Et ubesvart spørsmål til Amerika

av Tord Østberg

USA. Norman Mailer håndterer drøvtyggede temaer på en måte som er overraskende og tillitvekkende nok til det virker meningsfylt å gå en runde til.

Norman Mailer:
Why are We at War?
111 sider. Random House. 2003

Temaer som 11.09.01, forholdet mellom vestlige og muslimske kulturer, USAs utenrikspolitikk og konflikten mellom Israel og Palestina inviterer ikke akkurat til balanserte meningsutvekslinger. Det er ikke mange som er i stand til å fastholde det tvisynet, og den evnen til identifikasjon med sin motpart, som synes nødvendig for å bringe noe genuint nytt inn i de rituelle forpostfektningene mellom ideologisk fastlåste aktører. I den sammenheng må det på en eller annen måte tale til jødenes fordel at de har forfattere som Amos Oz og Norman Mailer. Sistnevntes evne til å sammenveve det personlige og det politiske, til å bevege seg fritt mellom psykologiske og kulturelle nivåer, og til å kombinere intellektuell redelighet og usvikelig originalitet, har for lengst gjort ham til en vesentlig bidragsyter til Vestens selvforståelse. I en alder av 80 år virker hans nærvær i forhold til samtidens temaer fortsatt upåklagelig. Boken Why are We at War er riktignok en tynn bok, utformet som en slags collage av fragmenter fra tidligere publiserte ytringer. Men fordi den taler med en stemme som er sårt etterlengtet, og fordi den pakker noen virkelige gullkorn inn i sine lettbente skriblerier, er den likevel en kjærkommen utgivelse.

En samtale mellom forfatteren selv og hans venn journalisten Dotson Rader om opplevelsen og betydningen av hendelsene 11. september 2001, danner opptakten til Mailers refleksjoner over forholdet mellom USA og resten av verden - et tema Mailer aldri kan bli ferdig med, fordi han selv står i et uløselig ambivalent forhold til det amerikanske samfunnet. Han har nytt godt av friheten til å utfolde seg og gjøre suksess, samtidig som hans utfoldelse har inneholdt et kritisk blikk på problematiske sider ved USAs kultur, med dens materialisme, fremmedgjøring og tiltagende dominans av forretningsgiganter og kommersielle interesser.
Etter Mailers oppfatning skyldtes sjokkeffekten av angrepene på WTC at hans landsmenn ble rykket ut av sin kanskje mest dyptgripende fremmedgjøring. Det som utspant seg på amerikanske fjernsynsskjermer den dagen, ikke minst da det andre flyet styrtet inn i sydtårnet og kunne observeres i real time av millioner av seere, innebar at det anerkjente skillet mellom TV og virkelighet plutselig ble opphevet: "TV at that moment was no longer a coat of insulation between us and the horrrific. When broken the impact is enormous." Ifølge Mailer medførte denne konfrontasjonen med det reelle en nasjonal identitetskrise; en følelse av at jeg'ets stabile rammer plutselig var opphevet. Den amerikanske selvfølelsen ble kastet inn i en verden hvor alt var mulig, og hvor selv enkle spørsmål blir vanskelige å besvare. Den første manifestasjonen av disse identitetsreaksjonene var det stadig gjentatte spørsmålet: "Why are we so hated?" Et folk som inntil da hadde vært minst like selvbegeistret som sine norske fettere (som er involvert i så mange godhjertede operasjoner rundt i verden at de tror det må skyldes dårlige geografikunnskaper dersom noen skulle utstede trusler mot deres nasjon), var brått tvunget til å prøve å se seg selv med andres øyne.

Det er jo et ubehagelig paradoks at terroristenes perverse maktdemonstrasjon et øyeblikk faktisk så ut til å kunne stimulere til en mer realitetsorientert selvrefleksjon i den amerikanske kultur. Men før noen rakk å begynne å besvare spørsmålet om hvem amerikanerne egentlig er, ikke for seg selv, men for andre, så ble muligheten for selverkjennelse blokkert av en hysterisk flaggviftende patriotisme. Mailers reaksjon kommer godt til uttrykk i en episode fra 4. juli 2002, der en oppildnet ung mann prøver å putte et flagg i hånden hans, og forfatteren vifter ham bort. Hans motvilje mot å delta i det flagrende fellesskapet skyldes imidlertid ikke mangel på patriotisme, men at han oppfatter den evinnelige flaggviftingen som uttrykk for en overfladisk og hysterioform patriotisme, som stadig søker etter ytre bekreftelse for å avverge sin indre usikkerhet: "Free-floating patriotism seemed like a direct measure of free-floating anxiety. (…) In America it's as if we're playing musical chairs, and you shouldn't get caught without a flag or you're out of the game."
Den jevne amerikaners angstdrevne patriotisme ligger ifølge Mailer også til grunn for oppslutningen om president Bush. Selv hans utgangspunkt i et åpenbart illegitimt valg fremstår etter hvert nærmest som en styrke. Forfatteren er nådeløs i sin vurdering av omstendighetene rundt valget i Florida, der de republikanske kampanjelederne hevdes å nedstamme fra en 125 år lang tradisjon av hyklerske advokater og bankfolk med "the moral equivalent of Teflon on their souls". Demokratenes naive tillit til at lover og regler skulle kunne anvendes i kampen med disse råtassene blir heller ikke oversett: "They did not understand that rules no longer apply when the stakes are immense."

Mailers løsning på sitt tvetydige forhold til USA er å la sin begeistring stimulere sin kritikk. Fordi demokratiet er en skjør plante, som stadig må beskyttes og skapes på nytt, oppfatter han det som sin plikt å kritisere sitt land, for å forbedre det. Han har ingen tro på at et demokratisk styresett kan ivaretas gjennom bare å frisette menneskene til deres spontane tilbøyeligheter, fordi "fascism is more of a natural state than democracy." Tilsvarende tviler han på ideen om å "innsette" noe demokrati i Irak, fordi et slikt styresett ifølge Mailer bare kan bygges gradvis opp gjennom årtiers og århundrers mange små kamper, som til slutt kan flyte sammen i demokratiske tradisjoner. Og som Gandhi da han ble spurt om hva han syntes om vestlig sivilisasjon (og svarte "I think that would be a good idea"), er Mailer heller ikke spesielt imponert over hva han ser rundt seg i sitt presumptivt demokratiske hjemland: "Culturally, emotionally, we are growing more arrogant, more vain. (…) Often we are the next thing to cultural barbarians. We don't always pay attention to what we are trampling." Den amerikanske kapitalismen, med sin enorme økonomiske og mentale makt både nasjonalt og internasjonalt, oppfattes som en hovedkilde til tingenes skrøpelige tilstand - en tilstand Mailer er god til å beskrive og diagnostisere, men mindre ivrig etter å foreskrive noen spesifikk kur for.
Også til forståelsen av de mentale effektene av terrorisme bringer Mailer inn nye perspektiver. Problemet er ikke først og fremst at mennesker dør, men at den døden som en terroristhandling utløser, mister sin logiske forbindelse til livet. Selv om det også finnes andre dødsmåter som fratar døden muligheten av å fungere som en meningsfullt konklusjon på det vi har levet, så er det spesifikt for terrorismen at den spekulerer i å mobilisere angsten for nettopp en slik adskilt - dissosiert - død. Likevel mener forfatteren at det må være mulig å mestre den angsten som en slik trussel vekker. Vi må kvitte oss med en av de forestillingene som fungerer som retorisk drivkraft i Bushs krig mot terrorisme, nemlig forestillingen om at det går an å fjerne all terrorisme. "There is a tolerable level to terror," skriver Mailer, og forskrekkes over meningsmålinger som viser at halvparten av den amerikanske befolkningen er villig til gi avkall på sine friheter for å øke sin trygghet: "Then what's going to happen if something truly bad ensues?" Det finnes ganske enkelt ingen patente løsninger på den terrortrusselen innenfor et åpent samfunn: "In the final analysis, democracy is inimical to security."

Mailers syn på forholdet mellom den israelske staten og dens arabiske motparter gir et sjeldent innblikk i hans vedvarende, men besværlige tilhørighetsfølelse til jødisk kultur. "I'm not at ease with myself when I speak of Israel, or of Jews," skriver han som kommentar til et intervju med American Conservative, der han går overraskende langt i å forsvare Israel. Selv om hans beskrivelse av Ariel Sharon ikke er spesielt velvillig ("He is what he is. A brute. A powerhouse general."), så nøler han ikke med å anklage arabiske sjeiker og statsledere for å ha vært gjerrige og inhumane da de ikke var villige til å avse et landområde til jødene etter alle de lidelsener de hadde gått gjennom under andre verdenskrig. Hans egen forklaring på denne motviljen er at det var, og fortsatt er, i de arabiske landenes interesse å bevare Israel som den store skurken. Etter Mailers oppfatning er Saudi-Arabias ledere egentlig vel fornøyde med at det er Israel som har "an immense Palestinian problem", for ellers ville de hatt det selv. Fordi palestinerne er altfor trassige til at de ville gått med på å underlegge seg noe diktat fra islamsk ekstremisme, er det enklere for saudiske ledere å unngå dette problemet gjennom å sørge for at konfliktene i stedet spiller seg ut mellom palestinerne og Israel.

I det amerikanske samfunn, som til tross for sitt hemningsløse mangfold likevel kan fremstå som forbausende ensrettet og enhetlig, spiller uavhengige intellektuelle som Norman Mailer en viktig rolle. Fordi han ser ut til å ha samtidig tilgang på så mange forskjellige perspektiver, både politiske og kulturelle, skjærer hans refleksjoner stadig ut av det etablerte, uten å fremstå som uttrykk for det idéhistorikeren Trond Berg Eriksen har kalt "originalitetskrampe". Man får snarere inntrykk av at det er styrken i hans forpliktelse overfor en privat sannhet, eller en intenst opplevd virkelighet, som er kilden til hans overraskende avvik fra det "normale" og forventede. Så når man ikke lenger orker å høre om "en ny optimisme til forhandlingene i Midtøsten", eller om "frykten for at nye terrorangrep nå kan være nært forestående", for ikke å snakke om "nødvendigheten av at verden står samlet i kampen mot terrorismen", så ligger det fortsatt et merkelig håp på lur hos Norman Mailer og hans spørsmål til Amerika.

Tord Østberg
tord@cogweb.net