Vilje til tålmod

av Tord Østberg

ISLAM. Man skal gå langt i Unni Wikans beretninger om Kairos fattigfolk før teksten endelig åpner seg. Da gir den til gjengjeld et forløsende perspektiv på livsløp som ellers kunne fortone seg som evig tilbakevendende tålmodighetsprøver.

Unni Wikan:
Medmennesker
35 år i Kairos bakgater
378 sider. Pax Forlag. 2004.  

Det er ikke vanskelig å bli imponert over den tålmodighet sosialantropologen Unni Wikan har utvist ved å følge den egyptiske kvinnen Umm Ali, og et knippe fattige familier rundt henne, gjennom 35 år. Bare tidsspennet i seg selv vitner om en uoppslitelig nysgjerrighet. Og leseren innser raskt at livet i Kairos bakgater er så intenst, ubarmhjertig og tidvis fornedrende at man må være i besittelse av en helt spesiell form for utholdenhet, både for å tilhøre det, og for stadig å velge å oppsøke det på nytt. Menneskene som presenteres oppfører seg til tider såpass usympatisk, om ikke mot forfatteren, så ihvertfall mot hverandre, at heller ikke disse fremstår som opplagte tilknytningsobjekter. Man minnes Ettore Scolas film Brutti, sporchi e cattivi (Tarvelige, heslige og vemmelige), der den fattige underklassen i en av Romas forsteder heller ikke levnes mye ære. Men selv om Wikan med sin nådeløse grundighet lykkes godt i å avskjære publikums mulige behov for å romantisere bakgatelivet, klarer hun ikke helt å vekke den paradoksale fascinasjon som Scolas estetiserte elendighet utløser. Istedet står hennes repetetive fremstilling av det omfattende persongalleriets misère stadig i fare for å kvele enhver nysgjerrighet på studieobjektenes forpinte liv.

Som sosialantropolog er det naturlig at Wikan er mer interessert i inngående detaljskildringer enn i å drøfte de store linjer. Men i perioder blir teksten så fattig på interessant informasjon at man får følelsen av at forfatteren avkrever sine lesere den samme grad av tålmodighet som hun selv ser ut til å være utrustet med. Det oppleves som en stor lettelse når hun mot slutten av boken endelig trekker seg litt tilbake fra sitt nærsynte mikroperspektiv, og gir et overblikk over Egypts nyere historie. Også i det påfølgende kapittelet, om den islamske fundamentalismens betydning for de endringene som egypternes livsførsel har gjennomgått de siste tiårene, løfter Wikan seg ut av den begeistrede beundring de enkelte kvinnenes skjebner kan vekke. Dermed kan hun også presentere en vesentlig skarpere ideologisk analyse av kvinnenes stilling i det egyptiske samfunnet, enn den som preger resten av boken.

Som i boken om Fadime-saken (For ærens skyld, Universitetsforlaget, 2003) er Wikans villighet til å eksponere sine studieobjekters negative sider både hennes styrke og hennes svakhet. En styrke fordi hun dermed indikerer at den grenseløse dialogviljen hun ofte uttrykker i tilknytning til kulturkonflikter, baserer seg på nyanserte og relaitetsorienterte bilder av de kulturer hun ønsker å forsvare. Men det kan også fremstå som en svakhet at hun virker så urokkelig i sin intensjon om å unnskylde og forstå. I oppsummeringen av livsløpet til en mann som gjennom store deler av boka har banket opp kona og ungene sine, og forøvrig krenket og belastet dem på en rekke andre måter, håper hun “det skinner igjennom at han var en avholdt far og mann”. Som leser har man selvfølgelig registrert at hun også flere ganger tidligere har prøvd å markedsføre en slik tolkning av konas og barnas holdninger. Men fordi teksten stadig presenterer hendelser og utsagn som vitner om det motsatte, fremstår ikke dét forsøket som særlig overbevisende.

Selv om dimensjonene og ambisjonene i Wikans prosjekt er ganske andre enn for Åsne Seierstads historie om Bokhandleren i Kabul (Cappelen, 2002), så ble det naturligvis ikke lett å ignorere den debatten som denne boken vekket. Wikan tar flere grep for å unngå å bli utsatt for anklager om utilbørlig utlevering av enkeltpersoner og uklar genre-status. I sitt forord legger hun vekt på kompleksiteten i den kulturen hun presenterer, slik at hennes protagonister ikke skal kunne leses som representative klisjéer, men som enkeltindivider som søker å finne best mulige løsninger på de omstendigheter de befinner seg kastet inn i. Hun understreker nyanserikdommen ved å skrive at hennes studieobjekter “tar avstand fra vestlig dekadanse og forfall, men verdsetter andre positive aspekter ved livet i Vesten.” Hun har “aldri møtt folk som har fremholdt det kategoriske fiendebildet av “Vesten” som iblant utbasuneres på TV foran journalistene.” Det er ingen av hennes kvinnefigurer “som passer inn i stereotypien om den underdanige muslimske kvinne.” Og selv mannen i hennes samfunnsportrett er “ingen stereotyp kvinneundertrykker. Han er et menneske han óg.” Dermed marginaliseres i noen grad overordnete tilhørigheter til religion, kultur og etnisk gruppe som forklaringsfaktorer, mens økonomiske problemer, oppvekstforhold og familierelasjoner presenteres som individualpsykologiske stressfaktorer i aktørenes liv.

Wikan lærte seg ikke bare arabisk, men også den lokale dialekten som tales i den delen av Kairo der hun har oppholdt seg, slik at hun helt fra starten av sitt arbeide kunne klare seg uten tolk. Selv om hun tilbragte mesteparten av tiden under sine studieopphold sammen med familiene, fant hun raskt ut at hun måtte tilbringe nettene under mer behagelige boforhold om hun skulle få hvilt ut mellom slagene. På denne bakgrunn kommer Wikan så med det pardoksale utsagnet at “min fortelling [er] tvers igjennom fiktiv, selv om hver detalj stemmer overens med folks egne ord og dokumenteres av deres liv.” Gjennom å fremholde sin egen teksts fiksjonalitet prøver Wikan å unndra seg anklager om uklare relasjoner mellom tekst og virkelighet. Men både utsagnet i seg selv, og den teksten som følger i resten av boken, understreker samtidig at hun ikke et øyeblikk tror på, eller gjør noen anstrengelser for å få leseren til å tro på, denne merkelig koketterende påstanden om at hun bare bedriver litterær fiksjon.

Det ser ut som Wikan lyktes med sin strategi. Hun har unnsluppet den intense og salgsstimulerende debatten som oppstod rundt Seierstads bok, der selv VG- og Dagbla'-deskenes slumrende litterære begjær fikk et kortvarig oppbluss. Det skyldes naturligvis en rekke forskjellige tekstlige og utenomtekstlige forhold, som jeg ikke skal prøve å utrede. Men det skyldes definitivt ikke at Wikans Hassan (som er hovedpersonen Umm Ali's ektefelle) fremstilles som en mer sympatisk mann enn Seierstads bokhandler Sultan Khan. Det skyldes nok heller ikke at Wikan fremstiller kulturen i Kairos underklasse i et mer forsonende lys enn Seierstad fremstilte livet i Kabuls øvre middelklassse. For selv Wikans “formidable kvinner” kommer ikke alltid så mye bedre ut av historien enn hennes “patetiske menn”. Forfatteren prøver riktignok å dempe det negative inntrykket gjennom ideologisk oppbyggelige kommentarer om studieobjektenes “enestående kraft og vitalitet”, men resten av teksten vitner igjen for sterkt til å overdøves av forfatterens gode intensjoner. Det egyptiske familiesamholdet fremstilles i det ene øyeblikk som en halvt guddommelig kvalitet: “Morskjærligheten er absolutt.” Men bare 12 sider senere er det ingen nåde for Umm Ali's sønn når han gifter seg uten familiens samtykke: “Til straff ble han kastet ut av familien. Han har prøvd å få til forsoning, men foreldrene er ubønnhørlige. Moren sier: Han er som død for meg (...)” Og Wikan unnlater helt å tematisere denne urovekkende svikten i den “absolutte” morskjærligheten. Heller ikke historien om hovedpersonens vakre datter Afaf er spesielt tillitvekkende: Wikan forteller oss at hun på et tidspunkt “gjennomgikk (...) en ren forvandling til en stygg og obsternasig niåring, ganske ufyselig å være i hus med. Fjorten år gammel ble hun mentalt syk: hun begynte å reke ute til langt på natt, og kunne ikke gjøre rede for hvor hun hadde vært.” Wikan forteller at Umm Ali løste problemet med en “mors varme og innsikt”, slik at problemet nå er ikke-eksisterende: “Hun er akseptert, ingen krav stilles til henne, hun får bare være – omsluttet av sin mors kjærlighet. Og hun er blitt vakker som før.” Wikans lettelse over at de estetiske kvaliteter er reetablert, kan ikke helt døyve leserens skepsis til den tungt omsluttende morskjærligheten som effektivt har terminert et feilslått individualitetsprosjekt.

Mot slutten av boken lykkes imidlertid Wikan endelig med å virke overbevisende i sitt forsvar for bakgatekulturens tiltalende sider: Gjennom store deler av boken fremgår det at Umm Ali og hennes venninner hengir seg til det Wikan kaller en “klageretorikk”, dvs. at de bevisst forstørrer livets, og andre menneskers, negative sider. Ikke minst lider ektefellenes omdømme under kvinnefellesskapets vidløftige utlegninger over mannekjønnets kombinasjon av brutalitet og hjelpeløshet. Siden Wikan i lengre perioder gjengir disse klagemålene ukommentert, ender leseren opp med en viss ambivalens; både med hensyn til hvordan den “objektive” virkelighet faktisk arter seg (hvor voldelig er han egentlig denne ektemannen?), og i sitt ønske om å kunne lokalisere sin sympati i henhold til noen enkle moralske kategorier. Først nærmere tre hundre sider ut i boken klarer Wikan å forløse dette dilemmaet, og gir dessuten leseren en av de få tilforlatelige forklaringer på Umm Alis tilsynelatende patologiske tålmodighet med sin ektemanns mange dårlige egenskaper. “Hvorfor var hun ikke låst i bitterhet? Hvorfor bærer hun ikke på nag?” spør Wikan med oppriktig undring og en viss beundring. Og hun fortsetter med å spørre om ikke Umm Ali selv har funnet svaret: “(...) at mennesker får ting ut av seg ved å snakke? At den som snakker ut om sin fortvilelse og sitt sinne, kvitter seg med det og får det ut av kroppen? Ikke helt og fullt, naturligvis, men nok til å bevare helsa.” Altså den egyptiske bakgate-versjonen av det som Joseph Breuers berømte pasient Anna O. for over hundre år siden kalte “the talking cure”, og som ble det sentrale redskap i freudiansk psykoanalyse.

Men det som virkelig gjør kapittelet om “samtale som terapi” til en liten perle, er at Wikan bruker den egyptiske “snakkekulturen” og “klageretorikken” som et springbrett for en videre utbrodering av forskjeller mellom nordmenns og egypteres livsløsninger: “Vi gir ikke hverandre anledning til å angå hverandre. (...) De derimot tar det som en selvfølge at alle feiler, mennesket er i sitt vesen feilbarlig.” “Ei heller er de redde for å trette [hverandre] med gjentagelser. At en person snakker om noe om og om igjen, viser jo nettopp hvor viktig det er for henne.” “Egypternes erkjennelse av menneskets ufullkommenhet og livets problemlessete karakter innebærer at de fritas for pressset om å spille opp til andres fasader. (...) I deres verden er den plettfrie vellykkethet et gjennomsiktig selvbedrag.” “Egyptere ville ikke kunne forstå vår tilbakeholdenhet og redsel for å 'blande oss inn' som annet enn menneskelig likegyldighet. (...) Og om enn alle klager over at folk blander seg opp i ting de ikke har noe med, så er folk velsignet fri for den følelse av meningsløshet som plager så mange i vår del av verden.” Denne vidunderlige tiraden av kontrasteringer, der den dorske norske materialismen kommer så ettertrykkelig til kort i forhold til det egyptiske hysteri, bruker Wikan som utgangspunkt for en videre analyse av forestillinger om privatlivets fred, om økonomi, ekteskap og kjønnsrelasjoner, som utgjør bokens suverene høydepunkt. I løpet av disse åtte sidene tilgir man henne alle de foregående sidenes traurige kjedsommeligheter, og sluker de resterende sidene med den velvilje man føler overfor en god venn, uansett hvor uenig man måtte være med henne. Og så må man motvillig innrømme at det var kanskje nødvendig å sitte der og irritere seg gjennom all langhalmen for at denne troskyldige lille juvelen av et kapittel virkelig skulle få komme til sin rett, og dermed gi hele bokens prosjekt en uventet forløsning.

Tord Østberg