|
Et jødisk dilemma av Tord Østberg ROMAN Chaim Potok: I en tid da de revolusjonære ideologier med ettertrykk har fått
sin totale uanvendelighet avkledd og fordømt, retter den jødiske
forfatter Chaim Potok søkelyset mot det vi kan kalle den revolusjonære
følsomhet. Det vil si en personlig følsomhet som bærer
i seg potensiale til å sprenge de kulturelle rammer individet selv
er sprunget ut fra. Den revolusjonære følsomhet skaper forandring
gjennom å tilføre ennå utenkte tanker eller utforske
de uklare følelser, og derigjennom hjelpe kulturen til å
se noe den ikke tidligere kunne se. Den representerer en kraft som forandrer
gjennom å gjøre det selvfølgelige og allment aksepterte
mindre opplagt, slik at menneskene gis anledning til å se sine liv
i nytt lys. Den står antagelig i skarp kontrast til den revolusjonære
ideologi som opphøyer omveltningen i seg selv til et ettertraktelsesverdig
ideal. For Chaim Potok representerer den jødiske kultur den ramme han
selv har måttet bryne seg mot. Det er derfor naturlig at han lar
sin romans drama utspille seg i et jødisk miljø, representert
ved den strengt ortodokse hasidiske gren. Vi møter kunstneren Asher
Lev med det drivende billedskapende talent. Mannen som sjokkerte New Yorks
jøder med bildet "The Brooklyn Crucifixion" der han malte
sine foreldre korsfestet. En ufattelig fornærmelse mot slekten og
mot den kultur den tilhørte. Asher Lev, hvis ungdommelig egensindige
selvsikkerhet vi første gang møtte i Potoks bok "Mitt
navn er Asher Lev" fra 1972. En intens skildring av et jødesamfunns
selvbevisste kamp for å bevare grensene mot den sekulariserte amerikanske
kultur det var podet inn i. Og kanskje den sterkeste og mest levende av
alle Potoks bøker. I "Asher Levs gave", som altså kommer 18 år senere,
er Lev blitt en moden mann med egen familie og en overveldende kunstnerisk
suksess i den moderne vestlige verden. Asher Lev har forlatt sitt hjemland
og sin kultur og bosatt seg i Paris. Bokens tema aktualiseres ved at hendelser
i familien tvinger ham til igjen å oppsøke sin fortid. Tempoet
er stillere og mer ettertenksomt enn i den første boken om Asher
Lev. Vi møter et menneske som begynner å se de tvetydige
konsekvensene av sine livsvalg. Valg som fortsatt medfører konfrontasjoner
med de selvtilfreds rettroende. Deres misunnelse, frykt og fordømmelse
blir en del av hverdagen for Asher Lev. Og han er ikke usårbar.
Den kultur han rent fysisk har forlatt har fortsatt en vesentlig plass
i hans sjel. Men det er ikke lenger bare fordømmelsen som dominerer
bildet. Vi møter også en jødisk kultur som har tatt
de første nølende steg i retning av å integrere moderne
billedkunst i sin erkjennelses- og uttrykkssfære. Den unge opprøreren
har beseiret og utvidet sitt utgangspunkt og kulturen svarer med å
integrere sin triumfator. Som en personifisert drøftelse av hvordan en kultur kan møte
sine geniale avvikere er Potoks bok av uomtvistelig verdi. Om den jødiske
kultur faktisk har den kombinasjon av soliditet og fleksibilitet som Potok
beskriver, så vil den nok kunne fortsette å overleve både
pogromer og endeløsninger, selv i deres moderne snikende versjoner.
Som motpol er det naturlig å se den fanatiske del av islam som skriker
opp om blodhevn og hellig krig straks dens ømme tær berøres.
Den ser ut til å ha lite rom for og lite tillit til enkeltmenneskets
potensielt revolusjonære følsomhet. Samtidig er det klart at vår moderne vestlige kulturrelativisme
heller ikke gir de beste forutsetninger: hverken grobunn for å kultivere
talent eller faste rammer som kan modifiseres av nye erkjennelser. Det
har vel vært den ikke-jødiske vestlige verdens store tap
etter modernismens gjennombrudd at rammene er blitt så løse
og gebrekkelige at det er blitt stadig vanskeligere å skille den
genuint overskridende erkjennelse fra det en norsk idéhistoriker
har kalt "originalitetskrampe". Når det gjelder den kunstneriske siden av Potoks roman er denne
anmelder mindre begeistret. En dreven forfatter som Chaim Potok skriver
naturligvis ikke en dårlig bok. Glimtvis når han strålende
topper også denne gang. Men "Asher Levs gave" har ikke
den sprudlende livskraft som gjennomsyret dens forgjenger. Som om Potok
nå har endevendt sitt tema så mange ganger og i så mange
bøker at nyvinningene begynner å drukne i gjentakelsene.
Som om Potok selv befinner seg et annet sted og skriver en bok for å
avslutte noe som en gang har opptatt ham. Det er bare en håndfull
sider som virker drevet av en søken etter noe nytt og ukjent, der
forfatteren bruker ordene til å famle seg frem i et mørke
hvis innredning han ikke er fortrolig med. Resten er for ofte rutinepreget
dyktig, og mangler den uhåndgripelige intensitet som skiller den
gode roman fra den middelmådige. |