|
Regler for en forvirret tid av Tord Østberg FEMINISME? Visse psykiske lidelser kan være så karakteristiske for en tidsepoke at sykdomsinnsikt og livsvisdom glir over i hverandre.
Elizabeth Wurtzel: Siden Elizabeth Wurtzel i 1994 sjokkerte det amerikanske bokmarkedet med Prozac Nation, en av litteraturhistoriens mest private utleveringer av manglende livsmestring, har hun ikke akkurat fremstått som noen kvalifisert bidragsyter til ‘flommen av selvhjelpsbøker’. Og særlig konvensjonell er hun ikke, dette er snarere en selvhjelpsbøkenes enfant terrible, med all verdens gode råd for en epoke der intet synes så utdatert som gode råd. Boken inneholder de leveregler som har latt seg utkrystallisere fra den kvinnelige ulykke og elendighet Wurtzel har arbeidet seg gjennom i sine tidligere bøker. Den fremstår som et møte mellom Wurtzels egen Bitch fra 1998, der hun fordyper seg i vakre og berømte kvinners storslåtte tragedier, og den beryktede The Rules av Ellen Fein og Sherrie Schneider. Sistnevnte er en humørløst selvhøytidelig bok, som med sine jernlover for stevnemøter og kjærlighetsrelasjoner pretenderer å veilede unge kvinner i jakten på ‘Mr Right’. Wurtzel åpner med å erklære at den beste måten å komme seg gjennom livet på er å gjøre en masse idiotiske feil, og ikke late som de var nyttig lærdom. Dermed skulle man tro at selvhjelps-prosjektet var undergravet, men et slikt utgangspunkt hindrer ikke forfatteren i å meddele ‘a few simple facts that I know are true’. Og selv om det går et ironisk drag gjennom boken, er det åpenbart at den er basert på en følelse av at det er mulig å skape en viss struktur i det kaos som kan oppstå når man begir seg ut i verden på tvers av nedarvede forestillinger om det gode liv. Selv om innsiktsdybden ikke er overveldende, er Wurtzel tilstrekkelig vittig og kreativ til å fange leserens oppmerksomhet med pregnante løsninger på problemer som slankehysteri (Eat Dessert), avhengighet (Save Yourself) og moderne religiøsitet (When All Else Fails, Talk to God). Bitchen’s leveregler preges av forsøk på å skape et uavhengig og selvhevdende kvinneideal. Adressaten er åpenbart jenter/kvinner i slutten av tenårene og begynnelsen av 20-årene. Enkelte ganger er Wurtzel nærmest gammelmodig og helt i tråd med 70-tallsfeminismens håndtering av privatsfæren, som når hun insisterer på nødvendigheten av å ikke rydde av bordet i middagsselskaper med mindre også mannlige gjester bidrar. Eller helt på siden av enhver stueren feministisk ideologi, som når hun hevder at kvinner bør ha meninger og forstå seg på politikk, fordi det gjør dem mer sexy. I samme klasse kommer oppfordringen om å hengi seg fanatisk til en eller annen idé eller aktivitet, fordi det bringer tanken bort fra gutter. Konkrete råd som å ha sin egen jobb og å ansette vaskehjelp, virker kanskje ikke spesielt originale, selv om begrunnelsene hever dem et hakk over det banale. Påstanden om at ‘den eneste måten å få en person ut av hodet er å få en annen person på kroppen’, representerer ett av mange forsøk på å beherske de flyktige relasjoners minefelt. I et av bokens siste kapitler er hun åpenbart så utmattet av frigjort seksualitet at hun ikke lenger klarer å beherske sin undertrykkede borgerlige konvensjonalitet, og fremholder det varige heteroseksuelle parforholdet som livets store mål. The Bitch Rules er en tynn bok i dobbelt forstand, og ville vel neppe funnet forlegger om ikke forfatteren allerede hadde klart å etablere et publikum, og å skape en persona som vekker en viss nysgjerrighet. Både omslag og tittel gir litt for sterke assosiasjoner i retning av drøvtygging på forrige suksess, til at man forventer de helt store overraskelsene. Men hvis man absolutt skal lese en selvhjelps-bok er det jo ikke noe dårlig valg å satse på en som er skrevet med en viss intelligens og humor. Det mest interessante og problematiske ved Wurtzels prosjekt er at hennes livserfaringer er gjennomsyret av hennes allerede offentliggjorte psykiske lidelse. Hennes livsfilosofi fremstår derfor ofte som forsøk på å begrense skadevirkningene av et belastet sinn. For personer med et mer ukomplisert forhold til seg selv og andre vil nok en del av hennes ‘visdom’ virke uforståelig eller overflødig. Men psykiske lidelser opptrer ikke i et sosialt eller kulturelt vakuum. Ofte kan de leses som aksentuerte uttrykk for mer utbredte bevegelser i samfunnet. Marx påpekte allerede på midten av 1800-tallet at modernitetens jakt på fornyelse medfører en undergravelse av samfunnets stabiliserende tradisjoner. Det er ikke urimelig å anta at denne bevegelse på makronivå kan nedfelle seg på det psykiske plan som uklar identitet og labil selvfølelse. Den indre erfaring av flyktighet kan selvfølgelig fortolkes på forskjellige måter, med begeistrede eller bekymrede undertoner. I postmoderne tenkning har jeget blitt omdefinert til å være et ‘krysningsfelt av impulser’, uten noen kjerne som kan identifiseres eller fastholdes. Et slikt ‘jeg’ har mulighet til å nyte sin radikale frihet, og vil bare forstrekke seg om det prøver å realisere tidligere tiders forestillinger om stabil identitet eller selverkjennelse. Beskrivelser av det ‘urbane’ mennesket har vært preget av tilsvarende begeistring over dets mulighet til å sjonglere med identitetsmuligheter. Men innenfor psykiatrien gjenfinnes de samme fenomener som sentrale problemer hos pasienter med diagnosen ‘personlighetsforstyrrelse’. For disse pasientene blir svingningene i selvfølelse, eller opplevelsen av identitetstap, så overveldende at normal livsutfoldelse forstyrres. Dette er en gruppe lidelser som har fått tiltagende plass i psykologisk teori og klinisk praksis de siste tiår. Mens tuberkulosen var de følsomme kroppers lidelse ved forrige århundreskifte, ser det ut til at personlighetsforstyrrelsene er de følsomme sinns lidelse ved dette. Da den amerikanske historikeren Christopher Lasch utgav The Culture of Narcissism i 1979, benyttet han nyere psykodynamisk teori i fortolkningen av brede kulturelle fenomener. De vel 20 årene som har gått siden da, ser ut til å ha bekreftet at dette var et adekvat grep for forståelsen av menneskelige relasjoner i moderne vestlige samfunn. Idealer og livsløsninger nært forbundet med personlighetsforstyrrelsenes symptombilde, ser ut til å være så utbredt at de får et anstrøk av normalitet. Dermed blir det mer forståelig at en stor leserkrets kan gjenfinne sine liv og sine såre punkter i selvrefleksjonene til en forfatter som våger å fremstå som offentlig symptombærer, slik Elizabeth Wurtzel gjorde med Prozac Nation. I The Bitch Rules hevder hun at halvparten av alle familier mislykkes i sine forsøk på å etablere gode livsbetingelser for sine barn. Dette medfører at lidelser som normalt skulle vært begrenset til psykiatriens konsultasjonsrom i stedet er blitt en svøpe for offentligheten. Om hun har rett i en slik påstand er hun kanskje også berettiget til å preke allmenn livsvisdom på basis av privat sykdomsinnsikt.
|