|
Fragmenter av et gjennomlyst liv av Tord Østberg ROMAN. Milan Kundera: Det er vanskelig å lese Milan Kunderas siste roman uten å
tenke på den forrige. Da "Tilværelsens uutholdelige letthet"
kom på det internasjonale og norske markedet for seks syv år
siden ble den et slags annet gjennombrudd for en forfatter som allerede
var ansett som betydelig. Det var en form og en tone av innlevelse, distanse,
alvor, ironi, filosofiske refleksjoner og levende liv som trollbandt leseren.
Det var en roman så spesiell i sin form at man ville tro den ikke
kunne gjentas. En roman så snirklete i sin intrige og så abstrakt
i sine refleksjoner at den burde være umulig å filme. En roman
så luftig og lett at bare en overflodsmett vesteuropeer kunne prestert
den, men samtidig så dyster og tungrodd at den måtte suge
sin næring fra et østlig alvorstynget landskap. Med "Udødeligheten" gjør han det på nytt,
skriver en håpløs roman som han attpåtil har skrevet
før, men likevel så fascinerende, så dyptpløyende
og så trollbindende lettlest at man bare gir seg hen. Hadde ikke
persontegningen vært så forførende levende, ville boken
bare vært en essaysamling, en upretensiøs kolleksjon av Kunderas
sporadiske refleksjoner over menneskelivets mangfold. Hadde ikke refleksjonsnivået
vært såpass originalt og stimulerende ville den bare vært
en middels god kjærlighetsroman. Men denne underlige symbiose av
to tilsynelatende middelmådige bokprosjekter skaper altså
et verk av uomgjengelig storhet. Milan Kundera er ikke den første forfatter som lar romanens persongalleri
levendegjøre sin egen selvutforskning som marionetter i hans indre
erkjennelsesteater. Det levnes heller ingen tvil om deres absolutte uvirkelighet
og deres funksjon som bærere av egenskaper og tenkt liv. Men som
en Prometeus blåser han sjel og liv inn i sine egenskapsbærere
før han slipper dem inn på scenen, og i dét øyeblikk
han slutter å minne oss om deres uvirkelighet og todimensjonalitet
har vi uten distanse fylt dem med vår egen gjenkjennelse, lidenskap
og medfølelse. Ikke siden Brecht med sin Verfremdungstechnik introduserte
avstanden og tanken som ideal for kunstens publikum har jeg opplevd en
kunstner som i samme grad som Kundera makter å trå like talentfullt
på begge sider av illusjonens og desillusjoneringens grenselinje.
Fordi han uavlatelig gir oss illusjonene kan han også hemningsløst
ta dem fra oss igjen, uten å irritere oss med den golde livløshet
som kan prege både Brecht og hans postmoderne etterkommere, og uten
å kreve barnets naive mottakelighet i møte med sin første
sjørøverroman eller -video. "Udødeligheten" er en brutal bok om kjærlighetens
begrensninger og den menneskelige forfengelighets altoppslukende kraft.
Den er et resultat av Kunderas kontinuerlige forsøk på å
forstå sitt eget og sine omgivende menneskers liv som metaforer,
eller rettere sagt som forsøk på å virkeliggjøre
metaforer de bærer i seg og som inneholder nøkkelen til deres
handlingers og livs tilsynelatende irrasjonalitet. Først i metaforen
blir, for Kundera, menneskelivet fattbart som noe organisk sammenhengende
og enhetlig, et stykke liv, mer arasjonelt enn irrasjonelt. I en slik
tolkning av menneskelivet ligger potensialer både for en erkjennelsestrang
og en defaitisme. En kilde til inspirert søken etter sin egen metafor,
og samtidig en spire til forkastelse av ethvert menneskelig uttrykk som
et kynisk og forløyet skuespill til ære for metaforens schizoide
prosjekt. Forstår vi Kundera rett finnes ingen psykologi eller eksistensiell
kraft med krav på mer virkelighet enn den metaforen vi bærer
på og som all vår streben sikter mot å realisere. Metaforen
ser for Kundera ut til å bli endestasjon og optimum for enhver erkjennelsessøken,
og all menneskelig samhandling bare krusninger på metaforenes grunnvann
der de støter an mot hverandre i noe som ligner på vennskap
eller kjærlighet. Dermed blir det igjen tilværelsens uutholdelige
letthet som griper oss når vår lengsel etter udødelighet
og vår tro på kjærligheten er gjennomskuet og gjennomlyst
av Kunderas troløse intellekt. Det er ikke vanskelig å finne historiske og biografiske grunner
for Kunderas nihilisme og fortvilelse. Han ble tvunget til å forlate
et land og et folk som senere kanskje i like stor grad har forlatt ham.
Som hjemløs i en verden som hyller hans talent kan man forstå
hans fortvilelse, som et resultat av omstendigheter. Men som menneske
i en verden som i det lange løp ikke farer så mildt med noen
av oss kan man som leser også ta til seg hans fortvilelse som uttrykk
for en livserfaring det kanskje likevel går an å leve med. |