|
Veiet og funnet for kort av Tord Østberg Det er lett å være enig med Geir Lundestad
(Aftenposten, Signert 07.07.03) i at Robert Kagans bok "Of Paradise
and Power" er en kort bok. Lundestads håndtering av bokens
ideer er imidlertid så merkelig at man kan mistenke ham for å
ha fortapt seg helt i bokens fysiske kvaliteter, og brukt mindre oppmerksomhet
på dens innhold. Med utgangspunkt i et av de mest kjente sitatene
fra Kagans bok, om at europeerne kommer fra Venus og amerikanerne fra
Mars, hevder Lundestad at Kagan behandler USA og Vest-Europa som om det
skulle være strukturelle forskjeller som lå til grunn for
deres sprikende geopolitiske idealer. I boken gjør imidlertid Kagan
det helt klart at det nettopp ikke er strukturelle, men situasjonsbetingede
forskjeller, knyttet til tilgangen på maktmidler, som gjør
at amerikanerne i dag handler og tenker annerledes enn europeerne i det
internasjonale samfunn. Lundestad hevder at Kagan anlegger et for kortsiktig historisk perspektiv,
og at han skjeler for meget til "den siste tids eksempler".
Men Kagan anlegger et vesentlig lengre historisk perspektiv enn det Lundestad
gjør i sin artikkel, som drøfter sentrale internasjonale
hendelser siden 1990. Kagan går tilbake til USAs grunnleggelse,
med uavhengighetskrigen og senere strider med europeiske stormakter, når
han skriver at "det unge USA (…) avsverget bruk av makt, og
anklaget 17- og 1800-tallets europeiske imperiers maktbruk for å
være utdatert." Tilsvarende fremhever Kagan, i sin vurdering
av europeernes forhold til makt, at det var Machtpolitik som var den rådende
ideologien helt fra freden i Westphalen i 1648 og frem til slutten på
2. Verdenskrig. Når Lundestad påpeker at land som Frankrike
og Storbritannia har en lang historie med maktovergrep mot underlegne
nasjoner, er dette altså ikke noen innvending, men helt i overensstemmelse
med Kagans egen historiske analyse. At man, slik Lundestad skriver, kan være "for rask til å
gripe til våpen" når man har anledning til det, er dessverre
neppe noe argument som gjør særlig inntrykk i de nykonservative
sirkler der Kagan beveger seg. Men Kagan trenger ikke Lundestads hjelp
til å se problemet, tvertimot fremholder han ganske eksplisitt at
selv om vi må erkjenne at sterke stater har et annet forhold til
bruk av makt enn svakere stater, så kan "de sterke faktisk
komme til å basere seg mer på tvang enn de burde." Kagan
utdyper riktignok ikke temaet, og det er lett å mistenke ham for
å være mer bekymret for den sterke statens langsiktige interesser,
enn for de belastninger denne tvangsbruken påfører andre
stater. Heller ikke Lundestads nyanserte bilde av USAs reservasjoner mot å
delta i de internasjonale intervensjoner som har vært iverksatt
siden Murens fall, representerer noen vesentlig innvending mot Kagans
drøftelser. Ifølge Kagan var det ikke ansett å være
i USAs egeninteresse å delta i intervensjoner i Europa, fordi amerikanerne
forventet en demonstrasjon av EU's kapasitet til selv å ivareta
freden på det 'utvidede' europeiske kontinent, etter at den kalde
krigen var over. Men Kagans hovedpoeng er at Europa etter 2. verdenskrig
har brukt en for liten andel av sine økonomiske ressurser på
å bygge opp et effektivt militærapparat, slik at når
USA først trår inn i disse konfliktene, så blir deres
slagkraft avgjørende for utfallet. Det er nok riktig å si at Kagan, i sin iver etter å dokumentere
at "ambisjonen om å spille en stor rolle på verdensscenen
er dypt rotfestet i den amerikanske folkesjel", har en tendens til
å nedtone forskjellene mellom den nåværende administrasjonen
og president Clintons administrasjoner, og skape en ganske anstrengt kontinuitet
i deres utenrikspolitikk. Og det er åpenbart mulig å etablere
både ideologiske, historiske og moralske innvendinger mot hans maktfokuserte
tolkning av internasjonale relasjoner. Men Lundestads bruk av et løsrevet
(og egentlig ganske misvisende) sitat som grunnlag for en vurdering av
Kagans ideologiske prosjekt, gir for lite motvekt mot en forfatter som
nok ikke opererer med så "enkle politiske eller samfunnsvitenskapelige
teorier" som Lundestad hevder. Tord Østberg |