Til konvertittenes pris

av Tord Østberg

ISLAM. Selv om Anne Sofie Roalds bok om Islam er velskrevet og interessant, så blir man etterhvert nesten like opptatt av forfatterens identitet som av hennes tema.   

Anne Sofie Roald:
Islam
278 sider. Pax Forlag, 2004.  

For den som søker religiøs omvendelse, fremstår islam i dag som den mest attraktive av de tre store monoteistiske religionene. Den hevder seg med en kraft og selvrettferdighet som ingen av de to andre kan matche. Mens kristendommens kroniske ereksjonssvikt stadig må kureres av den sekularismen som den selv har avfødt, og jødedommens selvrettferdighet hviler tungt på gamle overgrep, ser islam ut som en genuin monoteistisk utvei fra den velfødde materialismens iboende kjedsomhet. Her finner mannen alt hva hans hjerte begjærer; liberal livsvisdom, intens patriotisme, et strukturert kunnskapshierarki, en vei til frelse, et regime for håndtering av hverdagslivets fristelser og problemer, et åndelig fellesskap, klare grenser og faste autoriteter, fantastiske kulturer, vidunderlige mennesker, kort sagt: en identitetsmulighet. Hva kvinnen finner er mer uklart, men det virker ikke like fristende.

I Vesten fikk religioner og religionstilhørighet mot slutten av 1900-tallet gradvis økende betydning for enkeltmenneskets identiet og samfunnets konflikter. Kommunismens politiske sammenbrudd forstyrret mulighetene for å etablere identitet på basis av ideologisk tilknytning. Den gamle klassetilhørighetens mangfoldige identitetsmuligheter tapte terreng i konkurransen med den mer endimensjonale American Dream, der selvfølelsen knyttes til graden av økonomisk suksess. Omfattende migrasjonsbevegelser fra Nord-Afrika, Midt-Østen og Sørøst-Asia medførte kompliserte kulturelle møter, der religionstilhørighet utkrystalliserte seg som den ulikhetsfaktoren som var lettest å identifisere. For disse ulmende religionsrelaterte spenningene ble angrepet mot USA i 2001 et overtydelig høydepunkt. Det tjener til Pax Forlags ære at deres serie på fem bøker om Verdensreligionene startet med boken om Buddhismen allerede i 2000. Det vitner om et kulturelt gangsyn som ikke lot seg helt forblinde av marxismens dalende stjerne. Forlaget lot også bøkene om Hinduismen og Jødedommen få slippe til før årets viktige utgivelse om Islam.

Viktig fordi islam fortsatt er den av verdensreligionene som publikum i Vesten har mest behov for å forstå, vurdere, diskutere, forsvare og fordømme. Det er den vi oftest konfronteres med, både privat og i nyhetsbildet. Det er den vi forskrekkes over og fascineres av. Det er den vi stadig må revidere våre oppfatninger av, fordi vi ikke er i stand til å finne ut hvem som egentlig sier 'sannheten' om den. Når noen prøver å fortelle oss om islam, er det lett å bli minst like opptatt av avsenderens identitet, som av budskapets innhold. Og det er en tendens, også blant muslimer, til å akseptere eller avvise avsenders budskap en bloc, på basis av sym- eller antipatier. Et godt eksempel er den beleste britiske akademikeren Bernard Lewis. På grunn av sin ideologiske tilknytning til neokonservative kretser i USA, frakjennes han av mange meningsmotstandere ethvert krav på troverdighet. Som et svar på denne litt rigide partisanismen er Anne Sofie Roalds bok om islam visuelt innpakket i en nærmest skolebokaktig nøytralitet, og både tittel og innholdsfortegnelse gir inntrykk av at leseren skal loses nøkternt og grundig gjennom alle viktige aspekter ved religionen og dens historie. Forfatterens posisjon som utvandret norsking, med universitetslektorat i Malmö og dosentur ved Lunds universitet, borger for den vitenskapelige nøytralitet.

Allerede i Roalds forord, som avsluttes med en takk til hennes tre barn med arabisk-klingende navn, blir det imidlertid klart at forfatteren vil innta en apologetisk posisjon; islam og muslimer skal åpenbart forsvares mot den enøyde kritikk som de utsettes for i Vesten. Mot slutten av innledningen tematiserer hun de spenningene mellom forskjellige fortolkningstradisjoner, som enhver fremstilling av islam vil måtte forholde seg til: Først det distanserte vestlig vitenskapelige utenfraperspektivet, som Edward Said gav den lett nedsettende betegnelsen orientalisme. Deretter skisserer hun et innenfraperspektiv, som ivaretas av muslimske og islamske lærde. I omtalen av innenfraperspektivet skriver Roald at disse lærde baserer seg på et “vitenskapssyn der de islamske kildene betraktes som den absolutte sannhet”. Helt uten ironi gjeninnfører hun dermed et vitenskapsbegrep som i Vesten gikk ut på dato et sted mellom proto-renessansen og 1500-tallets gryende naturvitenskap. Og når forfatterens velvillige relativisme er strukket så langt, har hun godkjent en posisjon som er umulig å innta om man ønsker å bli tatt alvorlig innenfor moderne humanvitenskaper. Roald må derfor nødvendigvis plassere seg i en tredje posisjon, som kombinerer innslag fra de to etablerte fortolkningstradisjonene. Dermed kan hun utnytte de sprenglærde orientalistenes historisk-kritiske bidrag til forståelsen av islam, uten å besmittes med deres stigma av white supremacy. Samtidig kan hun benytte seg av religionsinterne fortolkninger, uten å måtte alliere seg med intellektuelle falitterklæringer overfor åpenbarte sannheter.

Om Sannheten skulle lide under dette kompromisset, så gjør i hvert fall ikke leseren det. For straks forfatteren har kastet av seg innledningens omstendelige manøvreringer, fremstår hun både språklig og intellektuelt med prisverdig klarhet. Friheten til å stille tradisjonelle lesninger opp mot vitenskapelige fortolkninger, gjør det mulig å påpeke motsetninger som hun kan avstå fra å løse. Et eksempel er spørsmålet om Muhammeds lesekyndighet, der det tradisjonelle islamske standpunkt er at Muhammed var analfabet, mens en mer vitenskapelig nøkternhet tilsier at han må ha vært i stand til å lese om han skulle forfatte en såpass omfattende tekst som Koranen. Begge parter påberoper seg den samme hadith-teksten til støtte for sitt syn. (Hadith er en fellesbetegnelse på samlinger av mer og mindre bekreftede fortellinger om Muhammeds liv og virke. De mest respekterte fortellingene kan ha nesten like høy religiøs status som Koranen.) Roalds bidrag er å lese den aktuelle hadith-teksten på en måte som avviker fra begge de etablerte posisjonene, og som lar spørsmålet om Muhammeds leseferdigheter forbli ubesvart. Dermed er uenigheten eksponert, og usikkerheten konservert.

Med Muhammeds utvandring fra Mekka til Yathrib (senere omdøpt til Medina) i 622 kastes muslimene og deres religion inn i en historie som er uhyre kompleks, både politisk, teologisk og geografisk. Roalds fremstilling kombinerer detaljpresisjon med et blikk for det vesentlige. For eksempel gir gjennomgangen av shiismen et klart bilde både av det historiske og maktpolitiske grunnlaget for den opprinnelige konflikten med umayyade-kalifatet, og av de idiosynkrasiene som skiller shia-grenen fra sunni-ortodoksien. Disse forskjellene gjelder hovedsaklig samfunnsmaktens arverekkefølge, organiseringen av det religiøse og politiske lederskapet og retten til skriftfortolkning. De subtile teologiske uenighetene som i etterkant heftet seg til de maktpolitiske diskursene er ikke alltid lett å bli klok på, men det er ikke forfatterens feil. Det viktigste stridspunktet var, ifølge Roald, spørsmålet om Koranen var ikke-skapt og eviggyldig, eller om den var skapt i tiden, og derfor hadde en noe lavere guddommelighetsstatus. Ideen om den eviggyldige Koranen gikk seirende ut av striden allerede på midten av 800-tallet. Dette skjedde i forbindelse med at det ble satt en brutal stopper for en periode i muslimenes historie som var dominert av den teologiske skoleretningen som kalles mutazilismen, og som av liberale islamister gjerne omtales i nostalgiske vendinger som 'de frie fortolkningenes gullalder'. Roalds interesse for de fremtidige implikasjonene av dette bruddet, er imidlertid overraskende fraværende.

Det er rimelig å anta at når det muslimske fellesskapet velger troen på den eviggyldige Koranen, så legger dette tunge føringer for deres videre historie. Med store begrensninger på nye generasjoners mulighet til å forholde seg dynamisk til et produkt av 600-tallets tidsånd, så blir det nødvendigvis vanskelig å justere teologien etter samfunnsutviklingen. Og muslimske kulturer er som kjent ikke de eneste som sliter med en teologisk indusert motvilje mot modernisering. Paradoksalt nok synes imidlertid denne tregheten å være større i shia-muslimske samfunn, som nettopp har valgt å gi samtidens skriftlærde større fortolkningsfrihet. Et nærliggende eksempel, som Roald også nevner, er Ayatollah Khomeinys famøse fatwa mot Salman Rushdie. Hans egenrådige brudd med etablerte islamske tradisjoner, frembrakte et av de mest reaksjonære og samtidsfiendtlige utspill i den muslimske offentligheten. Mot slike imamer kjemper en liberal fortolkningspraksis forgjeves.

Roalds fremstilling av den islamske teologiens filosofiske blomstringsperiode er knapp men interessant. Omtalen av wahhabismen, salafiyya og Det muslimske brorskapet, som alle er viktige teologiske reformbevegelser med vedvarende samfunnsmessig betydning, er oppdatert og informativ. Siden hun velger å vie et eget underkapittel til refleksjoner over sharia-lovene, så kan man kunne innvende at de slipper litt for lett unna endel muligheter for kritiske betraktninger, selv om den foregående beskrivelsen er informativ og nøktern. Sufismens historie fremstilles fragmentert og utvannet, og drukner til slutt i en ganske uinteressant oppramsing av navn. Man kan jo lure på om denne gruppen som har blitt så marginalisert av de sunni-muslimske tradisjonalistene, har havnet i den samme posisjonen i forfatterens hode. Slike innvendinger mot en bok om islam kan man godt leve med. Men forfatterens behandling av endel temaer som har skapt heftige konfrontasjoner i islams møte med den vestlig-kristne sekularismen, er mer problematisk. Det gjelder forholdet mellom religionen og det sekulære samfunn, forholdet til demokrati og frie valg, reguleringen av kvinnenes samfunnsroller og deres klesdrakt, og muligheten for religionsfrihet.

Religionens plass i samfunnet er et tilbakevendende indirekte tema hos Roald, ettersom vesentlige deler av boken omhandler henholdsvis samfunnsforhold under islamsk styre, og moderne islambaserte samfunnskritiske bevegelser. Men bare i en kort innledning til et kapittel om dogmer og ritualer, tas temaet eksplisitt opp, og det slippes raskt. Roald velger et atypisk eksempel som Tyrkia til å dokumentere at det også i islamske kulturer kan etableres et skille mellom det verdslige og det religiøse. Først 80 sider senere antyder hun at dette skillet ble tvunget fram ved en beinhardt sentralstyrt sekulariseringsprosess, gjennomført av den mektige statssjefen Mustafa Kemal Atatürk. Forfatteren virker ikke spesielt bekymret over at islamismen nå er i ferd med å gjeninnta sine tapte skanser. Dette skjer gjennom politiske kanaler som gradvis har blitt mer åpnet etter innføringen av et flerpartisystem i 1945. Tidligere har det vært den tyrkiske hæren som har intervenert for å demme opp for reislamiseringen av det tyrkiske samfunnet. Nå ser det ut som den islamistiske regjeringens ønske om medlemskap i EU fungerer som et midlertidig bolverk mot undergravelse av den tyrkiske sekularismen nevnes ikke. Men dette opptar altså ikke Roald.

Man kan jo lure på om det finnes spesifikke religionsinterne årsaker til at muslimske kulturer har så vanskelig for å akseptere et sekularisert liv som likeverdig med et liv basert på en gudstro. Slike antagelser ligger kanskje til grunn for at Human-Etisk Forbund i det siste har virket mer opptatt av å utforske islam, enn av å hamre løs på sin kristne arvefiende. Det er vanskelig å tenke seg en forening som HEF operere i et muslimsk land, selv om muslimer i utlendighet kan være villig til å inngå i dialog med dem. Men Roald virker mer innstilt på å bagatellisere enn på å forklare de sterke motkreftene mot sekularisme i muslimske samfunn. Om dette skyldes at hun mener problemet ikke eksisterer, eller om hun mener det ikke er så viktig å forstå det, så virker begge muligheter like foruroligende.

Tilsvarende kan man lure på om det ligger føringer i islams religiøse prinsipper som butter imot demokratiske styreformer. Her nevner Roald naturligvis også Tyrkia som et moteksempel, men istedenfor å koke suppe på ett ankelt avvik, vedgår hun at: “Få muslimske land har en demokratisk statsordning, og i de landene som har innført demokratiske system, blir den demokratiske ordningen ofte avbrutt, enten av et militærkupp eller ved at den høyeste lederen griper inn i den parlamentariske prosessen.” Men selv om demokratiske impulser ikke slår igjennom i statsapparatet, finnes de ifølge Roald innenfor islamistiske opposisjonsbevegelser, med deres engasjement for sosial rettferdighet. Og hun fremholder også flere islamske intellektuelle som har påvist at demokrati er forenlig med islam. Men plutselig glipper det ut av forfatteren en begeistret utlegning av iraneren Hussein Dabbaghs forsvar for en demokratisk islamisme: “Ettersom en demokratisk valgt regjering i et religiøst samfunn nødvendigvis blir en religiøs regjering, finnes det ingen motsetning mellom islam og demokrati.” Ja, det var vel akkurat det man kunne frykte. Eller som det heter når islamfiendtlige vitsemakere skal oppsummere den muslimske versjonen av demokrati: “One man, one vote, once.”

Forfatterens presentasjonen av den indiske muslimens Abu Ala al-Mawdudis “teo-demokrati”, er også urovekkende. I dette idealsamfunnet har “Gud (...) gitt lover, regler og retningslinjer for alle aspekter av menneskelivet, men fordi mennesket har en fri vilje, kan det opponere mot loven.” Og hvis mennesket opponerer så skal det selvfølgelig straffes “ut fra et rettferdig system som representeres av den islamske loven”. Men istedenfor å kritisere denne stalinistiske tankeleken, finner Roald ut at Mawdudi er “radikal i sine oppfatninger om politisk styre og demokrati”. Det merkelige er at hun får radikal til å høres ut som et honnørord. Det lyder ganske annerledes, og mer adekvat, når den fransk-tunisiske forfatteren Abdelwahab Meddeb i boken The Malady of Islam sammenligner Mawdudi med hans egyptiske disippel Sayyid Qutb: “These two voices have a considerable echo in the present fundamentalist milieu, for whom terrorism is one of the weapons.”

Selv om kvinnenes posisjon i islamske samfunn ikke tas opp før på side 70, så opptar temaet mye plass mot slutten av boken. Forfatteren veksler mellom å være problematiserende, bagatelliserende og nøytralt refererende når hun beskriver de kulturelle og religiøse tradisjonene og referer forskjellige islamisters holdninger. Man forventer nok at de praksisene hun refererer til skal vekke en viss indignasjon hos en vestlig kvinne; flerkoneri, regler om klesdrakt, kjønnssegregasjon i moskéene, svakere juridiske rettigheter og utestengelse fra det offentlige rom. Men forfatteren holder seg beundringsverdig kjølig. Selv et sensitivt tema som flerkoneri avspises med fire kryptiske linjer. Hun viser faktisk ingen tegn til emosjonelt engasjement før hun kommer til den frittalende marokkaneren Fatima Mernissi. Hun er professor i sosiologi ved universitetet i Fez, og en av de mest islam-kritiske intellektuelle muslimer. Hun har rettet søkelyset på mange sider ved islam, og har særlig vært opptatt av kjønnsrelasjoner. I sin tidligere fremstilling har Roald latt flere rabiate kjønnsteologers synspunkter stå nærmest ukommentert, men Mernissi må pent finne seg i å stå skolerett; hun er for selektiv i sin bruk av Koran-vers, og dessuten kneler hun ikke for religiøse tekster. “Ved å kritisere hadith-fortellernes intensjoner kan hun i prinsippet åpne opp for en kritikk av hadither”, skriver Roald indignert. Man tror ikke sine egne øyne; hadith-kritikk er vitterlig en eldgammel disiplin i islamsk teologi. Selv middelalderens munker må ha praktisert en mer moderat tekst-fetisjisme enn denne norsk-svenske religionshistorikeren.

Spørsmålet om religionsfrihet er i praksis ikke drøftet, selv om forfatteren nok mener hun har gjort det. For Roald synes det nemlig som om religionsfrihet bare dreier seg om religiøse minoritetsgruppers rettigheter, dvs. retten til dyrke sine gamle guder under forskjellige sosiale og politiske omstendigheter. Men dette er et førindustrielt og tradisjonalistisk frihetsbegrep. I Vesten dreier religionsfrihet seg idag i langt høyere grad om friheten til å skifte (dvs. å velge en annen religion enn den man er vokst opp med), og friheten til å avstå (dvs. å ikke bekjenne seg til noen religion overhodet). Ingen av disse frihetene ser ut til å kunne realiseres i muslimske samfunn, men forfatteren unnlater ganske enkelt å nevne det. Hun skriver ved flere anledninger om hvilken viktig rolle konvertitter til islam kan ha for verdensfreden og den store kulturkommunikasjonen. Men hun presterer et helt underkapittel om konvertitter uten å berøre spørsmålet om det går an å konvertere den andre veien; altså fra islam og til noe annet. Og i underkapittelet om menneskerettigheter, berører hun heller ikke at muslimske land har hatt store problemer med å akseptere Menneskerettighetserklæringenes artikkel 18, som helt eksplisitt krever retten til å skifte religion.

Om avsenderperspektivet hadde vært tydeligere, ville det vært enklere å akseptere Roalds versjon av islam. Hun fremstår i utgangspunktet som en norsking med religionshistorisk og akademisk interesse for islam. Men gradvis, indirekte og halvt motvillig sår hun så tvil om sin kulturelle tilhørighet. Allerede rekken av arabisk-klingende barnenavn vekker en mistanke som hører mer hjemme i detektivromanenes enn i fagbøkenes dramaturgi. Og det finnes flere spor; som forfatterens episodiske utbrudd av begeistring over islamske konvertitter, i tillegg til noen overraskende innslag av mangel på kritisk distanse til sitt studieobjekt. En leser som har glede av å leke detektiv kan jo prøve å trekke de løse trådene sammen til et svar på spørsmålet om forfatteren selv har konvertert. Potensielle vestlige konvertitter bør kanskje vurdere å konsultere mer nøytrale veiledere før valget tas. Men denne identitetsleken blir mest av alt et irriterende og unødvendig sidespor, som forstyrrer gleden over forfattterens uomtvistelige kunnskapsmengde og formidlingsevner.

Tord Østberg