|
Bushs religiøse retorikk av Tord Østberg For en europeer kan det synes merkelig at president
GW Bush helt siden 11. september 2001 har kunnet formulere sine utenrikspolitiske
prioriteringer innenfor rammene av en ganske primitiv religiøs
terminologi, med tilhørende forenklede kategoriseringer av de gode
og onde krefter. Denne retorikken ser ut til å ha hatt et overraskende
godt gjennomslag i USAs relativt velutdannet befolkning. En del av fenomenet
kan nok tilskrives den midlertidige sjokktilstand etter angrepene på
WTC, kombinert med en utbredelse av kristen fundamentalisme som langt
overskrider den europeiske. Men amerikanernes villighet til å akseptere
omfattende maktutøvelse legitimert av edle hensikter, må
antagelig også forstås på basis av mer generelle aspekter
ved USAs kultur, psykologi og historiske erfaringer. Et grovt skille mellom USAs og Europas kultur kan angis ved at europeernes
tilbøyelighet til sentimental bearbeidelse av sin skuffelser har
gitt grobunn for en handlingslammende refleksjonsdybde. I motsetning til
dette er amerikanernes resultatorienterte fremdriftstrang basert på
en mer benektende og harmoniserende håndtering av uoverensstemmelser
mellom idealer og realiteter. Dette kan igjen medføre en motvilje
mot den type nyanserende introspeksjon som har vært et europeisk
varemerke, om ikke siden Sokrates, så i hvert fall siden Augustin.
I den introspektive tradisjonen inngår en tilbøyelighet til
selvanklage og selvkritikk som europeerne har tilkjent en viss heroisk
status. Denne introspektive tilbøyeligheten ser ikke ut til å
ha fulgt med på emigrantenes lass over Atlanterhavet, og virker
i dag nærmest vesensfremmed for den amerikanske kultur. Ett aspekt ved den psykologiske komponenten i den amerikanske tilbøyelighet
til moralske dualisme, fremheves i Michael Moores film Bowling for Colombine:
Moore påpeker at den enorme overtallighet av antall drap per innbygger
i USA, sammenlignet med Canada, ikke kan henføres til forskjeller
i tilgang på håndvåpen. Regissørens alternative
forklaring er at det amerikanske samfunn er tuftet på fryktens og
mistillittens psykologi. Poenget slås retorisk fast ved at regissøren
tar med seg sitt filmteam og tråkker rett inn i et ulåst canadisk
hjem, der han mottas av en avslappet og munter huseier. Moore utlegger
dette som et tegn på en tillitsfullhet i forhold til andre mennesker
som ville vært utenkelig for de fleste amerikanere. Frykten for
at noen skal bryte seg inn i ens hjem (som kanskje ikke er så spesifikt
amerikansk som Moore vil ha oss til å tro), lar seg naturligvis
lett konvertere til en frykt for skumle mennesker som vil undergrave ens
økonomiske og politiske system. Under et intervju i forbindelse med presentasjonen av filmen på
Berlin-festivalen, hevdet Moore at en viktig årsak til denne amerikanske
nervøsiteten er landets mangel på sosiale sikkerhetsnett.
Dette er et område som USA gir vesentlig lavere økonomiske
prioritet enn selv de mest utmagrede europeiske land. Dermed forsterkes
forskjellen mellom å lykkes og å mislykkes på den sosiale
og økonomiske arenaen, en forskjell som i utgangspunktet er ganske
dramatisk i det amerikanske samfunn. Mot slike truende ytre omstendigheter
er det rimelig å søke beskyttelse i intrapsykiske kategorier
som opererer med bastante barrierer mellom selv og ikke-selv, og dermed
mellom godt og ikke-godt. På den måten kan vellykkede og storforbrukende
amerikanske borgere for eksempel unngå identifikasjon med den miserable
hjemløse tiggeren, samtidig som de bærer ham med seg som
et avsondret og fryktinngytende indre scenarium. Fryktens psykologi forsterkes av amerikanske nyhetsmediers tendens til
å lage store oppslag av saker som kan bidra til folks følelse
av trusler og usikkerhet, mens sakenes eventuelle løsninger vies
lite oppmerksomhet. Når man ser hvor effektivt angrepene 11.09.01
klarte å mobilisere amerikanernes følelse av omfattende og
grunnleggende usikkerhet, er det overraskende at angrepenes organisatorer
ikke syntes interessert i å opprettholde og intensivere denne reaksjonen
gjennom flere lignende aksjoner. Det er liten tvil om at mediene utfra
sin egen dynamikk ville gitt et vesentlig bidrag til å forsterke
effekten av eventuelle oppfølgende terrorangrep, uavhengig av om
aksjonene i seg selv hadde lyktes eller ikke. Man skulle tro at den destabiliserende
uro en slik akselererende frykt kunne medført, nettopp ville være
i terroristenes interesse. I stedet fikk det amerikanske samfunn tilstrekkelig
ro på seg til at Bushs forenklende retorikk gradvis kunne bufre
utryggheten, og igjen føre den nasjonale mentaliteten tilbake til
sitt idylliserende utgangspunkt. USAs historiske erfaringer, med en eksplosiv økonomisk, vitenskapelig
og kulturell utvikling gjennom de siste 200 år, har brakt den tidligere
europeiske kolonien til i dag å kunne rangeres blant verdens fremste
nasjoner på de fleste målbare områder. Den enestående
suksessen har gjort det mulig for amerikanerne å fastholde følelsen
av å være et utvalgt folk i God's Own Country, som ellers
ville blitt faset gradvis ut av historien etter at 1700-tallets nasjonsbyggende
retorikk hadde utspilt sin rolle. Disse grandiose misjonsforestillingene
ble først resirkulert innenfor de store reformbevegelsene på
begynnelsen av 1800-tallet, og har senere gjentatte ganger kunnet mobiliseres
med en slik suksess at de i dag må sies å inngå som
en del av det faste arsenal i den amerikanske folkesjel. For de mange
innbyggerne som fortsatt identifiserer seg med The American Dream, kan
resignerte europeeres postmoderne, relativiserende og latent depressive
ironi fremstå som mer situasjonsbestemt enn innsiktsfylt. I motsetning
til europeerne trenger ikke suksessrike amerikanere å reservere
seg i forhold til sine ambisjoner og muligheter. Også USAs krigserfaringer kan (med ett opplagt unntak) uten større forvrengninger fremstilles som både 'vellykkede' og, i hvert fall de siste tiår, relativt lite belastende for egen befolkning. Seierherrens retorikk underlegges ikke den lutrende realitetsorientering som de tapende parter tvinges gjennom. Det amerikanske selvbildet synes å være preget av erfaringen med å lykkes, og henter ikke sin identitet i filosoferingen over 'det vrange og skakke, og alt som er sårt og hvast'. Men for USAs befolkning, som fortsatt lever med dype emosjonelle og kulturelle bånd til sitt europeiske opphav, er den rendyrkede machiavelliske retorikk likevel fortsatt utålelig. Robert Kagan skriver i sitt berømte essay On Power and Weakness (Policy Review juni/juli 2002), om de endrede internasjonale maktforhold som var det geopolitiske grunnlaget for at USA 9 måneder senere kunne gå nærmest egenhendig til krig mot Irak. Artikkelen fremstår i første omgang som en skarpsynt utlegning av amerikansk utenrikspolitikk, der Kagan avviser kravet om at også en supermakt som USA må gi sine handlinger folkerettslig legitimitet, gjennom å underlegge seg overnasjonale institusjoners kontroll. Men samtidig slår Kagan en kile i Bushs retorikk, fordi han avslører de realpolitiske forutsetninger for USAs krigsvilje. Den suverene maktens rett, slik Kagan utlegger den, kunne ikke få noen plass i de selvforherligende talemåter som reddet presidentens krigsbudsjett på hjemmebane. Dertil er den jevne amerikaner for preget av moderne europeiske mentalitet, og for investert i forestillingene om sine gode intensjoner. For oss andre burde det ikke komme som noen overraskelse at falsk bevissthet kan være et effektivt utgangspunkt for å forandre verden. Og i våre forsøk på å gjennomskue USAs motiver for å angripe Irak, slipper vi til og med å belaste vår selvfølelse. Tord Østberg |