blant Fallacis kritikere, også i franske aviser. Nesten like utbredt faktisk som kritikken av hennes kunnskapsmangel og 'faktafeil'. En mer eksplisitt motvilje mot å akseptere at USA/vesten skulle svare på WTC-angrepet med militære reaksjoner, kommer også til uttrykk i en tilbøyelighet til å legge stor vekt på all mulig tvil og usikkerhet rundt Al-Qaida, Osama Bin Laden, islamismens utbredelse, terrorismens årsaker o.l., slik at en uløselige og ubegripelig kompleksitet blir eneste mulige konklusjon. Det kognitive kaos fungerer i neste omgang som en ugjendrivelig legitimering for full handlingslammelse; hvordan kan vi handle dersom vi ikke forstår?

Umberto Eco, og flere andre, hever den moralske fane og fremholder at dersom vesten angripes av arabisk/muslimsk terrorisme, så må vi som gode kristne snu det annet kinn til. Dermed kan vi sørge for å bryte voldsspiralen, og ikke være like dårlige mennesker som terroristene. Denne reaksjonsform oppfattes som den eneste gyldige demonstrasjon av den vestlige kulturs overlegenhet. Og dette er den eneste sammenheng der den ene forfatter etter den andre frimodig kan utbasunere vestens kulturelle overlegenhet, uten å hemmes av kollektiv skamfølelse. Som så ofte ellers i vårt kristen-humanistiske konglomerat, ser det ut til at de andres skyld gir den beste beskyttelse mot vår egen skam. Og dermed berøres et annet hovedtema i den italienske debatten, som særlig ble aktualisert av Silvio Berlusconis famøse (og umiddelbart skambelagte) uttalelse om den vestlige kulturs overlegenhet; nemlig spørsmålet om det overhodet går an å sammenligne kulturer.

I denne debatten har det vært en tendens til å henfalle til uspesifikke påstander om at enhver kultur er så kompleks og ugjennomtrengelig at den knapt nok lar seg definere eller forstå i seg selv, og at enhver sammenligning med en annen (like uforståelig og kompleks) kultur, derfor blir prinsipielt umulig. En variant av dette argumentet er basert på en slags masochistisk selvforståelse: Vestens universalistiske sannhetskrav har brakt oss til erkjennelsen av at alle perspektiver og synspunkter preges av ens eget kulturelle utgangspunkt. Derfor finnes det ingen kulturuavhengig sannhet, og følgelig ingen (universell) sannhet i det hele tatt. Alle synspunkter og perspektiver like mulige og like (lite) sanne, og mine egne har ingen høyere verdi eller sannhetsgehalt enn alle andres. Dermed blir det umulig å tro på sin egen oppfatninger, eller de blir i det minste punktert som mulige handlingsgrunnlag.

Ecos fremstilling av den antropologiske vitenskaps fremvekst som et forsøk på å råde bot på européernes dårlige samvittighet over 1800-tallets imperialisme, gir en befriende idéhistorisk åpning av denne håpløst innelukkede perspektivisme. Ifølge Eco blir det galt å forstå antropologien dithen at det er umulig å sammenligne kulturer, men for å foreta en slik sammenligning må man først ta seg bryet med å fastsette noen parametre. Ved hjelp av slike 'målestokker' kan kulturer faktisk både beskrives og sammenlignes med en rimelig grad av 'objektivitet', hvis avvik fra de 'ideale fordringer' burde være til å leve med. At forskjellig personer (og forskjellige kulturer) vil komme til å ha helt forskjellige preferanser for valg av disse parametrene er i denne sammenheng uproblematisk. Eco leser heller ikke antropologiens slutninger som uttrykk for en relativistisk kulturoppfatning, der alle kulturer nødvendigvis må oppfattes som like verdifulle (eller like kompliserte, for de konsekvente rettferdighetsideologer). "Antropologien går ikke lenger enn å hevde at så lenge de Andre forblir på sine egne territorier, så må man respektere deres livsstil," skriver han. Det er fristende å tilføye at vestens kulturelle fordøyelsesprosess kanskje må gå enda noen runder før forståelsen av forskjellene mellom respekt og blind tiltro er helt på plass.

Fallaci gjorde på mange måter jobben lettere for sine motstandere da hun skrev 'L'arabbia et l'orgoglio'. Ved å være fullstendig kompromissløs i sitt fremmedhat og sin fordømmelse av en hel kultur, vekket hun til live en motreaksjon som er dypt forankret i vestens idealiserte selvbilder. Hennes tekster river smertefulle flenger i vestens møysommelig tilegnede idealer om å møte det fremmede med toleranse og nysgjerrighet. Heller ikke våre sentimentale forestillinger om de undertryktes adelskap levnes mye pusterom i Fallacis totale avvisning av europeisk innvandrings- og asylpolitikk, som hun beskriver som naiv og nærmest masochistisk. Hennes synspunkter lignet i det hele tatt til forveksling på holdninger forfektet av den europeiske 'høyrebølgens' mer ekstreme eksponenter. Derfor har boken også i skandinaviske medier (f.eks. Politiken og Dagsavisen) kunnet bli omtalt med en summariske avvisning som er den konvensjonelle indignasjons varemerke.

Den bevisst provokatoriske stilen bidrar i noen grad til å tilsløre den kompliserte prosess Fallaci åpenbart må ha gått gjennom før hun trakk sine konklusjoner. Det er som om hun trygler om å slås i hartkorn med en mer egosentrisk motivert, historieløs og ureflektert fremmedfiendtlighet, som kan finnes blant europeiske høyreekstremister. Til tross for at dette er politiske strømninger der Fallaci, med sin dype tilknytning til slektens kamp mot italiensk fascisme, og sin sterke og omfattende identifikasjon med vestlige kulturelle idealer, åpenbart ikke ville kunne finne seg til rette i. Hennes tekster virker gjennomsyret av et ambivalent forsøk på å revansjere og å rette opp de krenkelser italiensk venstreside har påført henne. Gjennom sine sterkt nostalgiske referanser til 2. verdenskrig, kampen for Italias samling og USAs krig for uavhengighet, gir hun inntrykk av å ville ignorere de fundamentale endringer i internasjonale relasjoner og ideologiske strømninger som har funnet sted de siste 30 år, og spesielt siden Berlinmurens fall.

Fallacis ambisiøse forsøk på å videreføre verdenskrigens anti-fascistiske impuls i en utrettelig kamp mot autoritær urettferdighet, vekket ikke den anerkjennelse som hun forventet. Hennes sterkt emosjonelle motivasjon for denne kampen, og hennes manglende villighet til å sikre seg i fastlåste ideologiske forankringer, utløste åpenbart mer irritasjon enn begeistring fra hennes potensielle forbundsfeller, både blant feminister og på den politiske venstreside for øvrig. Fallacis utspill i diskusjonen om relasjonen mellom vestlig og arabisk-muslimsk kultur i etterdønningene etter WTC-katastrofen, synes preget av en uavlatelig og fortvilet appell til denne venstreside som igjen og igjen vil avvise henne. Og vi som i våre ubevisste gjemmer viderefører den kronisk dårlige samvittighet som 70-talls 'radikalismen' lånte fra sitt kristen-humanistiske kulturgrunnlag, vi istemmer gjerne en automatisert fordømmelse på intellektuelt billigsalg.

Tord Østberg
tord@cogweb.net