Kjødets nysgjerrighet

av Tord Østberg

Woody Allen:
Mighty Aphrodite
USA 1995
Med: Woody Allen, F. Murray Abraham,
Claire Bloom, Helena Bonham Carter

Kjærlighet og seksualitet er ikke noe originalt emne for en moderne kinofilm, og slett ikke i Woody Allens etterhvert ganske omfattende produksjon. For en mann som nylig har fått sitt seksuelle begjær brettet ut både i retten og i media, er det likevel både originalt og modig å tråkke dypt inn i konfliktens kjerne også i sin kunstneriske produksjon. Og siden Woody Allen er en slags filmindustriens svar på Kong Midas, så blir enda en gang alt han rører ved, til nærværende refleksjon over egne nevroser. Som kunstner ser han ut til å leve i en så kontinuerlig smertefull konflikt med seg selv og sin samtid, at han ikke et øyeblikk kan tillate seg å hvile hverken i klisjéer eller konvensjonalitet. Hans siste film, 'Migthy Aphrodite', griper tilbake til klassikere som 'Play it Again Sam', 'Annie Hall' og 'Manhattan', gjennom å fungere som en filmatisk utforskning av forskjellige fasetter av treenigheten kjærlighet, trofasthet og seksuelt begjær.

Det er en tvetydighet i Allens valg av tittelen 'Mektige Afrodite'. En spenning mellom erotisk lyst og underkastende tvang. En tvetydighet som understrekes gjennom bruken av et ganske muntert koreografert gresk kor til å fremheve handlingsforløpets skjebnesvangre dramatikk. Allens hovedrollefigur blir på den ene side en mann som slites smertefullt av kjærlighetsgudinnens lunefulle herjinger. På den annen side kan ikke regissøren dy seg for å sprite opp den alvorstunge dysterhet med sitt ironisk lekende intellekt. Som alltid klarer Allen å gjøre våre lett gjenkjennelige nevroser til tema for vår egen latter. I norsk oversettelse er filmens tittel merkelig nok endret fra 'Mektige Afrodite' til 'Frodige Afrodite'. Dermed oppløses tvetydigheten til fordel for inntrykket av en ureflektert og lettsindig seksuell flørt som har lite med Woody Allen å gjøre.

'Mektige Afrodite' forteller historien om en middelaldrende gift mann, som blir så betatt av sin adopterte sønns egenskaper, at han med stigende intensitet utvikler en fantasibasert fascinasjon for guttens ukjente mor. Jo mer han klarer å finne ut om denne moren, jo mer tydeliggjøres denne fascinasjonens seksuelle undertoner. Til slutt finner han ut hvor hun bor, og bestemmer seg for å oppsøke henne. Møtet med adoptivsønnens mor blir også et møte med hovedpersonens egne idealiserte forestillinger, og med hans forvirrede seksualitet. Veven begynner umiddelbart å rakne idet hun åpner døren og ønsker ham velkommen som 'kl-19-avtalen' i hennes luksusprostitusjonsleilighet. Hennes skingrende stemme, hennes tvilsomme smak, og hennes mangel på dannelse, utraderer umiddelbart den seksuelle og emosjonelle nysgjerrighet, og erstatter dem med kvalme og svimmelhet. En fysisk reaksjon som i Allens filmer representerer den kroppslige siden av et opplevd misforhold mellom hans idealiserte forventninger og de bitre realiteter. Men det som rakner viser seg etterhvert mulig å bøte. Og Allens rollefigur kaster seg inn i en idealistisk kamp, for å redde sin adoptivsønns uvitende mor ut av hallikens klør og over til en stabil og godhjertet ektemann. Det hele ender merkelig forløst og ukomplisert, med barnefødsler og lykkelige ekteskap på alle kanter. Hverken det greske korets dystre advarsler eller Allens egne ekteskapserfaringer ser ut til å være helt integrert i den nesten parodisk lykkelige sluttsekvensen. Men fordi denne overflod av borgerlig lykke er basert på løgnenes fortsatte hemmeligholdelse, løftes den likevel det lille nødvendige hakket opp fra klisjéenes til virkelighetens verden. Det er ikke det lykkelige og harmoniske livs mulighet som benektes i Allens film, bare forestillingen om at et slikt liv kan overleve innsikten i tingenes virkelige sammenheng.

Allen har i tidligere filmer eksponert sin interesse for det psykoanalytiske arbeid med individets erkjennelse av sannheten om sitt eget liv. Denne filmen kan forstås som et skritt bort fra Freuds sannhetsoptimisme. Isteden griper Allen tilbake til Ibsens påstand om at menneskets lykke nettopp må bygges over løgnen, og at lykken bare kan holde så lenge løgnen holder. For å bruke et nærliggende eksempel fra de greske tragedier, så er det ved at Ødipus følger sine drifters og sin nysgjerrighets intensitet at han bringes til først å drepe sin far, deretter å inngå i et seksuelt forhold til sin mor, og til slutt å erkjenne hva han har gjort. Og det er først med erkjennelsen av handlingenes egentlige innhold at Ødipus' lykke for alvor revner. Men det raseri som driver ham til å drepe sin far, det begjær som driver ham til å elske med sin mor, og den nysgjerrighet som driver ham til å finne ut hva han har gjort, blir likeverdige trinn på veien mot hans ulykke. Også i Allens film er det en tilsvarende kobling mellom nysgjerrighet og seksuelt begjær.
Det er noe faustisk over de krefter som driver hovedpersonen stadig nærmere den kunnskapen som han aner kan komme til å undergrave lykkens fundament. Og det problematiske med disse kreftene er ikke bare at de er sterke eller truende. Nettopp fordi de er koblet med seksualitet og nysgjerrighet får de et forlokkende element av lyst og lek. All hans følelse av trofasthet overfor sin egen kone kan ikke holde ham borte fra bare en liten titt på den slanke og blonde pornofilmstjernen som er hans adoptivsønns mor. Men selv om han til slutt ender i et samleie med denne kvinnen, så skjer det hverken under de omstendigheter eller med de konsekvenser filmens publikum kunne forvente.

Etterhvert mister sannheten sin seksualiserte tiltrekningskraft. Det parodierte greske koret som stadig har kommet inn for å antyde skjebnens veier, viser seg å ha bommet ganske ettertrykkelig i sine advarsler. Hovedpersonens nysgjerrighet utløser ikke noen katastrofal avsløring av sannheten om hans seksuelle begjær, eller om hans sønns opphav. I stedet bidrar den bare til å produsere noen nye løgner som lykken igjen kan slå rot i. I filmens siste scene er det et pragmatisk lykkebegrep som lanseres, blottet for sannhetslengselens utopistiske forkludringer. Adoptivsønnen og hans biologiske mor møtes uten å være i nærheten av å ane sin biologiske relasjon. Og Allens rollefigur er like lykkelig uvitende om hvor hans sædceller har tatt veien.

Tord Østberg
tord@cogweb.net