|
av Tord Østberg ISLAM. Sayyid Qutb:
Qutb startet sin karriere som litteraturkritiker og roman-forfatter, og det har vært hevdet at hans ideologisk/politiske karriere var en utvei fra et mislykket forfatterskap. Oppholdet i USA ble en viktig erfaring, som forsterket Qutbs strikte islamisme. Han skal riktignok hele sitt liv ha følt tilhørighet til konservative islamske verdier, og hadde allerede fra 1945 engasjert seg som regimekritisk skribent. Men etter hjemkomsten til Egypt i 1950 er han åpenbart styrket i sin fordømmelse av vestlige og andre ikke-islamske livsløsninger. Han melder seg inn i Det muslimske brorskap, og etablerer seg snart som en sentral premissleverandør. Ifølge Anwar Sadat var Qutb den viktigste ideologen bak de “frie generalenes” kupp i 1952, som etterhvert skulle bringe Nasser til makten. Etter kuppet var Qutb imidlertid ikke villig til å føye seg etter de kompromissene som den politisk makten krevde, og ble stadig mer problematisk for sine tidligere samarbeidspartnere. Han ble derfor forfulgt, fengslet og torturert, i likhet med mange andre medlemmer i Det muslimske brorskap. Kari Vogt skriver i sin innledning at Nasser-regimets harde fremfart mot islamistiske bevegelser bare bidro til å styrke “de mest destruktive kreftene i den islamske opposisjonen”. Og en steil karakter som Qutb ble nok heller ikke spesielt formildet av den brutale behandlingen han ble utsatt for under sitt lange fengselsopphold. Qutbs samfunnsanalyse er basert på tanken om at det finnes gudegitte verdier og retningslinjer for sosialt liv, som bedre ivaretar “menneskenes naturlige legning og behov” enn eksisterende samfunnsformer både i vest og i øst. Disse verdiene finnes nedskrevet i Koranen og manifesterer seg i shari‘a-lovgivning og muslimsk levesett. Qutb etablerer et dramatisk skille mellom det muslimske fellesskap - umma - og alle andre samfunnsløsninger, som han kollektivt betegner som jahiliyya. Jahiliyya betyr “en tilstand av uvitenhet”, og er den tradisjonelle muslimske betegnelsen på før-islamske arabiske samfunn. Qutbs moralske radikalisme innebærer imidlertid en utvidelse av jahiliyya-begrepet langs to akser. For det første langs tidsaksen: for Qutb er ikke jahiliyya et tidsavgrenset fenomen, men kan betegne ethvert samfunn, til enhver tid, som ikke lever opp til forfatterens krav til umma-fellesskapet. Dessuten utvides begrepets omfang langs en moralsk-religiøs akse: det er ikke nok at et samfunns medlemmer eller ledere erklærer seg som muslimer; om de skal slippe å klassifiseres som jahiliyya må de i alle sine livsløsninger være gjennomsyret av islams regler. Gjennom sitt radikale krav til religiøs ortodoksi uttrykker Qutb en massiv kritikk mot samtidens muslimer og muslimske samfunn, som også innebærer en oppfordring til splittelse innenfor det muslimske fellesskapet. Likevel vakler han litt i spørsmålet om absolutt alle samtidens forsøk på å leve opp til hans krav til en ekte umma må underkjennes. Enkelte ganger er han klart avvisende: “Den muslimske umma må gjennom mange hundre år anses for å ha vært ikke-eksisterende.” og “En slik umma eksisterer ikke lenger, ettersom ingen steder på jorden styres etter Guds shari‘a.” Men andre steder kan han skrive om “vår tids umma” uten reservasjoner. Han kan hevde at jahiliyya er brutt og “det uavhengige islamske samfunnet” etablert, straks tre troende finner sammen. Han omtaler også en “fortropp” som skal følge “veien gjennom det opprørte havet jahiliyya har bredt ut over hele jorden”. Det er til denne fortroppen, som åpenbart har de rette umma-kvaliteter intakt, Qutb henvender seg med bokens tittel: “Fortroppen (...) trenger milepæler langs veien, milepæler som viser oppgavens art og sanne funksjon, og som klargjør hva som er kjernen i dens hensikt og utgangspunktet for den lange reisen.” Fordi disse milepælene ifølge Qutb “må springe ut fra den fremste kilden for trossystemet – Koranen”, er han nøye med å belegge sin argumentasjon med sitater fra Koranen, og etter en kort innledning klipper han inn fire omarbeidete kapitler fra sin egen Koran-kommentar I Koranens skygge. Med et par unntak virker forfatterens lesning og bruk av Koran-tekster både forståelig, konsekvent og etterrettelig. Allerede bokens åpningsord varsler en visjon om gjennomgående samfunnsreform: “Menneskeheten står i dag på avgrunnens rand.” Den selvbevisste tonen gir assosiasjoner til Karl Marx, som åpner Det kommunistiske manifest med tilsvarende profetisk patos. Men der Marx går videre med en kortfattet men glitrende historisk-materialistisk analyse av det borgerlige samfunns fremvekst og forestående kollaps, imploderer Qutbs grandiose anslag allerede etter to sider. Disse to sidene inneholder riktignok opptakten til en kritikk av 60-tallets vestlige kapitalisme og østlige kommunisme som kan virke lovende og adekvat. Men forfatteren blir aldri overbevisende i sine forsøk på å fremstille islam som det forløsende svar på den globale elendigheten han skisserer. Kjernen i Qutbs argumentasjon er troen på at Herren en gang skal ha sagt til englene: “Jeg vil sette en forvalter på jorden.” (Koranen, sure 2:30) For den som deler denne antagelsen kan det åpenbart være oppløftende å fordype seg i forfatterens utlegninger av hvordan den nye umma skal organisere det islamske samfunn, hva man kan tillate seg å låne fra den vestlige materielle og naturvitenskapelige suksess, hvorfor jahiliyya's seksualitetsregulering er moralsk mindreverdig, hvilken lettelse det er å slippe “det slavemarked de kaller kvinnefrigjøring”, hvordan islam skal “spres over hele jorden både med en lære og med en bevegelse, for å avskaffe de forholdene som motstrider med islams universelle erklæring,” og ikke minst at islam “ønsker (...) en fred der all religion tilhører Gud, (...) hele folket tjener Gud og ikke setter noen til herrer over andre i Guds sted.” Denne sistnevnte tanken er den eneste hos Qutb med mulig allmenn appell: ideen om et radikalt likeverd mellom mennesker, fordi de alle er underlagt Allah. Den enorme assymmetrien mellom Allah og ethvert menneske blir en kilde til å oppfatte alle mellommenneskelige forhold som relativt sett symmetriske. Men selv om denne tanken kan ha et besnærende drag av ur-kristendom og kommunitarisme, blir det raskt klart at Qutb vil i en mer ubehagelig retning. Han hevder at enhver tilskrivelse av autoritet til et menneske er et del-tyveri fra Allahs totale eiendomsrett til alle former for autoritet og respekt. Menneskets frihet og individualitet forutsetter altså en total underkastelse. Dette kan leses som en konsekvent videreføring av den sunni-muslimske oppfatningen at det ikke skal stå noen institusjoner eller personer mellom enkeltmennesket og Allah. Men selv ikke i en utopistisk tekst blir det mulig for Qutb å oppretttholde tanken om total likeverd, og han må akseptere at muslimer kan søke råd hos “muslimer de har tillit til når det gjelder religion og gudfryktighet”, en konsesjon som jo også legitimerer hans egen autoritetsposisjon. Forøvrig er det jo en kjent sak at despotiske tyranners utfoldelse ikke nødvendigvis hemmes av deres verbale forkastelse av autoriteter. Qutbs intervensjon i den interne debatten i muslimske samfunn er ganske kompromissløs. Den grunnleggende ekspansjonistiske vilje i de tidlige muslimske samfunn fremholdes som et ideal for samtidens muslimer: “Hele menneskeslekten er denne religionens anliggende, og hele jorden dens virkeområde.” I islams kamp for fullt verdensherredømme, må alle midler benyttes, tilpasset de til enhver tid foreliggende omstendigheter: “... frigjøringens jihad vil ikke ta slutt før all religion tilhører Gud.” Og denne guden som Qutb opererer med er ikke den monoteistiske ovnskrokens mixtum compositum av Allah, Jahve og den kristne Gud. Her taler en forkjemper for den islamske gudsfigur, i utrettelig strid med alle andre religioner og samfunnsformer, “som vil prøve å utslette islam for å forsvare egen eksistens.” Her forventes ingen velvilje fra omverdenen, og her gis det ikke ved dørene, for “(...) islam inngår ikke fredsavtaler med mindre fienden underlegger seg islams autoritet (...).” Med sin stridslystne dualisme undergraver Qutb de liberale muslimenes og vestlige multikulturalistenes bilde av et tammere og mer godlynt islam, samtidig som han leverer kjærkommen ammunisjon til islam-kritiske ideologer. Den britisk-amerikanske arabisten Bernard Lewis bruker i boken The Crisis of Islam flere sider på å fremstille Qutbs tenkning som kroneksempelet på en tiltagende, irrasjonell og udifferensiert anti-amerikanisme i muslimske samfunn. For en som ikke deler Qutbs religiøse tilhørighet, fremstår hele hans overbygning som luftslott og feberfantasier, nesten uten overbevisningskraft. Man tror ham på hans ord når han i et selvbiografisk utbrudd hevder at han “har tilbragt førti samfulle år i studier og undersøkelser av de fleste av menneskets kunnskapsområder.” Men tilliten til forfatterens intellektuelle begavelse og subjektive redelighet, redder ikke den ikke-muslimske leser fra den dype motviljen man nødvendigvis vil utvikle mot en tekst som straks den nevner “Profetens” navn, også hekter på det enerverende formularet “måtte Gud velsigne ham og gi ham fred”. Qutb rekker omtrent 60 slike anførsler i løpet av en tekst på 180 sider, og 32 tilfeller av det tilsvarende mekaniske “Gud, opphøyet er han”. En viss underholdningsverdi får det riktignok når oversetteren, antagelig i full trofasthet mot originalens formuleringer, ender opp med følgende sammensetning: “Profeten, måtte Gud velsigne ham og gi ham fred, penger, ledelsesposisjoner og jordiske gleder” (s180). Selv om sitatet er klippet slik fanden ville klippet fra Bibelen, så representerer det likevel en påminnelse om hvilke lesninger man kan komme til å overse når den vertikale ærefrykten for guddommen stadig overstyrer den horisontale henvendelsen til leseren. Det er ikke vanskelig å forstå at Qutbs grandiose planer for det muslimske fellesskap har virket som en vitamininnsprøyting både for store muslimske folkegrupper og for den ideologiske eliten i Det muslimske brorskap og andre islamistiske bevegelser. Det er heller ikke vanskelig å forstå at hans tanker har vært tilsvarende provoserende for Egypts politiske ledelse, som må ha sett sine bestrebelser på å inngå i tettere økonomiske, militære og kulturelle samarbeidsforhold med Vesten, truet av Qutbs totale mangel på ydmykhet overfor alle andre enn Allah og hans få godkjente jordiske representanter. Qutbs konsekvente etnosentrisme er i det hele tatt av et kaliber som går den italienske statsministeren Silvio Berlusconi en høy gang. Multikulturalistenes påstand om at “kulturen er menneskets arv, og at den verken har hjemland, rase eller religion” har ifølge forfatteren bare gyldighet innenfor realvitenskapene, mens utsagnet forøvrig bare er “et av de knepene jøder verden over benytter seg av for å fjerne alle hindringer (...) som står i veien for at den jødiske innflytelsen skal gjennomsyre verdenspolitikken med sine djevelske aktiviteter.” Selv om Qutb anerkjenner “europeernes mesterlige evne til materiell innovasjon”, så omtales dette bare som et forråd som muslimene oppfordres til å forsyne seg av, og som uansett har liten verdi i forhold til islams “”vitale og komplette verdier”. Muslimene må gjerne studere skriftene til ikke-muslimske samfunn, men “ikke for å danne seg sine egne oppfatninger og sin egen innsikt ut fra dem, men for å forstå hvordan jahiliyya-tankegangen kommer frem til sine misoppfatninger.” Islam tilkjennes æren både for naturvitenskapenes eksperimentelle metode og den europeiske renessansen, og når den vitenskapelige utviklingen i den islamske verden stagnerte i den samme perioden, så var det ifølge forfatteren nettopp forårsaket av at man “gradvis hadde fjernet seg fra islam”. Qutb kaster i det hele tatt ikke bort mye energi på å få sine argumenter til å henge sammen. Om premissene godtas er nemlig konklusjonen klar: “Islam kan ikke stanse opp ved geografiske grenser eller holde seg innenfor etniske rammer, og overlate menneskearten som sådan, over hele jorden, til ondskap, fordervelse og det å tjene andre enn Gud.” Med denne oversettelsen som sin første produksjon har det nystartede forlaget L.S.P. allerede satt seg selv på kartet som en interessant aktør. Utgivelsen ble omtalt i Politiken 21. desember, og anmelderen konkluderer med panegyrisk begeistring over hele det norske kulturprosjekt: “At Qutbs brandfakkel av en bog udgives i det kølige Norge kan virke paradoksalt, men det er og bliver det bedste bevis på det åbne samfunds rummelighed og styrke. Samme type samfund i øvrigt som har plads til Salman Rushdie, Theo van Gogh, Jens Jørgen Thorsen, Ibn Warraq og andre blasfemiske sjæle.” Kari Vogts innledning kombinerer historisk kontekstualisering med en kritisk presentasjon av Sayyid Qutb og hans forfatterskap. Den korte og lettleste teksten reflekterer hennes omfattende kunnskaper om 1900-tallets politiske islamisme. Det er riktignok litt overraskende at hun så sterkt understreker det “ubehagelig” og “opprørende” ved Qutbs dualisme og krigsforherligelse, ettersom disse momentene er såpass godt belagt med referanser til Koranen. Nora Eggens oversettelse fungerer utmerket, og hennes noteapparat blir som en oase av nyttige og informative opplysninger der Qutbs egen tekst ofte går tørr i innforstått selvhenføring. Man kunne kanskje anføre at begrepet “milepæl” på norsk har hatt en betydningsglidning fra den opprinnelige konkrete avmerkingen av en tilbakelagt veidistanse, over mot å bli en metaforisk betegnelse på “epokegjørende enkelthendelser”, som åpenbart ikke er Qutbs betydning. Men det finnes kanskje ikke lenger noe norsk ord for det som svenskene og Dag Hammarskjöld kaller “vägmärken”? Utgivelsen av Milepæler på norsk representerer uansett en milepæl når det gjelder å tilgjengeliggjøre islamistisk ideologi for skandinaviske lesere. Tord Østberg |
|