|
Maktens kvinner av Tord Østberg FEMINISME. Siden 70-tallet har feminismen tilkjempet seg kvinnens seksualitet som nytelsesarena, men fraskrevet seg dens maktpotensial. Kvinners tilgang på makt og innflytelse via sin seksuelle tiltrekningskraft er ikke lenger ideologisk stueren. Elizabeth
Wurtzel: Om USA skulle velge en kvinnelig president, måtte folket også forholde seg til hennes ledsager i posisjonen som ‘First Gentleman’; en diskret men selvbevisst mann, som uten økonomisk kompensasjon serverer ettermiddagste for en delegasjon kvinneblad-journalister før han tar dem med på juleomvisning i Det Hvite Hus, og stolt avslutter seansen med å presentere en pepperkakemodell av familiens hjem. Med dette ironiske portrett som referanse, hevder den amerikanske forfatter og journalist Elizabeth Wurtzel kategorisk: we will never have a woman president. Den amerikanske befolkning ville ikke være i stand til å tolerere en mann i den merkelig tvetydige posisjon som presidentens ledsager. Selv om resonnementet inneholder et element av retorisk provokasjon, levner Wurtzel ingen tvil om at hun anser det amerikanske samfunn for å være uhyre motstandsdyktig mot å slippe kvinner inn i reelle maktposisjoner. Til kontrast ramser hun opp en serie av antatt mer stagnerte og tradisjonsbundne land, som likevel har klart å leve med en kvinnelig president eller statsminister.
Med et slikt bilde av maktforholdet mellom kjønnene kunne Wurtzel også rettferdiggjøre fjorårets utgivelse av boken «Bitch», en essaysamling om historiske og samtidige kvinner som gjennom sin seksuelle attraktivitet får en indirekte tilgang på makt som de ellers ville vært avskåret fra. En bitch er en kvinne som vet hvordan hun skal utnytte mannens hjelpeløshet i forhold til den kvinne han begjærer. Både menn og kvinner ser ut til å ha et dypt ambivalent forhold til denne kvinnetype. Hennes sosiale status har tradisjonelt vært lav. Samtidig har hun som femme fatale kunnet forføre et stort publikum, særlig i visuelle medier, der hennes ressurser kommer mest til sin rett. Wurtzel går langt i å rettferdiggjøre, forklare og nyansere bitch’ens beveggrunner: En manipulerende bruk av seksualiteten kan under visse omstendigheter være en kvinnes mest effektive måte å realisere sitt ønske om makt og kontroll. En kvinne som virkelig ønsker makt kan ikke tillate seg å være alt for fintfølende overfor sårede menn og misunnelige medsøstre. Da Elizabeth Wurtzel fikk sitt gjennombrudd med den selvbiografiske Prozac Nation i 1994, kom det som et sjokk både på henne selv og på mange andre. Hennes suksessdebut var blottet for distanserende ironi og appetittvekkende fiksjonselementer. Inngående og direkte beskriver hun sin egen mangeårige depressive lidelse; en overflod av hysteriske angstanfall, utmattende selvusikkerhet og manisk seksualitet, en strøm av terapeuter, tabletter, innleggelser og kjærester, akkompagnert av skilte foreldre som krangler om alt fra religion til datterens psykologregninger. Forfatteren manøvrerer stort sett utenom de opplagte skjær; sosialpornografi, patetisk appelering, forurettet indignasjon og uinteressant selvopptatthet. Hun er så intelligent og så galgenhumoristisk anlagt at bokens nattsvarte elendighet får en paradoksal underholdningsverdi, med effektiv terapeutisk effekt på forestillingen om at det er kult å være en vakker og intelligent kvinne som skriver musikk-kritikker i The New Yorker. Boken, med undertittelen «Young and Depressed in America», har dessuten et betydelig feministisk potensial som først kommer til uttrykk i «Bitch». Med sin glupske intelligens og velutviklede innlevelsesevne klarer hun å gi et fornyet perspektiv på moderne kvinners forhold til makt. Hvert essay tar utgangspunkt i en kvinneskikkelse som gjennom sin seksuelle tiltrekningskraft får indirekte tilgang på offentlighetens oppmerksomhet, gjennom den mann som begjærer henne. Med unntak av den bibelske beretning om Samson og Dalila, er kvinnene hentet fra samtidens USA: Amy Fisher er ungjenta som skjøt sin voksne elskers hustru, og ble fordømt av en samlet offentlighet. Margaux Hemingway endte sitt forvirrende liv med et overdose-suicid. Den myrdede Nicole Brown Simpson ble sentrum for en rettssak som preget amerikanske medier i flere måneder, med hennes mann OJ på tiltalebenken. Hillary Clinton trenger ikke ytterligere presentasjon. Rundt hver av disse personenes liv spinner Wurtzel ut et sine kvinnepolitiske temaer, med refleksjoner som stadig knyttes an til konkrete biografiske opplysninger hentet fra disse og andre kvinners liv. Madonna, Chrissie Hynde, Courtney Love, Sylvia Plath, Marilyn Monroe, Anne Sexton og Edie Sedgwick og Zelda Fitzgerald er blant gjennomgangsfigurene. Wurtzels styrke ligger i analyser på individnivå. Den selvforståelse hennes egen kamp mot depresjonen har medført, lar seg overbevisende overføre til forståelse av helt andre livsskjebner. Hun velger som oftest å alliere seg med sine kvinneskikkelser, men her kan hun også være nådeløst kritisk. En av de kvinner som virkelig får gjennomgå er Paula Jones. Hun forsøkte å gjenvinne sin ‘offentlige verdighet’ i en rettssak mot Bill Clinton, i stedet for å innse at det amerikanske rettsvesenet aldri kan gi annet enn økonomisk kompensasjon og exact a pound of flesh by good capitalist means, men drukner i småpike-impulsen til å trygle om bekreftelse og anerkjennelse fra mennesker som overhodet ikke bryr seg. (... if you want sympathy, cry to Mommy, lyder Wurtzels beske kommentar.) Det andre elementet i kritikken av Jones er vanskeligere å fordøye. Poenget i seg selv er hverken spesielt originalt eller skarpt observert, men det er jaget så ettertrykkelig ut av det offentlige rom, at det har forsvunnet i eksil i eksklusive herreklubber: She’s not that good looking, why would he want her? Å bruke en kvinnes ufordelaktige utseende som et argument mot troverdigheten i hennes påstander om seksuelle overgrep, representerer vel den ultimate grensekrenkelse i et feministisk univers. Når Wurtzel kan tillate seg en slik frekkhet uten å virkelig tåpelig, skyldes det ikke bare at resten av hennes analyse kompenserer for en liten glipp, men at argumentet i seg selv inngår i en drøftelse av forholdet mellom det ytre og det indre som er helt sentral i hennes kvinneforståelse. Særlig kapitlene om Samson og Dalila, og Nicole Brown Simpson og OJ, kretser rundt spørsmålet om de sosiale og kulturelle implikasjoner av kvinners utseende.
Grunnlaget for Samsons forelskelse i Dalila fremgår ikke eksplisitt av teksten i Dommernes bok, men Wurtzel tar det for gitt at det må ha vært hennes utseende som fanget hans begjær. Og når han først var fanget kunne hun tyne ham med sine erotiske manipulasjoner til han ble ....så lei av seg at han næsten kunde dø, og så åpnet han hele sitt hjerte for henne... Og da var naturligvis løpet kjørt. Wurtzel går langt i å forsvare Dalilas handlinger mot en tradisjon som tillegger tiltrekkende kvinner ansvaret for forelskede menns selvpåførte undergang: Samson er selv ansvarlig for å være så uforsiktig med sine følelser at han hengir seg til sitt begjær etter Dalila. Dessuten er Dalila selv under press fra ‘Filistrenes høvdinger’ og deres løfte om belønning i form av ‘elleve hundre sekel sølv’. ( ‘... in essence, the CIA was approaching her and demanding that she reveal the secret of Samson’s strength ...’.) Uten andre kvalifikasjoner enn sitt utseende trekkes en ung kvinne inn i en voksen manns emosjonelle avhengighet, og i et maktpolitisk spill på høyt nivå. Hun blir offer for omstendigheter hun ikke har forutsetninger for å kontrollere. Wurtzels analyse er ikke alltid like konsistent og velbegrunnet, og sklir enkelte ganger ut i ren spekulasjon. Men hennes lesning åpner den bibelske teksten gjennom kreativ innlevelse og fortolkning av undertekster, og bidrar til å bremse en mannlig lesers ryggmargsrefleks i møte med Dalilas manipulerende måte å avlure Samson hans hemmelighet. Den arketypiske bitch’ens psykologiske dynamikk kan være mer spesifikk og mer kompleks enn hennes offer har kapasitet til å erkjenne. Nicole Brown Simpson behandles med mindre apologetisk velvilje. Wurtzel hevder at hun ved sin atferd selv må bære en vesentlig del av ansvaret for sin skjebne. Hun legger særlig vekt på at Nicole valgte å forbli i 17 år i et ekteskap der hun ble mishandlet. (There are women who walk out on a man who punches them, and there are women who stay: that’s the main difference between people who get killed and people who don’t.) Forfatteren benytter anledningen til å tematisere kvinnens utsatte posisjon dersom hun ikke lærer seg å prioritere individet fremfor paret når et forhold blir voldelig. Ikke fordi hun tror det vil være noen patent løsning (The sanest women can become zany dingbats whenever a man shows up), men fordi det ser ut til å være det eneste fornuftige å gjøre bortsett fra å beklage livets omstendigheter. At vakre kvinner kan være ekstra utsatt i den sammenheng fordi de tiltrekker seg narsissistisk belastede menn, trekkes ikke eksplisitt frem av forfatteren, men går som en undertone gjennom kapittelet. Også i årets svenske «Fittstim» står betraktninger rundt utseende, makt og selvfølelse i fokus. Men forfatterne kommer sjelden i nærheten av Wurtzels refleksjonsnivå. Muligheten for å forsone seg med at store deler av livet utspilles innenfor rammer som ikke lar seg forandre, drukner i raseri mot en virkelighet som fortsatt ikke er ideologisk manipulerbar. De svenske jentene er riktignok gjennomgående 5-10 år yngre enn Wurtzel, og de impresjonistiske tekstene spriker stort; fra naiv indignasjon til mer fordøyde forsøk på å forstå sosiale og psykologiske omstendigheter rundt etableringen av svenske kvinners selvoppfatning. Det er et påfallende og ureflektert forhold i fittstimen at de gutter/menn som har krenket forfatterne, og som de derfor forakter, ikke bare tilkjennes en overraskende stor plass i forfatternes identitetsutvikling, men også omfattes med en misunnelse og idealisering som implisitt legitimerer deres handlinger. Heller ikke det norske fittstim-svaret «Råtekst» har mye å tilby utover sosiologisk dokumentasjon av ressurssterke kvinners smertefulle oppvekstvilkår. Som tittelen antyder, virker tekstene hentet ganske direkte ut av de dagbøker og de intime kafébordsamtalene der de kanskje burde forblitt. Et hederlig unntak er Nazneen Khans reflekterte ambivalens overfor kulturell tilhørighet, uten den eksponering av ubearbeidete krenkelser som preger mange av de øvrige tekstene. Dessverre er det ingen av dem som kommer i nærheten av den intellektuelle frodighet og introspektive selvbeherskelse som preger Wurtzels fortvilelse over sine egne og andre kvinners livsbetingelser. Wurtzel går langt i å forsvare kvinners rett til å bruke seksuell tiltrekningskraft som maktmiddel. Både når alternativer foreligger og når de ikke gjør det. Feministen Gloria Steinems evne til å vinne menns interesse for kvinnesaken tilskrives hennes elegante utseende og lange ben, som skaffer henne tilgang både på maktens sirkler og vanlige menns oppmerksomhet. At disse mennenes hørsel lider betydelig under den visuelle nytelse, er forståelig, om enn irriterende. Wurtzel selv mener seg i stand til både å se og å lytte, men: given the choice between someone aesthetically pleasing and someone else whose appearance is somewhere short of offensive, I will always take the former. Dermed er det ikke til å unngå at vakre kvinner får mer av både makt og oppmerksomhet enn de mindre vakre. Men denne evne til visuell forførelse krever virtuos beherskelse om den ikke skal bli kilde til ulykke, slik den ble for Marilyn Monroe, Margaux Hemingway og Nicole Brown Simpson. Wurtzel lokker selv lesere til seg ved å posere på bokens omslag med det ene brystet halvt blottet. I evnen til å psykologisere, ikke bare andre kvinners handlingsvalg, men også sitt eget utgangspunkt for fortolkninger, representerer Wurtzel et originalt tilskudd til enhver kulturdebatt. Sluttkapittelet med den ironiske tittelen «Did I Shave My Legs for This?» omhandler, i likhet med «The Prozac Nation», hennes eget liv. Hennes smerte over ensomheten, fortvilelsen over ikke å kunne etablere et sosialt og emosjonelt tilfredsstillende liv som kvinne uten partner, frykten for den tid da hennes utseende ikke lenger vil tiltrekke menns flørt, og utsikten til ikke å rekke å rydde opp i sine emosjonelle barrierer mot parforhold før det er for sent. Feminism wants to pretend we have forever, but we don’t. I denne introspektive odyssé ligger heller ikke raseriet langt unna. Raseriet over en urettferdig verden og enda en sårende avvisning. Fortvilelse over å ha lengsler som er så sterke at forsøket på å drukne dem i karriere eller offentlig suksess er dømt til å mislykkes. Men plutselig bryter en tanke fra den kristne/humanistiske tradisjon gjennom den jødedom forfatteren er vokst opp med, og den moderne feminisme hun har skolert seg inn i. Boken avsluttes med et overraskende fromt ønske om en gang å bli sterk nok til å frigjøre seg fra den bitterhet og det raseri hun har i seg, og velge tilgivelse fremfor hevn. Bitch’en har et lidende hjerte under sin rolighet.
|