|
Woody Allens begjær og berømmelse av Tord Østberg BIOGRAFI. Velinformert skildring av geniforklart og utskjelt filmskaper, skjemmet av forfatterens indignasjon og hennes overfokusering av hovedpersonens privatsfære.
Marion Meade «I would never want to belong to any club that would have someone like me for a member,» lyder en av de to vitser som innleder Woody Allens publikumssuksess Annie Hall. Den berømmelse som fulgte i kjølvannet av filmens 4 Oscar-priser innlemmet regissøren i en kjendisklubb som ser ut til å ha bekreftet hans paranoide anelser. Filmer som Stardust Memories, Zelig og Celebrity, representerer forsøk på å bearbeide og fortolke de tilleggslidelser som kommersiell suksess føyet til et allerede belastet sinn. Woody Allens ambivalente forhold til oppmerksomhet er derfor et nærliggende tema for enhver biograf som prøver å nærme seg en av etterkrigstidens mest omtalte filmregissører. Hans kombinasjon av genuin sjenanse og manipulerende selvbevissthet har skapt store fordøyelsesproblemer for amerikanske medier. Publikums forvirring var like stor da Allen valgte å spille jazz på Michael’s Pub under Oscar-seremonien i 1978, som over hans erotiske engasjement i Mia Farrows koreanske adoptivdatter Soon-Yi på begynnelsen av 90-tallet. Marion Meades uautoriserte Unruly Life of Woody Allen er blitt omtalt som mer analytisk enn tidligere Allen-biografier. Det er kanskje en korrekt observasjon hvis man med det sikter til at hun tillater seg å etablere en mer kritisk posisjon i forhold til Allen. En posisjon som er blitt vesentlig enklere å innta etter all den negative oppmerksomhet regissøren er blitt utsatt for gjennom 90-tallet. John Baxters biografi fra 1998 blir mer encyklopedisk og fragmentert i sin kronologisk organiserte gjennomgang av Allens filmer, og gir bare glimtvise inntrykk fra hovedpersonens privatsfære. Hans nøytralitet bringer ham stadig til grensen mellom redelighet og kjedelighet. En mer ukritisk gjengivelse av mer og mindre velkjent og anekdotisk sladder fra Allens liv, har vært varemerke for andre Allen-biografier. For Marion Meade er det åpenbart Allens forhold til Soon-Yi som har vekket ønsket om å gå hans liv og relasjoner nærmere etter i sømmene. Med offentliggjøringen av denne affæren mistet Meade, sammen med en stor andel av USAs intellektuelle, en idealisert nasjonalskatt, et moralsk ideal, en kanonisert komiker. Og det var vel noen som glippet litt med øynene her i landet også. Meade bruker sine 384 sider på å prøve å komme seg over tapet, og lykkes definitivt ikke. Helt til siste setning ligger bitterheten som en nagende undertone i teksten, og knapt et øyeblikk finner hun grunn til å reflektere over sin egen indignasjon. Forfatteren aner nok likevel at det er en viss mangel på proporsjoner mellom Allens handlinger og fordømmelsens intensitet. Men i stedet for å nedregulere fordømmelsen, velger hun å nøre opp under udokumenterte påstander om at Allen skal ha forgrepet seg på sin mindreårige adoptivdatter Dylan. Dermed kan den usikkerhet som nødvendigvis gjorde seg gjeldende rundt Allens veldokumenterte forhold til Soon-Yi, farges av den fordømmelse som ville vært forståelig om han faktisk hadde forgrepet seg på Dylan. Dette representerer en type moraliserende sladderjournalistikk som vi kunne forventet om Kvinnefronten skulle dekket Bjugn-saken for Se og Hør. For en europeisk leser er det tilsvarende oppsiktsvekkende at Meade anfører Stalin og OJ Simpson som brukbare assosiasjoner til historien om en mann som innleder et forhold til sin kjærestes adoptivdatter. Men det gir kanskje mening i en nasjon som får større problemer med sine presidenter når de fukter sigarer på unevnelige steder, enn når de bomber i stykker asiatiske eller europeiske nasjoner. Og ser vi litt på den merkelige dobbeltmoralen i hele den vestlige kultur, så vi er kanskje ikke så fremmed for litt uproporsjonert hysteriske reaksjoner vi andre heller. Når indignasjonen setter dagsorden har ikke rimelige perspektiver mye de skal ha sagt. Meade er riktignok velorientert, godt utover normale grenser for krenkelse av privatlivets fred. Hennes biografi beveger seg med stigende begjær innover på skandalepressens doméne, med en detaljrikdom som gjør at man etterhvert blir mer nysgjerrig på hennes informanter enn hennes informasjoner. Så lenge den fungerer som databank til orientering om kjendislivets belastninger, dårlige familierelasjoner og skadeskutte følelsesliv, har hennes bok en viss opplysningsverdi. Beskrivelsen av Mia Farrows oppvekst med en fjern og hjelpeløs mor, og en selvopptatt og kjølig far, gir for eksempel rikelige muligheter for å leve seg inn i hvilket reparasjonsbehov en slik barndom må medføre. Allens barndom fremstår med mindre skarpe konturer, men senere glimt av hans foreldre peker ikke akkurat i retning av noen spesielt utviklet omsorgsevne. At både Farrow og Allen får vesentlige problemer med å inngå i stabile relasjoner som voksne virker ikke spesielt overraskende. Så langt fungerer Meades biografi som relativt dyptpløyende og innsiktsfull kjendissladder. Det kan jo unektelig ha sin sjarm så lenge kjendisenes status er betinget av litt mer interessante prestasjoner enn at de har vist seg på en TV-skjerm, eller gått veldig fort på ski. Biografiens svakheter blir imidlertid stadig tydeligere etterhvert som forholdet mellom Allen og Soon-Yi avdekkes, og konflikten mellom Allen og Farrow hardner til. Meade velger konsekvent å solidarisere seg med indignasjonen. Hun hengir seg til en fremstilling der Woody Allen blir den store mannsgrisen, mens Mia Farrow ser ut til å tilkjennes en hel del av den ungpikeaktige naiviteten som Meade egentlig allerede har avslørt som et forførende manipulasjonsgrep. Selv om forfatteren gjengir en god del av Allens egne vurderinger, klarer hun nesten konsekvent å vinkle dem med subtile nyanser som bidrar til at han fremstår som en ytterst tvilsom person. Blant de grovere metoder er referater fra tidligere Allen-filmer og intervjuer, der Allen slår vitser om seksuelle overgrep. («I’m doing a sociological study of perversion. I’m up to child molesting.» Bananas, 1971) I referater fra rettssaken og dens forspill er Meade forbausende villig til å la seg overbevise av Farrows fremstillinger, uten å bevare den nøytralitet som er nødvendig for å forstå hva som faktisk skjer i de stridende parters sinn i en slik konflikt. Når Allen taper rettssaken om omsorg for parets felles barn, og åpenbart opplever det som en stor emosjonell belastning, gir biografen nærmest inntrykk av å fryde seg over hans lidelser og de spor de setter i hans hurtig aldrende ansikt. I forhold til tidligere biografiske fremstillinger er nok Meade mer opptatt av å skape et helhetlig portrett av sitt studieobjekt. Men hennes perspektiviske fordreininger, i tillegg til hennes manglende forsøk på intellektuell analyse av Allens verker og manglende evne til psykologisk analyse av hans personlighet, skaper vesentlige svakheter. Dessuten går en uforholdsmessig stor del av biografien med til å drøvtygge den store Skandalen. Forfatteren bør imidlertid krediteres for at hun gir såpass mye informasjon at det absolutt er mulig for en leser å trekke andre konklusjoner i vurderingen av Woody Allen enn dem hun selv synes å foretrekke.
|