|
Men Allah var ikke død av Tord Østberg ISLAM. En smule diskriminering kan ofte vise seg å være kongeveien til oppmerksomhet i norsk offentlighet. Når islamkritikk sensureres av en av landets fremste religionshistorikere, kan humanetikernes markedskonsulenter lukke sine permer og folde sine hender. For deres bønner er blitt hørt. Ibn Warraq: To sentrale spørsmål gnager på
vestlig-sekulære forsøk på å nærme seg
islam og muslimske kulturer: For det første om et liberalt islam
overhodet er mulig, og for det andre om religionsfrihet, likestilling
mellom kjønnene og andre menneskerettigheter kan realiseres
innenfor en muslimsk kultur. Mens fredsprisvinner Shirin Ebadi ikke
synes å tvile på islams demokratiske potensialer, besvarer
forfatterpseudonymet Ibn Warraq begge spørsmålene med et
entydig nei. Ettersom en slik uforbeholden negativitet fortsatt er
sjelden blant folk med en viss dybde i sin forståelse av islam,
burde det i seg selv være nok til å tilkjenne ham
både oppmerksomhet og interesse. Warraqs bok er ikke noen genistrek, men inneholder likevel
ganske oppsiktsvekkende informasjon om verdens mest ekspansive
religion. Utgiver og forord-forfatter Lars Gule og sekretæren for
Islamsk Råd Norge er overraskende enige om å oppfatte
forfatteren som autodidakt, til tross for at boken bærer preg av
en ganske omfattende lesning rundt islam og religionens
kjettertradisjoner. Og forfatteren skal vitterlig ha studert hos den
skotske islamologen William Montgomery Watt, hvis tekster er en av
bokens viktigste referanser. Sammenlignet med en islamkritiker som
Bernard Lewis virker Warraq mer ærlig, mer direkte, og mer
indignert, men av den grunn også mer unyansert og mindre
akademisk. Forfatteren har imidlertid senere utgitt bøker som
sies å ha mer akademiske kvaliteter, om Koranen og om Muhammed,
og han stod tidligere i år som redaktør for en samling
tekster skrevet av frafalne muslimer. En ukvalifisert avvisning av
Warraqs bok som 'dårlig', slik førsteamanuensis Kari Vogt
har gjort i sine forsøk på å rettferdiggjøre
den famøse sensuraffæren på universitetets
web-sider, virker unødvendig summarisk og autoritært. De
to konkrete innvendingene hun senere har supplert offentligheten med,
er så syltynne at de i grunnen bare har forsterket inntrykket av
sensurvilje. Bokens styrke er den spesifikke kulturkritikken rettet mot
islam som religion, og mot de muslimske samfunnenes historiske
utfoldelse. Den ekstreme brutalitet og det hensynsløse
maktbegjær som preget Muhammed og hans etterfølgere i
religionens første ekspansive tiår males med bred pensel
og overbevisende dokumentasjon. Historiene fra Muhammeds etniske
utrenskninger i Medina, hører neppe til liberale muslimers
yndlingslektyre. Det var 3 jødiske stammer i Medina da Muhammed
ankom med sitt følge av proselytter i 622. I løpet av 5
år ble disse utryddet gjennom en effektiv kombinasjon av
nedslakting og fordrivelse. Bildet blir ikke penere når man
betenker Koranens mange lån fra jødenes hellige skrifter,
og Muhammeds åpenbare kopiering av jødiske tradisjoner.
Warraq bruker flere koranvers til å understøtte antagelsen
om at Muhammed hadde en jødisk rabbi som læremester.
Før Mekka ble erobret var det jo mot Jerusalem muslimene skulle
vende seg med sine bønner. Den utbredte anerkjennelsen av de muslimske kulturers mer
generelle toleranse for andre religioner kommer heller ikke godt ut av
Warraqs historieskriving. I stedet for å legge vekt på
perioder og områder med et brukbart samliv mellom en herskende
klasse av muslimer og relativt fristilte medlemmer av andre
religiøse grupper (særlig jøder og kristne), velger
Warraq å konsentrere seg om de muslimske erobrernes
hårdhendte fremferd, og deres diskriminering, skattlegging,
tvangsomvendelse og undertrykkelse av disse gruppene. Også her er
det nok av koranvers å plukke av, for den som ønsker
å fremheve islams fiendtlige innstilling til andre religioner.
Men mer underholdende er historien om den trassige indiske herskeren
Akbar (1542-1605), som prøvde å bryte ut av ortodoks
islamisme gjennom å søke kontakt med fritenkere og
mystikere. Etter først å ha slått ned et
opprør ledet av ortodokse muslimske høvdinger, forkastet
han den muslimske kalenderen, og preget mynter med påskriften
"Allahu Akbar". Selv om teksten normalt betyr "Gud er stor", så
kunne den i denne sammenhengen også leses i den blasfemiske
betydningen "Gud er Akbar", dvs. "Akbar er Gud". Muhammeds posisjon som muslimenes moralske fyrtårn
får et betimelig skudd for baugen hos Warraq. Det gjelder dels
hans aggressive krigførsel, som allerede er nevnt, men
også hans maktbegjær, hans forsøk på å
kontrollere sine medarbeidere og undersåtter, og hans uregjerlige
behov for å hevne seg på de som gjorde narr av ham mens han
ennå var en oppkomling (en side ved Muhammeds psykologi som
kanskje ikke er helt unik, men som likevel i påfallende stor grad
synes å prege Koranen). Han inngikk manipulerende avtaler, som
han kunne bryte når det passet ham, for deretter å
rettferdiggjøre sitt svik gjennom åpenbaringer av noen
hendige koranvers (8:58, 9:1). Motstandere og konkurrenter ble
snikmyrdet og henrettet. "Mord, drap, grusomhet og tortur må tas
i betraktning i enhver vurdering av Muhammeds moralske karakter,"
konkluderer Warraq. Enda heftigere er Muhammeds kvinnerelasjoner. Riktignok skal han ha holdt seg i skinnet gjennom sitt vel 25 år lange ekteskap med den 15 år eldre Khadija. Men på de 12 årene fra hennes død, og frem til Muhammeds egen død i 632, rakk han å fullbyrde 12 ekteskap, legge planer for ytterligere 3 ekteskap som aldri ble realisert, og dessuten avvise en rekke mindre attraktive ekteskapstilbud. Da han giftet seg med den 9 år gamle Aisha, datter av hans nære samarbeidspartner Abu Bakr, var Muhammed 52 år gammel. Dessverre fremgår det ikke av historiebøkene når selve kopulasjonen ble initiert, men i løpet av de 10 årene fram til Muhammeds død, rakk hun i hvert fall å oppnå status som hans yndlingshustru. Og Muhammed var så heldig å få seg åpenbaret noen koranvers (33:51-52) der han ble selektivt fritatt fra 4-koners regelen, slik at han slapp å skille seg fra gamle koner etterhvert som han tok nye. Et høydepunkt i Profetens erotiske utfoldelser, her
kombinert med en ren maktdemonstrasjon i strategisk bruk av
åpenbaringer, kommer når han forelsker seg i sin vakre
kusine Zaynab bint Jahsh. Dessverre er hun allerede gift med Muhammeds
høyt elskede adoptivsønn Zaid. Fordi en adoptert
sønn ifølge arabiske tradisjoner inngikk i den samme
relasjonen til sin far som en biologisk sønn, ville et seksuelt
forhold mellom Muhammed og Zaynab være å anse som
incestuøst. Men da Zaid hadde gått med på
skilsmisse, så kom det også en åpenbaring flyvende
der Allah gjorde kort prosess med de gamle reglene, og fastslo at det
ikke lenger skulle "være noen anfektelse hos de troende
vedrørende deres adoptivsønners hustruer" (Koranen
33:37). Dermed stod Muhammed fritt til å ekte Zaynab, uten
å skamme seg over sitt begjær. Et begjær som han
først hadde prøvd å skjule, bare fordi han "fryktet
menneskene", slik Allah mildt irettesettende kommenterer episoden. Men
Muhammed har åpenbart tatt tegningen, og lar hele forløpet
fremgå ganske utvetydig av nevnte koranvers. En avgjørelse
som hans allerede hardt pressede apologeter kanskje var mindre
fornøyd med. Eller som den nevnte yndlingshustruen Aisha skal ha
sagt det, ifølge Warraq: "Din Gud er sannelig rask til å
oppfylle dine bønner." Det er ikke vanskelig å finne koranvers og
sharia-baserte praksiser som strider mot
Menneskerettighetserklæringene. Likevel er det i hovedsak to
punkter der det kan vise seg å være et uoverkommelig
motsetningsforhold mellom islam og FNs 30 artikler om
menneskerettigheter. Det gjelder først og fremst kvinnens
stilling i samfunnet. Riktignok har flere land har forsøkt
å tilpasse lovgivningen, slik at den kommer mer i
overensstemmelse med kvinners økende deltagelse i samfunns- og
arbeidsliv. Men på visse områder, som for eksempel kvinnens
posisjon i ekteskapet, mannens ansvar for å forsørge
familien, arveretten og den rettslige verdien av vitneutsagn, så
er kombinasjonen av etablerte praksiser og Koranens entydighet
såpass sterk at det har vist seg vanskelig å realisere
endringer. Derfor er det ikke vanskelig å akseptere Warraqs
konklusjon om at: "Kvinner er underordnet etter islamsk lov. Deres
vitnemål i en rettssak er verd halvparten av en manns
vitnemål, de har sterkt begrenset bevegelsesfrihet, og de kan
ikke gifte seg med ikkemuslimer." Enda mer rigid synes islam å være i forhold til
religionsfrihet, og spesielt den frihet som ifølge
Menneskerettighetserklæringens artikkel 18 "omfatter frihet til
å skifte religion eller tro". Fordi islamske kulturer er dominert
av et system der moral, familieliv, sosialt liv, samfunnsliv og lovverk
er gjennomsyret av religionen, kan ikke valg av religiøs
tilhørighet foretas på basis av en individuell
samvittighets åndelig lengsler. Dermed får synden, i form
av enkeltindividets brudd på de regler Allah har pålagt
sitt folk, vesentlig mindre betydning i islamsk enn i kristen teologi.
I stedet legges det avgjørende vekt på å
fordømme frafall fra tilhørigheten til det
religiøse fellesskap. Dette gjelder naturligvis
religiøst, ved at "Gud er streng i straff" dersom "noen bytter
bort Allahs nåde etter at den er gitt ham" (Koranen 2:211). Men
viktigere er kanskje den sosiale eksklusjonen og stigmatiseringen, som
følger av å frasi seg troen på Allah, og som
medfører at det blir nærmest umulig å opprettholde
noe fungerende sosialt liv i den opprinnelige kulturen. Den naturlige
løsningen for frafalne muslimer, som også Warraq selv har
valgt, blir å gå i eksil, og eventuelt å ytre seg
under pseudonym. Problemene med å forlike islam med
Menneskerettighetserklæringene medførte i følge
forfatteren at en gruppe islamister "kom sammen i Paris i 1981 for
å utforme den islamske menneskerettighetserklæringen som
utelot alle de friheter som stred mot islamsk lov." Men selv om han
nevner denne hendelsen på tre forskjellige steder i teksten,
refererer han aldri det konkrete innholdet i erklæringen, slik at
leseren selv kan ta stilling til den. Warraq avviser bruk av
koransitater som er ment å demonstrere islams liberale
potensiale, fordi det er et "faktum at ortodoks islam er uforenlig med
menneskerettigheter. Det finnes moderate muslimer, men islam i seg selv
er ikke moderat. Islam er en fascistideologi. (…) islamsk
fundamentalisme er en totalitær konstruksjon som muslimske
jurister har utledet fra islams grunnleggende og definerende tekster."
Dermed blir det ikke primært religiøs reformasjon, men
heller en sekularisme basert på et konsekvent gjennomført
skille mellom religion og stat, som etter forfatterens vurdering er det
eneste realistiske håp for muslimske kulturer. Forfatterens utlegninger av Koranens tilblivelseshistorie er
blant bokens mest interessante kapitler. Den allment anerkjente
versjonen, som undervises ved Universitetet i Oslo, innebærer at
dagens korantekst ble fastlagt allerede under den 3. kalifen Uthman,
som døde i 656. Men ifølge Warraq var det så sent
som på 800-tallet fortsatt 3 forskjellige aksepterte versjoner av
Koranens tekster. Mer oppsiktsvekkende er påstanden om at 2 av
disse versjonene fortsatt er i bruk i dag. Så blir historien
plutselig merkelig vag og konspiratorisk når forfatteren
prøver å formidle hvordan ortodoksiens voktere gjør
sitt beste for å tilsløre betydningsforskjellene mellom de
to variantene, av frykt for at en slik kunnskap skulle komme til
å underminere Koranens status som hellig skrift. Ettersom
forekomsten av to forskjellige korantekster burde være lett
å dokumentere, ender man som leser opp med å betvile
forfatterens påstander. Warraqs øvrige kritikk av Koranens
språklige stil, dens mange ubegripelige tekststeder, dens
lån fra Bibelen (med tilhørende åpenbare
misforståelser, som for eksempel at Mirjam, Moses søster,
forveksles med Maria, Jesu mor), og dens underlige
redigeringsprinsipper (organisert etter kapitlenes lengde, uavhengig av
kronologi og tematikk), er jo forventet inventar i enhver
religionskritisk tekst, og til dels ganske underholdende. Bokens og forfatterens slagside ses tydeligst i den allmene
religionskritikken, som virker tilfeldig, banal, preget av et
mangelfullt refleksjonsnivå, og en tilbøyelighet til
å slå inn åpne dører. Til forfatterens fordel
kan man anføre at selv om han benytter den kristne
kultursfæren som sin samfunnsmessige gullstandard, så
nøler han ikke med å kritisere den religionen som er denne
kulturens basis og referanseramme. Dens dogmatisme og overgrep rammes
av den samme rasjonalistiske indignasjon som Warraq retter mot den
religionen han er vokst opp med. Derimot er han retorisk
imøtekommende og apologetisk i omtalen av europeisk kolonialisme
på 18- og 1900-tallet, som gis en vesentlig mer velvillig
behandling enn den foregående arabisk-islamske imperialismen. Men uansett hvor mye nytt, frekt og interessant man kan hente
ut av Warraqs bok, lider den først og fremst under et massivt
redigeringsproblem. Flere av kapitlene er usammenhengende og rotete,
med et innhold som bare er løst forbundet til kapitlenes tittel.
Her finnes kanskje stoff til 200 sider, som flyter ut i en springende
og innfallspreget ordstrøm, og ender på over 500 sider
før både forfatteren og leseren kan puste lettet ut over
at det endelig er over. Selv om oversettelsen ikke er
gjennomgående dårlig, så inneholder den en del
utilgivelige feil. Mest hårreisende er det å bli
møtt på en av bokens første sider med ordet
"Innehåll", fulgt av en kapitteloversikt der sideangivelsene
konsekvent er forskjøvet med 12 sider. Og når man utgir
bøker om islam på norsk, burde det være mulig
å angi entydige referanser til Koranen, ved å vise til De
Norske Bokklubbenes utgave av 2000, som benytter den originale arabiske
versetellingen. Tord Østberg |
|