|
Forsinket raseri på norsk av Tord Østberg Oriana
Fallaci: Etter over 10 års demonstrativ taushet, siden utgivelsen av boken
Insciallah i 1990, har den italienske journalisten og forfatteren Oriana
Fallaci det siste halvannet år igjen klart å fastholde den
offentlige oppmerksomhet. En forkortet utgave av hovedteksten i boken
La rabbia e l'orgoglio, som nå kommer i norsk utgave under tittelen
Raseriet og stoltheten, ble først publisert som en 4-siders artikkel
i avisen Corriere della Sera den 29. september 2001. Da den fullstendig
teksten første gang kom ut i bokform desember samme år, hadde
Fallaci skrevet en innledning som angir noen av de historiske kilder til
hennes raseri, og dessuten gir noen pikante detaljer fra historien om
avisredaktørens begjær etter å se hennes navn som publikumsmagnet
i egne spalter. Fallacis rettferdige harme mot arabisk kultur, kombinert
med et såret forsvar for vestlig sivilisasjon og en ganske uhemmet
begeistring for USA, seg selv og sin egen familie, medførte overveldende
kommersiell suksess for den italienske og den spanske utgaven, opphetet
debatt rundt den tyske utgaven, to søksmål og anklager om
rasisme for den franske utgaven, og en mer lunkent velvillig respons på
den engelske utgaven. Når Fallacis verbale vulkanutbrudd utgis på norsk skjer det
under helt andre internasjonale omstendigheter enn de tidligere utgivelsene.
En vestlig opinion som føler seg motvillig trukket inn i en krig
med et arabisk land, vil neppe ha særlig høy toleranse for
forfatterens grovkornede fiendtlighet i forhold til (nesten) alt som smaker
av arabisk kultur. Slik sett vil bokens forestående mottagelse kanskje
kunne fungere som en indikator på de endringsprosesser Vesten har
gjennomløpt både i sin selvforståelse og i sin forståelse
av arabiske og muslimske kulturer siden september 2001. Den instinktive
venstreintellektuelle motvilje både mot USAs politiske utnyttelse
av militær og økonomisk overlegenhet, og mot ethvert anslag
til kritikk av ikke-vestlige kulturer, famlet fortsatt i startgropen inntil
langt ut på høsten 2002. I løpet av det siste halvåret
har denne reaksjonsmåten blitt vesentlig mer organisert og institusjonalisert,
og dessuten fått en relativt bred folkelig oppslutning i hele Vesten,
inkludert USA. En av forutsetningene for at denne utviklingen kunne finne sted, var
at USAs krigsvillige administrasjon (oppmuntret av en slags 'suksess'
i de militære operasjonene i Afghanistan), ble presset av sentrale
republikanske premissleverandører, og antagelig overtalt av sin
egen utenriksminister, til å søke internasjonal legitimitet
før et angrep på Irak. I løpet av den forsinkelsen
denne omstendelige politiske prosessen medførte, fikk de mange
mulige motforestillingene mot krigen tid til å konsolidere seg.
Dessuten hadde angrepene på WTC vekket en latent vestlig interesse
for arabiske og muslimske kulturer, og dermed bidratt til å utløse
et veritabelt bokskred i Vesten, både på produksjons- og på
kjøpssiden. Denne intellektuelle oppvåkningen bidro nok,
særlig i Vest-Europa, til å frembringe en mer presis og kunnskapsbasert
sympati for den arabiske verdens perspektiv. Derfor har den vedvarende
emosjonelle appellen i USAs manikéistiske krigsretorikk i tiltagende
grad kommet til å bomme på sine europeiske målskiver. Den norske debatten rundt innvandring, islam og fremmede kulturer har
de siste årene spilt seg ut i et spenningsfelt mellom den unisone
fordømmelsen av rasistisk motiverte drap, og de noe mer forvirrede
reaksjonene på enkelte ikke-vestlige kulturers kvinnesyn og æresbegreper.
Unni Wikans bok om Fadime-saken beveger seg inn på dette området
med så høy grad av nennsomhet og forsiktighet at det kan
virke som hennes hovedanliggende er å polstre sarte norske sjeler
på sin tornefulle vei mot erkjennelse av noen ganske usympatiske
tradisjoner i visse 'fremmede' kulturer. Selv om man må anerkjenne
hennes saklighet og presisjonsnivå, kan hun i all sin forsiktighet
likevel komme til å bidra til å videreføre en kulturell
blindhet, som for eksempel journalisten Hege Storhaug har vært lang
mer villig til å konfrontere. Men gjennom sine taktiske foregripelser
av den norske offentlighetens reaksjoner kan Wikan likevel vise seg å
være en mer 'effektiv' forfatter enn Oriana Fallaci, som gjør
sitt ytterste for å unngå å la skriveprosessen styres
av hensynet til sitt publikum. Fallacis styrke ligger mer i den polemiske intensitet, enn i balanserte
avveininger og subtile poenger. Det er neppe tilfeldig at hovedtyngden
av hennes journalistiske arbeid har vært knyttet til krigssoner
og intervjuer med vanskelig tilgjengelige personer. Hennes eget fysiske
og emosjonelle nærvær i disse situasjonene har åpenbart
vært en viktig kilde til gløden i hennes formidling, og bidratt
til å skape en form som har pådratt seg den ironiske betegnelsen
"it's-all-about-me-journalism". Fallaci utnytter sitt private
engasjement på en måte som kan forventes å ha størst
gjennomslagskraft hos et publikum som selv føler seg utsatt og
truet, slik store deler av Vesten gjorde høsten og vinteren 2001.
|