Tungt skyts mot muslimsk kultur

av Tord Østberg

INT. POLITIKK. Bush-administrasjonens velsignelse borger ikke akkurat for nøytraliteten i Bernard Lewis' fortolkning av islam og muslimske kulturer.

Bernard Lewis:
What Went Wrong?
200 sider. Weidenfeld & Nicolson. 2002

The Crisis of Islam
172 sider. Weidenfeld & Nicolson. 2003

Da Edward Said for 25 år siden publiserte sin klassiske studie av orientalismen, fremholdt han den engelsk-fødte Princeton-professoren Bernard Lewis som en typisk representant for "en akademisk disiplin som er fullstendig forvandlet til sosialvitenskapelig ideologisk ekspertise". Lewis er siden den gang blitt 87 år, og selv om hans ideologiske investeringer fortsatt formidles i akademiske vendinger, er hans involvering med det amerikanske maktapparatet nå blitt nærmest overtydelig. Gjennom sine forbindelser med viseforsvarsminister Paul Wolfowitz, forsvarsminister Donald Rumsfeld, visepresident Richard Cheney og INC-leder Ahmed Chalabi ble han en av Irak-krigens viktigste ideologiske forsvarere, og en viktig premissleverandør for de nykonservatives vurderinger av Midtøsten.
Lewis er imidlertid ingen nykommer i storpolitikken. I beskrivelsen av sitt karriereløp - som startet med Midtøsten-studier ved Universitetet i London på 30-tallet - angir han med noe anstrengt diskresjon at han i årene 1940-45 var "otherwise engaged", og ifølge mer eksplisitte kilder arbeidet han i denne perioden for britisk etterretning. De samme kildene oppgir at han helt siden han kom til USA i 1974 har vært sterkt involvert i utformingen av landets Midtøsten-politikk. Blant annet var han i 1979 en av hjernene bak Carter-administrasjonens bruk av islamistiske bevegelser til å stanse Sovjetunionens ekspansjon i Asia - en politikk som kan ha bidratt vesentlig både til Irans islamistiske revolusjon, krigen mellom Sovjet og Afghanistan, oppbygningen av al-Qaida, og Osama bin Ladens posisjonering.

Sivilisasjonskollisjon. Men taktiske allianser og deres tilhørende ideologiske legitimering skifter raskt. I artikkelen The Roots of Muslim Rage, publisert i månedsmagasinet The Atlantic i september 1990, skriver Lewis om islamistisk fundamentalisme: "It should by now be clear that we are facing a mood and a movement far transcending the level of issues and policies and the governments that pursue them. This is no less than a clash of civilizations - the perhaps irrational but surely historic reaction of an ancient rival against our Judeo-Christian heritage, our secular present, and the worldwide expansion of both." I denne artikkelen, og i konsentrert form i det siterte avsnittet, finner man formulert hovedtrekkene i Lewis' anti-islamistiske ideologi, slik den stadig dukker opp i mer og mindre omarbeidede versjoner i senere artikler og bøker. Begrepet "clash of civilizations" ble raskt plukket opp av statsviteren Samuel P. Huntington, og bygget ut til hans berømte, og en smule megalomane, essay av samme navn.
Manuskriptet til boken What Went Wrong? var akkurat gått gjennom korrekturen da flyene styrtet inn i WTC og Pentagon den 11. september 2001, og inneholder derfor ingen direkte referanser til den dagens hendelser. Men kombinasjonen av bokens enøyde gjennomgang av historiske årsaker til muslimsk antiamerikanisme, og publiseringstidspunktet på nyåret 2002, gjorde den til det en amerikansk anmelder karakteriserte som "a publisher's dream". Lewis' hovedresonnement er at den muslimske sivilisasjon i utgangspunktet var overlegen i forhold til den vestlig-kristne sivilisasjon - både militært, kulturelt og menneskerettslig - helt fra 600-tallet og mange hundre år fremover. Gradvis ble denne relasjonen endret til det motsatte, og den vestlig-kristne kultur fikk til slutt et fullstendig overtak.
Denne måten å forstå historien er allment akseptert, og relativt uavhengig av forskjellige historikeres egne ideologiske eller kulturelle allianser. Uenigheter angår stort sett vendepunktets datering. Lewis fremhever endringene i forholdet til kunnskap som inntrer i Vesten i senmiddelalderen, og som blir grunnlaget for renessansen på 14- og 1500-tallet, og utviklingen innen naturvitenskapene på 15- og 1600-tallet.

Vendepunktet. Vestens gjenerobring av global dominans manifesterer seg enda tydeligere i to militære seire. Slaget ved Lepanto i 1571 var den første vestlige triumf av noen størrelse, og ble storslått feiret. Ifølge Lewis var imidlertid den militære betydning av slaget helt marginal, ettersom det ottomanske riket fortsatte å styre både "in Budapest and Belgrade, and Barbary Corsairs from North-Africa were raiding the coasts of England and Ireland and even, in 1627, Iceland, bringing back human booty for sale in the slave-markets of Algiers." Av større betydning var det at de inntil da overlegne og nedlatende muslimene for alvor begynte å erkjenne at de kunne ha noe å lære av Vesten, både med hensyn til krigførsel, våpenproduksjon og båtbygging. Men først etter det tyrkiske imperiums mislykkede forsøk på å erobre Wien i 1683, som førte til fredsavtalen i Carlowitz i 1699, er styrkeforholdet uomgjengelig snudd.
Det er i tolkningen av hvordan muslimene håndterte denne vendingen i styrkeforholdene, at Lewis innfører sine kontroversielle fortolkninger av dagens relasjoner mellom muslimske kulturer og Vesten: "When things go wrong in a society, in a way and to a degree that can no longer be denied or concealed, there are various questions that one can ask," skriver Lewis. Han lar det bare implisitt fremgå at et modent samfunn bør spørre seg om hva det selv gjorde galt, og nøyer seg med å fastslå at "A common one, particularly in continental Europe yesterday and in the Middle East today, is: Who did this to us?" For Lewis er den projiserende holdningen som kommer til uttrykk i et slikt spørsmål, dvs. tilbøyeligheten til å søke årsakene til egne vanskeligheter i andres handlinger, fortsatt et undergravende psykologisk moment i muslimske kulturer. Og der denne psykologiske umodenheten løper sammen med indignasjon over å oppleve underlegenhet i den relasjonen der de var vant til å være overlegne, mener Lewis å kunne påvise årsaken til at muslimske kulturer ennå ikke har vært i stand til å innhente Vestens forsprang. Når forsøk på å bygge opp moderne kulturer basert på islamske retningslinjer stadig mislykkes, forsterkes tilbøyeligheten til å kanalisere energien inn i terrorismens destruktivt utagerende raseri, der syndebukken alltid finnes et annet sted enn i ens egen kultur.

Taklet ikke overgangen? The Crisis of Islam innledes med fire kart som gir en grafisk demonstrasjon av den historiske tapserfaringen Lewis mener er så sentral for den muslimske identiteten. Den militære, økonomiske og kulturelle suksess som skulle tilkomme gruppen av religiøse avvikere som fulgte Muhammed fra Mekka til Medina i 622, og som kulminerte med det ottomanske rikets enorme utbredelse på 1600-tallet, er ganske enestående i verdenshistorien. Det er lett å være enig i at overgangen fra en slik umiddelbar og overveldende suksess, til de siste hundreårenes underlegenhet i forhold til vestlig-kristen imperialisme og global dominans, må ha forårsaket en smertefull identitetskorrigering for muslimske kulturer. Et vesentlig spørsmål, og et sentralt angrepspunkt for flere av Lewis' kritikere, er imidlertid om denne kulturelle tapserfaringen fortsatt bidrar til muslimers individuelle og kollektive identiteter.
Lewis' fortolkning av det aktuelle forholdet mellom vestlige og muslimske kulturer hviler tungt på et psykologiserende resonnement om muslimenes manglende evne til å erkjenne, bearbeide og komme over sitt nederlag i forhold til vestlig kultur. I The Crisis of Islam, som er Lewis' første bok etter 11. september 2001, er det særlig muslimsk antiamerikanisme som søkes avledet av det "ressentiment" som tillegges dagens muslimer. I kapitlet med den ironiske tittelen "Discovering America" beskriver han hvordan ottomanene i utgangspunktet var ganske uinteresserte i både europeiske oppdagelsesekspedisjoner og i det nye kontinentet som ble oppdaget. Den amerikanske "revolusjon" vekket vesentlig mindre interesse enn den franske, og gjennom 1800- og begynnelsen av 1900-tallet ble USA gjenstand for lite, om enn nøktern, oppmerksomhet fra muslimske kulturer. Med avslutningen av andre verdenskrig intensiveres forbindelsen. I første omgang fremstår USA som idealisert representant for "freedom and justice and opportunity (…), it represented wealth and power and success, at a time when these qualities were not regarded as sins or crimes." Først med etterkrigstidens islamistiske oppblomstring kommer det en vending, der USA blir "the archenemy, the incarnation of evil, the diabolic opponent of all that is good".

Vestlig inspirasjon. Selv om denne antiamerikanismen, i Lewis' fortolkning, henter sin emosjonelle drivkraft fra muslimske kulturers underlegenhetsfølelse, så henter den sine idé-komponenter fra europeiske tankestrømninger. De første bølgene av slikt idéstoff kommer fra Tyskland med Rilke, Spengler, Jünger og Heidegger, som etablerer et bilde av USA som en "civilization without culture; rich and comfortable, materially advanced but soulless and artificial". Arabisk oppmerksomhet mot tysk kultur forsterkes ytterligere på 30- og 40-tallet, gjennom interessen for nazismen blant grunnleggere og tilhengere av Baath-partiet i Syria og Irak, og ved forbindelsene mellom Hitlers regime og det palestinske lederskap. Etter at disse impulsene ble marginalisert gjennom utfallet av andre verdenskrig, fant muslimske kulturer en ny kilde til antiamerikanske ideer i Sovjetunionen og den marxistiske ideologi. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, medførte dette at Palestina plutselig stod uten noen mektig støttespiller i konflikten med Israel, og ifølge Lewis var det denne situasjonen som "forced them to think the unthinkable and enter into a peace process".
Det viktigste ikke-vestlige ideologiske bidrag til den muslimske antiamerikanismen tilskrives egypteren Sayyid Qutb. Han var i USA i årene 1948-50 utsendt av sin regjering for å studere det amerikanske skolesystemet. Under oppholdet ble han sjokkert over amerikanernes positive holdning til jødisk statsdannelse i Midtøsten. Han reagerte også på den amerikanske livsstilen, som han oppfattet som materialistisk, syndig og promiskuøs. Etter hjemkomsten til Egypt knyttet han seg til det Muslimske Brorskap, og utfoldet en intens virksomhet som skrivende og talende islamist. Hans hovedskyts var riktignok rettet mot "indre fiender" (dvs. sekulære muslimer), men med erfaringene fra det amerikanske samfunnet som avskrekkende eksempelsamling. Qutb ble arrestert flere ganger av egyptiske myndigheter, siste gang i august 1965, da han ble anklaget for å ha planlagt et attentat på president Nasser. Ett år senere ble han dømt til døden og henrettet, sammen med andre ledere i bevegelsen.

Påviser "selvmotsigelser". Men verken i disse ideologiske kildene eller i USAs faktiske politikk overfor muslimske land finner man den egentlige forklaringen på antiamerikanismen, ifølge Bernard Lewis. Den er knyttet til "something deeper, which turns every disagreement into a problem and makes every problem insoluble." "What we confront now" skriver forfatteren, "is not just a complaint about one or another American policy but rather a rejection and condemnation, at once angry and contemptuous, of all that America is seen to represent in the modern world." Han presenterer tre sentrale relasjoner som skal dokumentere irrasjonaliteten i muslimenes fiendtlighet overfor USA. Først forholdet til Iran: Selv om USA støttet kuppet mot den iranske statsminister Mossadeq i 1953, og dermed sørget for at sjahen kunne vende tilbake, gjorde verken USA eller Storbritannia noe for å redde sjahen under revolusjonen i 1979, og USA ville ikke engang gi ham asyl. Så forholdet til Israel: Selv om amerikanerne følte en sentimental tilknytning til nybyggerstaten, var den offisielle holdningen likevel så tilbakeholdende at det ble etablert en delvis våpenembargo. Dette omgikk israelerne ved i stedet å kjøpe våpen fra Tsjekkoslovakia, som naturligvis bare kunne skje med sovjetisk autorisasjon. Først da Egypt i 1955, til allmenn arabisk begeistring, inngikk en avtale om våpenkjøp fra Sovjetunionen, fant USA det påkrevet å inngå i en strategisk allianse med Israel - for å demme opp for sovjetisk ekspansjonisme.
Og til sist Sovjetunionen: Til tross for en lang historie med imperialistisk politikk overfor muslimske nabostater, fra innlemmingen av de kaukasiske statene til krigføringen i Afghanistan og Tsjetsjenia, synes Sovjetunionen å gå fullstendig fri for den allmenne fiendtligheten som muslimer har rettet mot Vesten og USA. Sovjetunionens forsøk på å etablere kontroll over Midtøsten gjennom våpenavtaler og ideologiske allianser, som ifølge Lewis står i klar motsetning til USAs mer forsiktige ambisjoner om å forhindre utviklingen av et regionalt hegemoni, vekket heller ikke noen utbredt motstand. "There can be little doubt that, had it not been for American opposition, the Cold War, and the eventual collapse of the Soviet Union," skriver Lewis, "the Arab world would at best have shared the fate of Poland and Hungary, more probably that of Uzbekistan." Lewis er selvfølgelig altfor profesjonell til å snakke eksplisitt om "muslimenes utakknemlighet", men stort nærmere enn dette er det vanskelig å komme.

Møter kritikk. Selv om språket er akademisk og argumentene intelligente, trenger man ikke lete mellom linjene for å oppfange Lewis' ideologiske investeringer. Disse omfatter først og fremst en ganske rigid mistillit til dagens arabiske og muslimske kulturer, som bare i liten grad mildnes av hans rosende omtale av deres historiske forgjengere. Dernest inngår en ukritisk aksept av vestlig og amerikansk kultur, som omfatter både dens materialisme og dens politiske selvrettferdighet. Det er lett å forstå muslimske kritikeres irritasjon over at deres egen kultur utsettes for såpass nedlatende kategoriseringer som Lewis utøver. Intellektuelle muslimer hevder at Lewis fordreier bildet ved å legge urimelig stor vekt på fjerne historiske forhold, og samtidig postulere en nærmest deterministisk relasjon mellom religiøse dogmer og kulturelle og politiske forhold. Videre at han har for liten forståelse av hvordan pågående sosiale, politiske og kulturelle transaksjoner bidrar til utformingen av dagens muslimske samfunn. Men Lewis' argumentasjon for sin egen versjon av historien er likevel såpass skarp og godt belagt at det er relativt ressurskrevende å imøtegå ham på en måte som virker adekvat.
En av de mer overbevisende av disse kritikerne er økonomi-professoren M. Shahid Alam, ved Northeastern University i Boston. Han publiserte våren 2002 en 28 siders anmeldelse av What Went Wrong? i tidsskriftet Studies in Contemporary Islam. Der Lewis foretrekker religions- og kulturspesifikke forklaringer, velger Alam mer allmenne termer for å forklare økonomiske og politiske problemer i muslimske land. Han fremholder for eksempel at alle ikke-vestlige land som var forsinket i utviklingen fra en føydal-agrar til en mer moderne økonomi, har hatt problemer med å omorganisere sin økonomi og sine institusjoner. Situasjonen ble ytterligere forverret av at de stadig måtte forsvare seg mot angrep fra ekspanderende vesteuropeiske stater.

Nyorientalisme. Når det gjelder Lewis' posisjon i det intellektuelle landskapet, kan Alam fortelle at de europeiske jødene opprinnelig fungerte som en korrigerende motvekt mot den islam-fiendtlighet som preget de tidlige orientalistene. Men etter at sionistene utviklet en "proprietary interest in Palestine", startet en endringsprosess som resulterte i en motsatt polarisering, og som i dag kan avleses innenfor Midtøsten-studier: På den ene siden finnes forskere som arbeider med å utvikle objektive og kultur-uavhengige standarder. Denne gruppen består i hovedsak kristne og muslimer. På den andre siden, som er dominert av jødiske forskere, har man ifølge Alam gjenoppvekket den "klassiske" orientalismens tvilsomme dyder, og konsentrerer seg om å tegne et bilde av "Islam and Islamic societies as innately hostile to the West, modernism, democracy, tolerance, scientific advance, and women's rights."
Uansett hvor mye interessant man kan hente ut av Bernard Lewis' skrifter, er det liten tvil om at han hører hjemme i denne siste kategorien.

Tord Østberg
tord@cogweb.net