|
Pondokratene kommer av Tord Østberg Man kan si mye om norske politikeres
bruk av massemediene, og omtrent like mye om norske journalisters bruk
av politikere. Det kan til tider være ganske belastende, og i
perioder med intensivert internasjonal oppmerksomhet nesten
uutholdelig. Hadde vi ikke i Norge vært så heldige å
ha tilgang til den regelmessige årelatingen i "Hallo i uken",
ville det åpenbart falt en tyngre ansvarsbyrde på
samfunnsforskere og andre intellektuelle. Behovet for en opprydning,
eller i det minste en utredning, ville raskt blitt ganske akutt. Jo flere spaltemetre og sendetimer journalistene ser det som
sin samfunnsoppgave å fylle, jo tynnere må den relativt
konstante mengde av substans som norske politikere til enhver tid kan
presentere, smøres utover. Og jo flere medier som skal kjempe om
den relativt konstante mengde av oppmerksomhet det norske publikum til
enhver tid er i stand til å mobilisere, jo oftere må de
samme syltynne lag av innhold gjentas i de forskjellige mediene. Det er
ikke vanskelig å forutsi hvor dette bærer hen; vi går
mot et samfunn der stadig flere journalister i stadig flere kanaler,
får en stadig mindre bit av stadig mer intellektuelt avmagrede
politikere, som gjentar stadig mindre innhold stadig flere ganger, og
med stadig mindre publikum til hver enkelt gjentagelse. Som følge av denne utviklingen vil vi se stadig mer
marginale forskjeller mellom innholdet i de forskjellige politikernes
budskap. Forskjeller som i tillegg blir stadig vanskeligere å
avsløre, på grunn av den eksponentielt avtagende
konsentrasjon av substansielt innhold per spaltekvadratcentimeter eller
per sendesekund. (Dette er ikke bare en løs påstand, den
lar seg både dokumentere eksperimentelt og avlede matematisk, for
den som måtte være interessert.) Hvilket igjen vil
medføre at det blir stadig vanskeligere å bruke
innholdskriterier til å skille mellom forskjellige politikeres og
politiske partiers troverdighet og partiprogrammer. I kjølvannet av denne prosessen vil vi komme til
å se utviklingen av en politikertype, og et sett av (ubevisste)
kriterier for vurdering av politikere, som vi ennå bare aner
konturene av. Stikkordet er "form". Når de forskjellige
innholdene kvantitativt sett blir så små/tynne at det i
praksis vil være umulig å fastholde nyanseforskjeller med
det blotte øye eller øre, vil de kommende politikere (og
de partier disse politikerne vil ha en naturgitt tendens til å
klumpe seg sammen rundt) måtte manifestere sin egenart gjennom
sin form. Velgernes reaksjoner vil i hovedsak være bestemt av den
aktuelle formens estetiske appell, og av de bevisste eller ubevisste
assosiasjoner den måtte utløse. Man kan tenke seg en serie av slike "formale" posisjoner som
kan inntas og gjentas med stor gjennomslagskraft, med eller uten
variasjon av det tilhørende innhold. Formene kan anta en rekke
forskjellige grader av spesifisitet og subtilitet. Tenk bare på
"den indignerte feministen", "den opphissede talsmann for bileierne",
"den som er dypt krenket på vegne av de narkomane, og alle de
andre taperne i det beinharde konkurransesamfunnet", "den som er
oppgitt over budsjettforslaget" (en gunstig rolle for en politiker som
ønsker å ha fri mesteparten av stortingsåret), "den
som mener at utviklingen går for fort/sakte", "den som mener at
Regjeringen med sin økonomiske politikk er i ferd med å
rasere velferdsstaten/industrien/det private initiativ/helsevesenet el.
l.". Osv. selvfølgelig, det muliges kunst. I en teknisk sett relativt enkel, men likevel svært viktig gren innenfor denne nye "formbevisstheten", har vi allerede kunnet observere politikere som spesialiserer seg på å fremstå med en bestemt tyngde og pondus, som står i et helt vilkårlig forhold til eventuelt innhold i det som fremføres. For å få et mer rasjonelt grep om dette fenomenet kan man etablere et kvantitativt uttrykk for forholdet mellom pondus og substans. Denne "pondo-substansielle kvotienten", eller "pondokvotienten" i kortform, uttrykkes som et tall med to desimaler, mellom 0 og Innenfor pondokratiet vil det være et inverst forhold
mellom substansen i et utsagn, og den status det gir innenfor systemet.
Dette er knyttet til det enkle faktum at dersom man har et innhold som
tilsvarer 0,35 (= veldig tynt), og fremfører det med en formal
pondus som tilsvarer 0,84 (= ganske viktig), vil man dermed med minimal
innsats ha klart å karre til seg en pondokvotient på 2,4
(0,84/0,35). Om den samme politikeren skulle komme i skade for å
fremføre et mer betydelig utsagn, som for eksempel har et
innhold som tilsvarer 1,5 (= svært viktig), men fastholde den
samme graden av pondus (altså 0,84), så ville vedkommende
straks dratte ned på en pondokvotient på 0,56 (0,84/1,5),
og altså komme ganske dårlig ut. Inntil samfunnsviterne tar et tak, og forskningen kan fremskaffe mer presise svar på de enkelte politikeres og partiers pondokvotienter, må vi klare oss med intuitive anslag. For øyeblikket ser de omtrent slik ut (alfabetisk): Kjell Magne Bondevik : 2,78 Det underliggende tallmateriale er ikke tilgjengelig. Feminine
verdier gir ingen fortrinn i dette systemet. Ytterlige kommentarer
synes overflødige. Tord Østberg |