Russland og jeg

av Tord Østberg

RUSSLAND. Hans-Wilhelm Steinfelds engasjerte og velinformerte beretninger fra Russlands første postkommunistiske tiår, skjemmet av språkblomster og selvopptatthet.

Hans-Wilhelm Steinfeld:
Frihetens bitre tiår
320 sider. Cappelen. 2001

Den 19. august 1991 opplevde verden et kidnappingsdrama uten sidestykke i etterkrigstiden. Sovjetunionens øverste leder Mikhail Gorbatsjov var bortført og ble holdt i fangenskap av tre ministre i sin egen regjering. For enhver som var oppvokst under den kalde krigens vaklende stabilitet, var denne hendelsen så dramatisk at selv to knuste skyskrapere i New York knapt kan konkurrere. Endringene i kjølvannet av kuppforsøket satte dype mentale, geografiske og økonomiske spor i Europa og Asia, og fikk store konsekvenser også for resten av verden. NRK-journalist Hans-Wilhelm Steinfeld har derfor gode grunner til å velge denne hendelsen som innfallsport til en oppdatering av vår forståelse av det russiske folks livsbetingelser. Det som skjedde i Russland det påfølgende decennium, som Steinfeld kaller Frihetens bitre tiår, var minst like ille som de mest innbitte kritikere av den vestlige kapitalismens hensynsløshet, dekadanse og kulturfattigdom kunne forutsagt.

Steinfeld har med sin faglige bakgrunn, sin lange yrkeserfaring, sin mestring av det russiske språk og lynne, og sin pågående evne til å etablere kontakter på mange plan, naturligvis de beste forutsetninger for å gi et bredspektret innblikk i politiske og kulturelle bevegelser i dette gigantlandet. Hans fremstilling er mest systematisk og interessant i de historiske kapitlene, som omhandler forspillet til Gorbatsjovs avgang, Jeltsins og Putins regjeringsperioder og Sovjetunionens tid som verdensmakt. De tematiske kapitlene om teknologi, byråkrati, krig i Tsjetsjenia og fattigdom er mer springende og uklare. Den mest konkrete og personlige beskrivelsen av grunnlaget for russisk bitterhet kommer egentlig helt til slutt; i epilogen om politiaspiranten Aleksej som fikk sitt liv ødelagt under tortur av kolleger i politietaten. Presset av sine overordnete forsøkte de å tvinge ham til å tilstå en forbrytelse som det snart skulle vise seg at aldri var begått. Når Steinfeld møter ham i september 2001 står han rettsløs, uten medisinsk hjelp, og med en minimal pensjon, mens hans torturister er forfremmet og deres overordnete sitter urørt.

Den underliggende referanse for bokens tittel er den forhåpning som for alvor begynte å tilta i Sovjetunionen og dens randstater ved Gorbatsjovs maktovertagelse i 1985, men som hadde vesentlig dypere historiske røtter. Den utbredte opplevelse av den vestlige verdens politiske, økonomiske og kulturelle fordeler i forhold til de kommunistisk styrte land, var et viktig incitament for Gorbatsjovs signaler om glasnost og perestrojka. Men til tross for disse utspill fra unionens øverste leder, kom det ingen vesentlige politiske endringer under de første årene av hans styre. Det var nok én av grunnene til at det forventningstrykket som etterhvert bygget seg opp, kunne eksplodere og kanaliseres slik det gjorde under Jeltsins maktovertagelse høsten 1991. At den russiske befolkning ble skuffet, og hvordan de ble skuffet, er jo i stor grad kjent stoff, selv om Steinfeld bidrar med en del konkrete historier og opplysninger til å bekrefte det inntrykk vi har fått de siste årene.Mest interessant i så måte er kanskje historien om mediemillionærene Boris Berezovskij og Vladimir Gusinskij. Deres tvilsomme posisjon som forsvarere av "det frie ord", fremstod en stund i vestlige medier med et visst gloriøst skjær, mens vi fikk stadig nye rapporter om Putins razziaer og innstramningstiltak. Steinfelds versjon av historien gjør det ganske klart at Berezovskijs og Gusinskijs nåværende eksil neppe representerer noe vesentlig demokratisk tap for Russland, selv under Putins kontrollmani. Særlig i beskrivelsene av kampen rundt Gusinskijs konsern Media-Most og tv-kanalen NTV, fremstår Putins reaksjonsmåte som tilnærmet rimelig. På tampen av kapittelet ramser Steinfeld så opp en lang serie av andre tyranniske overgrep mot media. Det potensial for en dokumentert kritikk av Putins restriktive mediepolitikk som ligger i disse historiene, utnyttes overhodet ikke, til gjengjeld brukes hendelsene som grunnlag for noen interessante tanker om forskjeller mellom Jeltsin og Putin i deres forhold til media.

De store linjer i historien om den "frigjorte" russers bitterhet, er naturligvis knyttet til fordelingen av landets enorme økonomiske ressurser, fra det øyeblikk den kommunistiske sentralkontrollen ble opphevet. Boris Jeltsins fortrinn og feiltrinn i håndteringen av dette problemet, har antagelig allerede satt et varig stempel på Russlands fremtid. Det er liten tvil om at Jeltsins villighet til å skjære gjennom Gorbatsjovs forsiktige reformisme, bidro vesentlig til hans uovervinnelige folkelig appell. Men russernes senere aksept for Putins konturløse maktutøvelse, ser ut til å være uttrykk for en fortvilet apati hos et folk som fikk altfor mye muligheter og altfor lite realiteter, altfor fort til at de kunne håndtere noen av dem. Steinfelds kapittel om Jeltsin er bokens definitive høydepunkt: Refleksjonene over betydningen av fraværet av en middelklasse, sentrale politikeres naive forestillinger om det frie markeds velsignelser, den dramatiske filleproletariseringen på begynnelsen av 90-tallet, Jeltsins ukloke men effektive personalpolitikk, og hans manglende evne og vilje til å etablere fungerende samarbeidsrelasjoner mellom utøvende og lovgivende makter; disse er sentrale momenter for forståelsen av en epoke i russisk historie som ser ut til å bli mer skjellsettende enn man kunne ønske. Selv de obligatoriske anekdotene fra Jeltsins upolerte fremtreden på nasjonale og internasjonale arenaer, er fortsatt god underholdning, om enn med stadig beskere bismak.

Det er symptomatisk for Steinfelds tekst at når kapittelheadingen skifter fra Jeltsin til Putin, så fortsetter forfatteren, i all hovedsak, å skrive om Jeltsin. Og historien om etterkrigstidens mest arrogante manipulasjon av en folkevalgt forsamling, kan faktisk kjøres noen ganger i reprise før den mister sin fascinasjonskraft. Presidenten som i løpet av 9 år ved makten avskjediget 5 statsministre, 45 visestatsministre og 185 ministre, er naturligvis ikke så lett å gi slipp på. Men det er likevel slik at den største og mest presserende gåten for den som prøver å følge med i russisk politikk, er spørsmålet om hvem Putin er, og hva hans personlighet og styresett vil gjøre med Russland og dets forhold til sine naboland. Her har ikke Steinfeld mye å bidra med, og nøyer seg stort sett med å formidle noen sparsomme og velkjente opplysninger fra Putins pregløse yrkeskarriere, før han brått ble trukket frem i rampelyset. Det eneste av egentlig interesse er historien om Jeltsins "husholdningssjef" Pavel Borodin: Han ble anklaget av sveitsiske påtalemyndigheter for å ha tatt inn 25 millioner dollar i bestikkelser for salg av restaureringsoppdrag i Kreml. Steinfeld går langt i å antyde at både Jeltsin og Putin kan ha vært involvert i hvitvasking av disse pengene, gjennom det sveitsiske selskapet Mabetex. Det kan altså ha vært felles interesser hos avtroppende og midlertidig utnevnt president, da Putin på nyåret 2000 utstedte et immunitetsdekret som beskyttet Jeltsin mot enhver form for forhør eller straffeforfølgelse når hans presidentperiode var over.

Steinfeld er på sitt beste når han serverer de anekdotiske historier som aldri nådde fram til tv-kameraene eller avisspaltene, og som kan gi glimt av innsikt i sentrale figurers særtrekk og personlighet. Han kan være sjarmerende i sine gjennombrudd av indignasjon eller gråtkvalt innlevelse i de mange tragiske skjebner hans yrkesvalg har brakt ham i kontakt med, eller når han gir leseren del i noen heftige russiske vitser fra et lystig vodkalag. Forsøk på dybderefleksjon og fortolkninger av de store faktamengder han åpenbart sitter inne med, er imidlertid nærmest fraværende. Et fravær som medfører at boken gir lite føringer for den som prøver å få et overblikk og trekke noen store linjer ut av det kaotiske mangfold som alltid vil prege materiale fra en så nær fortid.
Forfatteren har dessverre, i tillegg til sin tilbøyelighet til å konsentrere seg om det partikulære, også en irriterende lav terskel for å bringe sin egen person inn i historien. Han benytter pronomen i første person med en hyppighet som i perioder nærmer seg det selvbiografiske. Man kan selvfølgelig forstå at forfatteren fristes til å nevne hvordan han en gang ble servert kaffe av Vladimir Putin, mens han selv førte interessante samtaler med en av presidentens tidligere sjefer. Men Steinfelds ubendige trang til å plassere seg selv inn i teksten virker som oftest bare forstyrrende: "Selv var jeg bare øyenvitne til Sovjetunionens oppløsning" skriver Steinfeld i bokens innledning, som om han føler det presserende å korrigere lesere som kunne ha fått det for seg at han hadde en langt mer sentral posisjon.

Mer beklagelig er det imidlertid at boken er et språklig katastrofeområde. En foruroligende ansamling av språkblomster, grammatiske feil, dårlig fungerende muntlighet og uklare, ulogiske eller uforståelige resonnementer, i tillegg til et knippe av rene trykkfeil og faktafeil, gjør at boken virker mer moden for en språkvask enn for en anmeldelse. Det er mulig, og kanskje tilgivelig, at en produktiv person som Hans-Wilhelm Steinfeld ikke har tålmodighet til å sitte og flikke på sine språklige formuleringer. Men det er vanskelig å begripe at forlaget ikke har villet bruke litt mer energi på å oppgradere språket i en bok som ellers ville fremstått som meget leseverdig.

Tord Østberg
tord@cogweb.net