|
Kommunalpolitiske etterskjelv av Tord Østberg Tidlig tirsdag morgen. Jeg står foran det
halvskitne speilet, stirrer inn i et par blodskutte øyne, og bare
vet det. Hinsides enhver rimelig tvil. Jeg er en lokal- og regionalpolitisk
junkie. Du har kanskje sett meg i en bod eller på et gatehjørne,
og tenkt at jeg var engasjert? Ha! Russøkende atferd tenker jeg
vi kaller det. Du har kanskje latt deg forlede til et øyeblikks
beundring av min uoppslitelig interesse for nærmiljøets utfordringer?
Ute av stand til å gjenkjenne opplagte tegn på abstinens og
truende delir? Det er klart jeg kan se tilbake på noen varselsignaler
som ble ignorert. Selvfølgelig er det noe som er galt når
du ikke lenger er i stand til å skille mellom ditt eget og andres
nærmiljøer, men alle lokalsamfunnspolitiske temaer vekker
det samme siklende begjær. Nå klarer jeg bare å tenke
på at det er 4 år til neste gang, og jeg kan ikke begripe
hva slags substitusjonsterapi som skal redde meg fra det distriktspolitiske
patriothelvetet. Årets lokalvalgkamp ble tradisjonen tro innledet med selvskading,
denne gangen i form av et taktisk brudd i Venstre hånd. Godt sikret
med halv sykemelding mente jeg det burde være mulig å holde
meg kontinuerlig oppdatert på samtlige lokal- og regionalpolitiske
valgkamper, og rigget meg til foran fjernsynsskjermen. Men livet som lokal-
og regionalpolitisk junkie er ikke noen dans på zambiske roser,
det er snarere et liv fylt av knøttsmå skuffelser. For meg
skar det seg umiddelbart. Lenge før kjendismodellfjeset Tviggie
Tjoheisan hadde rukket å fullføre sitt første spørsmål
til det lokalpatriotiske radarparet Jens & Hagen, hadde jeg forsvunnet
inn i en tilstand av dyp søvn. Jeg må nok ha snorket ganske
høylytt, og da naboens krakilske dunking endelig trengte inn i
mine kommunalpolitiske reverier hørte jeg bare Jens si "Ja",
og så var det plutselig over. Hadde de giftet seg? Jeg har ennå
ikke turt å spørre noen. Det er jo sånt man bare bør
vite. Det sier seg selv at man lett kan bli forvirret i dagens politiske landskap,
det skal hagen ha. For meg gikk det ikke lang tid før kommunegrensene
mellom de forskjellige sakene jeg prøvde å leve meg inn i,
ble ganske uklare. Lenge trodde jeg for eksempel at medhaug var et dialektord
fra det indre vestlandet, og at det betød en lokal opphopning av
kristelig medfølelse og innlevelsesevne. Først da saken
ble henlagt forstod jeg at det var en levende personstrid involvert. Da
skjønte jeg også hvorfor endel av mine opphissede argumenter
hadde utløst noen stussende blikk. Men jeg stålsatte meg,
og gikk inn i striden. I den tette lokal- og regionalpolitiske nærmiljøsubkulturen
som jeg tilhører, er det ikke nødvendigvis noen ulempe å
være på jordet, det kan faktisk fremstå som en styrke.
Nå er det mulig jeg roter med kronologien, men da en av landets
mest profilerte rally-kjørere endelig fant sin egen måte
å "sige det uutsigelige", da var jeg ihvertfall helt med
igjen. Det var jo akkurat det som Dikteren også slet sånn
med. Og var det ikke Jesus som en gang sa at når Arbeiderpartiet
irriterer deg, så kan du vende deg raskt og hugge til med Høire
hånd? Jeg tror det var det. Skolevalgene slo jo også fast
at schancheadvokatene har all rett på sin side. Selvfølgelig
er det forskjell på å stikke seg ut og å slå seg
frem, men det betyr jo ikke nødvendigvis at det ene er så
meget bedre enn det andre. Mer rakk jeg ikke før det var slutt. Men det er klart det må
finnes andre løsninger enn 4 års ren abstinens. Noen av oss
har for eksempel hatt stort utbytte av å røyke gamle lokalpartiprogrammer.
Og flere partier har i år eksperimentert med light-versjoner, med
enda mindre substans. De gir litt mindre hoste, men øker også
risikoen for å havne i kommunestyret. Så det blir en avveining.
De glansede programmene er for så vidt helt greie. De gir nesten
ingen rus, men bare en følelse av behagelig velvære. Til
gjengjeld føler du deg helt jævelig når effekten går
over. Og det tar ikke lang tid, spør du meg. Tord Østberg |