|
Islams syke fetter av Tord Østberg ISLAM. Selv om Meddeb påpeker islams liberale potensial, og viser til muslimske forelegg både for Baudelaires modernisme og for den sekulariserte statens skille mellom religion og politikk, klarer ikke hans apologi å endre inntrykket av en religion som i århundrer har fungert som en bremse for moderniseringsprosessen i de samfunn den har dominert. Abdelwahab Meddeb: Det er merkelig hvordan ethvert forsvar for et mer liberalt islam har en tendens til å ende opp med et muslimsk ekko av kristensosialismens påstand om at Jesus faktisk var en jättekul kis, og at det bare er Kirken som har rotet det til. Dvs. at religionens åndelige utgangspunkt forkvakles av dens jordiske forvaltere. Det er jo i og for seg en sympatisk påstand, men lite egnet for den som ønsker en mer inngående forståelse av forbindelsen mellom den religiøse impuls og de institusjoner og praksiser denne impulsen bidrar til å skape og legitimere. I muslimsk sammenheng er det heller Koranen enn Muhammed som får
denne status av misforstått inspirator: Koranen leses feil, oversettes
feil, og tolkes uten forståelse for det egentlige og dypere innhold,
det plukkes løsrevne sitater som passer til de vranglærde
fortolkernes ideologiske investeringer og psykologiske forstyrrelser,
osv. En slik apologese undergraver muligheten for å utrede forbindelser
mellom teologiens inspirasjonskilde og dens politiske og kulturelle konsekvenser,
slik for eksempel den norske religionshistorikeren Andreas Edwien viste
hvordan kristenhetens problemer med krig og vold var en direkte følge
av Jesu morallære. Når fransk-tunisieren Abdelwahab Meddeb annonserer en analyse av
"islams sykdom", forventer man nettopp at han skal avdekke slike
ubehagelige forbindelser mellom religiøse intensjoner og politiske
realiteter. Med solid base i vestlig kultur, som forfatter, poet, essayist,
oversetter, tidsskriftredaktør og professor i komparativ litteraturvitenskap
ved et universitet i Paris, er det fristende å tro at han kanskje
kunne slippe unna de tyranniske teologiske og sosiale føringer
som ellers hviler tungt over enhver som forsøker å kritisere
islam innenfra. Han åpner lovende med fordømmelser av 11.
septemberangrepet, islamsk fundamentalisme og oppfordringer til hellig
krig. Og selv om han anerkjenner at det finnes både "interne
og eksterne årsaker til elendigheten", fremhever han (i motsetning
til mange av islams vestlige apologeter) sitt ansvar for "først
og fremst å insistere på de interne årsakene".
Men Meddebs skyldbevisste løfte om kulturell selvransakelse løser
seg raskt opp i en dobbelt projiserende analyse, der alt ansvar forskyves
over på to grupper av ytre omstendigheter. På den ene side
beklager han en misforståelse av islam som riktignok kommer fra
den muslimske kulturen selv, men som likevel er fremmed (og dermed utvendig)
i forhold til islam og Koranen. På den annen side anklager han Vesten
for å ekskludere islam fra sin rettmessige plass i det kulturelle
verdenssamfunn, og dermed gjøre det mulig for USA å utøve
sitt verdenshegemoni med en moralsk dobbeltstandard som stadig slår
ut i muslimske samfunns disfavør. Forfatteren kobler denne dobbelte
trusselen mot det egentlige islam sammen i et åndelig fellesskap
mellom det han beskriver som Saudi-Arabias og USAs dypt beslektede religiøse
fundamentalismer, som han også ser som forutsetningen for deres
politiske, militære og økonomiske allianse: "Jeg har
følelsen av at wahhabbismens Saudi-Arabia og puritanismens USA
ble holdt over den samme døpefont." Selv om den postulerte parallellitet mellom det moderne USA og det tradisjonalistiske
Saudi-Arabia verken er helt ny eller helt konsistent, og selv om den tilskriver
årsakene til "islams sykdom" til ytre forhold, og derfor
strider mot forfatterens uttrykte intensjon om å studere islam-interne
årsaker, så inneholder denne delen av Meddebs analyse likevel
en del momenter av interesse. Forfatteren skiller klart mellom 18- og
tidlig 1900-talls "europeisering" av verden, og etterkrigstidens
ubønnhørlige "amerikanisering". Mens europeiseringen
inneholdt en mulighet for gradvis utvikling av demokratiske stater som
etter hvert kunne fungere som koloniherrenes likeverdige motparter, innebærer
amerikaniseringen en benektelse av spenningen mellom en arkaisk kultur
og en modernisert teknologi. Ifølge Meddeb skyldes denne blindheten
at amerikanerne selv lever i en splittelse mellom en høyt oppdrevet
moderne teknologi, og et kulturliv dominert av religiøse sekter
som til tross for tilsynelatende ulikheter flyter sammen i en udifferensiert
og teologisk umoden enhet. En enhet som han med en betegnelse fra Harold
Bloom omtaler som "American religion". Denne interne splittelsen
i USAs kultur gjør at den nye amerikanske kolonialismen kan si
seg fornøyd når det har etablert et marked av forbrukere
for sin teknologi. Man trenger ikke å bry seg med å vurdere
om dette markedet selv har nådd det kulturelle modenhetsnivå
som en gang var forutsetningen for at teknologien kunne utvikles. Selv
om Meddeb ikke selv trekker sammenligningen, er det nærliggende
å tenke at det kan være tilsvarende årsaker til at den
amerikanske intervensjonsmakten, både i Afghanistan og i Irak, synes
å ha hatt naive forestillinger om muligheten for å implementere
et demokratisk styresett uten først å bearbeide de sosiale
og politiske forutsetningene. Som om også demokratiet skulle representere
et stykke ferdig utviklet teknologi som bare skal kobles til strømnettet. Gruppen av selvmordsbombere som gjennomførte angrepene på WTC og Pentagon, fremstår for Meddeb som et resultat av dette "Saudi-Amerikanske åndsfellesskap". I tillegg til å være "smittet av islams sykdom", var de også "produkter av amerikaniseringen av verden", som har "omgjort datateknologien til barnelek og gjort fjernsynet til personlig hukommelse, uten å bry seg om å bearbeide den grunnleggende arkaismen i deres sinn og deres sjeler." Selv om islamsk kultur ikke siden 1600-tallet har ytt noen vesentlig bidrag til den naturvitenskapelige utviklingen, har man i deler av den muslimske verden likevel utviklet en kompetanse for å mestre teknologi. Denne mestringen var en forutsetning for 11. septemberangrepenes "tekniske og estetiske suksess", som også kan ha inkludert en presis forståelse av moderne medier, der 17 minutters tidsdifferanse mellom de to flyene var tilstrekkelig til å mobilisere verdens tv-blikk, og muliggjøre live-dekning da fly nummer to braste inn i sydtårnet. Ifølge Meddeb har "amerikaniseringen av verden" bare
lært muslimene å håndtere moderne teknologi, men ikke
hjulpet dem til å utvikle den dypere vitenskapelige kompetansen
som er en forutsetning for å utvikle eller produsere denne teknologien.
Omskrevet i psykoanalytisk terminologi: Teknologien har gitt enkelte islamistiske
grupper en mulighet til å utagere et raseri knyttet til den krenkelsen
muslimene opplevde da deres kultur gikk fra å være "en
som styrer til en som blir styrt." Men de fikk ikke hjelp til å
velge mer langsiktig tilfredsstillende løsninger, der følelsen
av krenkelse overvinnes, og den aggressive energien kanaliseres inn i
oppbyggingen av samfunn som er i stand til å mestre fremtidige utfordringer. I analysen av de interne årsakene til "islams sykdom", vender Meddeb tilbake til Abbaside-kalifatet på 800-tallet, da den mest kjente av de liberale bevegelser i islams historie hadde en kortvarig suksess. Mutazilismen knyttes særlig til kalifen Mamun (sønn av Harun al-Rashid, kjent fra den arabiske versjonen av Tusen og én natt), som med sin boklige lærdom og eklektiske holdning bidro vesentlig til å integrere impulsene fra den greske filosofiens rasjonalisme i islamsk teologi. Innenfor mutazilismen hadde menneskets fornuft en viktig plass, og kunne anvendes i fortolkningen både av naturen og Koranen. Fordi Allah ble antatt å være en fornuftig og rimelig gud, ble det postulert at det ikke fantes grunnleggende motsetninger mellom den rasjonelle analyse og de åpenbarte tekster. Like interessant som Meddebs omtale av den intellektuelle rasjonalismen innenfor mutazilismen, er beskrivelsen av det forfatteren kaller en "poetisk revolusjon", som han sammenligner med 1800-tallets Frankrike. Den persisk-arabiske poeten Abu Nuwas presenteres som en åndsfrende av Baudelaire. Den engelske gjengivelsen av et dikt fra Nuwas syklus Divan, gir et sterkt eksempel på hvor langt ytringsfriheten faktisk kunne gå under kalif Mamun: To one who asks me if I want to go to Mecca Ut av mutazilismens nederlag vokste den ashariske reaksjon, der ortodoksien
ble gjeninnført. Denne vendingen omtales gjerne av liberale islamister
som at "dørene til den frie fortolkning (ijtihad) ble lukket".
Dermed fikk også de første store stjernene i den islamske
fundamentalismens genealogi, som Ibn Hanbal (grunnleggeren av den Hanbaliske
lovskole, som fortsatt dominerer på den arabiske halvøya)
og Al-Ghazali (som avviste rasjonalismen i sin bok The incoherence of
the Philosophers) mulighet for å utfolde seg friere. Senere kommer
den syriske teologen Ibn Taymiyya, som levde under trykket fra mongolenes
herjinger på 12- og 1300-tallet. Han gjorde sitt beste for å
beskytte islam mot at indre farer skulle komme i tillegg til de ytre,
og sørget for å luke både filosofien og dens greske
kilder ut av islamsk teologi. Muhammed Ibn 'Abd al-Wahhab (1703-92), plukker
opp elementer fra både Ibn Hanbal og Ibn Taymiyya, og starter wahhabismen,
som utmerker seg med en ekstrem intoleranse mot alle avvik og sektdannelser.
Dens aggressive utfoldelse medfører etterhvert fysisk ødeleggelse
av nesten alle førislamske kultsteder på den arabisk halvøya.
Bevegelsen ville antagelig selv ha vært utryddet allerede på
begynnelsen av 1800-tallet, om ikke al-Wahhab hadde klart å få
innpass i Saud-familien. Da den energiske Ibn Saud i etterkant av 1. verdenskrig
lyktes med å etablere kontroll over størstedelen av den arabiske
halvøya, ble den wahhabistiske versjonen av islam rådende
i det nyetablerte kongedømmet Saudi-Arabia. "Islams sykdom" er altså ifølge forfatteren en fundamentalisme med lange historiske røtter. Den fester sitt grep gjennom å fastholde visse aspekter og lesninger av Koranen, til fortrengning for andre forståelser og andre tekststeder, og gjennom å benekte legitimiteten av at et bredt spekter av forskjellige tolkninger kan få leve side ved side. Selv om Meddeb ønsker å snakke sine lesere bort fra den feilen det er å forveksle Islam med dens sykdom, finner han det likevel nødvendig å foreskrive en behandling. Men igjen er det merkelig å se hvordan hovedtyngden av behandlingstiltakene lokaliseres utenfor det muslimske fellesskap; det er Vesten som må trå til, gjennom å oppheve sin islamofobe utestengelse av muslimsk kultur fra den religiøse diskusjon, fra det kunstnerisk og filosofiske fellesskap, og fra den politiske integrasjon i det globale fellesskap. I dette ønsket om politisk integrasjon inngår også
et krav om at USA opphører med sin dobbeltmoralske holdning der
muslimske land konsekvent kommer dårligst ut. Videre må USA
finne en løsning på Israel-Palestina konflikten, og problematisere
(for deretter å avvikle) sin politiske allianse med Saudi-Arabia.
Det høres jo fint ut, men det er veldig langt fra det fokus på
"interne årsaker" som forfatteren innledningsvis hadde
lovet leseren å fastholde i sine analyser. Når han endelig
kommer frem til å "diskutere kortfattet noen få interne
årsaksforhold" og deres løsninger, har han til og med
funnet ut at temaet egentlig ligger "utenfor denne bokens rekkevidde".
Og forutsigbart nok stiller han ikke andre krav til muslimenes egenterapi
enn at de innser "nødvendigheten av å vende tilbake
til en dyp bevissthet om den polemikk, de kontroverser, og de debatter
som en gang har næret tradisjonen." Kort sagt: redningen finnes
i 35 år med mutazilistisk liberalisme i første halvdel av
800-tallet, der ligger islams frimodige essens begravet, og det er bare
å hente dem frem til glede for alle parter. Man vil så gjerne anerkjenne Meddeb for hans bilde av en islamisme med et menneskelig ansikt, som langt på vei kan konkurrere med vestlige liberale og sekulære tradisjoner både teologisk, kunstnerisk, naturvitenskaplig og politisk. Og han får virkelig leseren til å tro på at når keiser Fredrik II på 1200-tallet introduserte det skillet mellom stat og religion, som senere skulle bli den vestlige sekularismens varemerke, så kopierte han et mønster fra sin venn al-Kamil, sultan av Egypt og sønn av den store Saladin. Men innslagene av realiserte sekulære og liberale muligheter innenfor områder dominert av islam, blir for tynne og spredte til å endre bildet av en religion som i århundrer har fungert som den viktigste hemsko for nettopp disse mulighetene. Forfatteren avslutter med en appell om å løse sivilisasjonsmotsetningene gjennom å utvikle "den europeiske nyanse" i stedet for å hengi seg til "den amerikanske maktutfoldelse". Dessverre fortsetter han også i dette å fremstå som en hyggelig utopist, som er like selektivt manipulerende i sin omgang med både virkeligheten og med koransitater, som det han anklager sine fundamentalistiske hatobjekter for å være. Tord Østberg |
|